Jeg lurer på om jeg er woke. Det er litt sensitivt å innrømme, for dette er jo et skjellsord. Men jeg trodde det innebar at man anstrenger seg litt for ikke å tråkke andre på tærne, kulturen eller identiteten når man ytrer seg. Jeg må ha misforstått ordet. Research er nødvendig.
Allerede abonnent? Logg inn
I sommer ble jeg invitert til Toscana av en dansk venninne. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente. Det eneste hun hadde fortalt, var at foreldrene hennes eier en andel av et gods på en olivenlund, sammen med andre danske familier. Venninna mi og jeg trekker koffertene våre rett inn i en italiensk drøm. Tomta på minst ti mål er fylt av frodige lunder, rikt dyreliv og pittoreske steinhus. For noen år tilbake ble eiendommen – tidligere eid av en søkkrik italiensk familie gjennom generasjoner – kjøpt av et dansk-italiensk ektepar. De gjorde det om til et moderne tilfluktssted for sollystne, vinglade, sykkelentusiastiske dansker. Basseng.
Millennial_mancare«De spiser av skogene mine», det tenker jeg stadig vekk, mest fordi utsikta fra terrassen for tida er et slags landskap med gravemaskiner, det vil si, de bygger ny sykkelvei utafor hos meg, arbeidene vekker meg klokka sju selv når jeg har fri, brrrrrkkk!, svinger med kjeftene og bråker mens jeg lager middag og magen min rumler sammen med dem, brrrrom og ikke minst rrrrRRRRRR, nekter meg å sove selv om hele dagen skulle være min, tygger hestehovene om til rød asfalt og stenger for utsikta jeg egentlig har til elva, heldigvis kan jeg fortsatt høre den når anleggsmaskinene har tatt kvelden, surkl-surkl flyter den stille bak der et sted, på vindstille netter kan jeg sovne til lydene fra elva, det er deilig, men jeg får bare sove til fuglene våkner, de våkner før gravemaskinene igjen, hele sommeren har fuglene vekka meg i fire-fem-tida om morgenen, med sine pip og krrroo, hva er er det egentlig de vil si meg?, da går jeg alltid ut på terrassen og gir solsikkene en nattlig runde vanning, fem liter, mens jeg står der med kanna prøve jeg å plystre tilbake til fuglene og late som om jeg snakker deres språk, piiiiip-ip-ip kra-kra-kra piiiiip, jeg tror ikke de enser det engang, jeg høres i hvert fall ikke ut som noen fugl de kjenner, ingen klok pelikan eller vadefugl i alle fall, antakelig bare enda en dum ape, så jeg gir opp, går og legger meg igjen og prøver å sove til anleggsarbeidene starter klokka sju, fånyttes, jeg ender ofte med å lese, spiller høy musikk med øreklokker og prøver å følge med på boka samtidig, ofte klassisk, i hvert fall noe uten tekst, Bach, Beethoven, Rakhmaninov, Sjostakovitsj, men ikke Schumann, aldri Schumann når jeg ligger i senga, uansett går det ikke an å lese sånn, jeg bare følger ordene med et halvt øye som om de var skrevet på enda et språk jeg ikke forstår.
Kreisler– Du må bruke en litt dypere røst, snakk fra magen. Broren min så på meg med en blanding av sympati og frustrasjon. Jeg satt ved siden av bestefar, hadde snakket en liten stund, fortalt hva jeg hadde gjort i det siste, før jeg brått innså at han jeg skulle fortelle det til, ikke fikk med seg et fnugg av det jeg sa. Han hører nemlig ganske dårlig. Jeg snakket for lavt, og stemmen var for lys. Jeg har hørt det før. På bar har vennene mine fortalt meg at stemmen min drukner i bråk. Det er i og for seg helt greit, bare litt irriterende at alt skal legges på meg, liksom.
Esel