Jeg lurer på om jeg er woke. Det er litt sensitivt å innrømme, for dette er jo et skjellsord. Men jeg trodde det innebar at man anstrenger seg litt for ikke å tråkke andre på tærne, kulturen eller identiteten når man ytrer seg. Jeg må ha misforstått ordet. Research er nødvendig.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg vil skrive et forsvar for en utskjelt transportblomst i byens trafikale flora. En relativt sett fersk behjulet hestehov som sprang ut gjennom den metaforiske asfalten på slutten av 2010-tallet og fort ble gjenstand for hat og sjikane fra alle kanter. Jeg vil skrive et forsvar for elsparkesykkelen. Før vi går i gang kan jeg gi lynsjemobben rett i noen ting. Elsparkesyklene entret som kjent våre liv som et slags gatebildets skjeggkre. I starten var det rett og slett altfor mange av dem. Men jeg vil invitere deg, kjære elsparkesykkelhater, til å se deg rundt i dag. Min påstand er at dette har blitt løst med regler, regulering og kommunal detaljstyring av private næringsaktører.
RægerockerI skrivende stund er det omtrent fire timer og 23 minutter til jeg tar ferie. Ikke at jeg har regna på det eller noe sånt, altså. For min del er sommer synonymt med sørland, og sørlandssommer synonymt med bading. Her kommer derfor en ode til landsdelens tallrike badeplasser – og noen sylskarpe stikk til hovedstadens grovt overvurderte sentrumsnære vannmasser. Oslofjorden er nemlig ikke særlig mer enn en slimpøl full av havnespy og radioaktive flyndrer, og alle som mener noe annet, tar feil. Om Norge noen gang får en ekte superhelt, er jeg villig til å vedde på at hun kravler opp fra fjordens slamfylte bunn. Nei, gi meg holmer, svaberg, blæretang og sjøsprøyt. Skrik fra måker som spiser fisk, ikke kebab. Et stille morgenbad i en bortgjemt vik med Skagerrak glimrende i det fjerne. Kan du ikke bade i et av de flotte badevannene, da? Frysja er jo bare såååååå nydelig, sier den løsningsorienterte Oslo-patriot kanskje da.
RægerockerJeg tar det på husken, men slik det framstår for meg, fikk mine foreldre hagemøbler i plast i bryllupsgave. Det er over 40 år siden, og jeg tror plastmøbler hadde en litt annen aura da enn de har i dag. Møblene var med meg gjennom hele oppveksten, det avlange, avrundede bordet, klappstolene med pene gule og hvite puter, én til setet og én som ble hengt over ryggstøtten. Dette var plast av en uvirkelig kvalitet – plast som får en til å tro at forskerne faktisk har rett når de sier at det tar veldig lang tid for plast å løse seg opp i havet. Om fire hundre år kommer en hel liten delfinfamilie til å slå seg ned i klappstolene, rundt det avlange bordet, der alt sammen står sirlig oppstilt på havbunnen, nærmest uberørt av tidens tann. Hva så med fluktstolen? Dette hagesettets pièce de résistance? (vi hadde bare én, min fars rastløse natur gjorde det helt unødvendig med to). Som min mor tilbrakte utallige timer i, med avisa, med en caps over øynene, eller bare skuende utover havet, etter at huset ble byttet ut med leilighet og hytte. Den har jeg akkurat tatt fram igjen fra under huset. Der har den har stått noen år i en slags skammekrok og vært pinlig berørt over å være laget av noe så umoderne som plast.
Konsulenten