På 1990-tallet kunne det fortsatt skje at foreldre bekymret seg over at barna leste for mye. Mora mi prøvde med musikk, dans og en rekke idretter, men det nyttet ikke.
Jeg leste mens jeg sto, mens jeg gikk, mens jeg kledde på meg. Jeg leste påleggspakka og reklamebrosjyrer, ti minutter alene uten lesestoff var en avgrunn, og når jeg var ute og bygde hytter eller hva det nå var barn gjorde på 90-tallet, lengtet jeg hjem til bøkene. Som elleveåring leste jeg på flyet til Disneyland Paris og fikk fortjent kjeft. Livets første fly og så skulle jeg sitte der og lese?
Det var likevel alltid en halvhjertethet i kjeftinga. Avsenderen var lite troverdig. For i stua sto beviset på at også min mor hadde vært en boksluker. Det var en modulbasert hylle i lyst tre, et svensk system som het Lundia som var hot shit i Nederland på 1980-tallet.
Hylla inneholdt metervis med bøker, om alt fra plantestell og franske gryter til bildekunst og fremmedord, men mest av alt romaner. Titlene er som gamle venner. Bokhylla var en kulisse til barndommen, et sted å hvile blikket på mens jeg drømte meg bort.
Så døde hun og brått måtte kulissene rives, ryddes og selges. Det var en grensestengt og panikkslagen periode. Hyllesystemet ble demontert og solgt; bøkene ble stående usortert på et loft og vente på postpandemiske tider. Så skulle de endelig hjem til meg, til et annet land der få kunne lese dem. Men kanskje inneholdt de likevel noe av interesse? En slik boksamling kan si noe, om nederlandsk litteratur, men også om noe større, tidsånden, kulturen.
Hvordan, for eksempel, hadde det seg at folk hadde så mange bøker? Her snakker vi ikke om akademikere, men om sykepleiere, butikkansatte, folk som jobbet i posten eller på et kontor. Det gikk et usynlig skille mellom oss og de med foreldre som hadde arbeidsværelser eller – gisp – bibliotek hjemme. Bøker var ikke jobb. De hørte fritida til. Men de var viktige.
Én viktig faktor hos oss var bokklubben. Fire ganger i året kom en katalog i posten med et raust utvalg i kategorier som «ny litteratur», «barn», «romantikk» og det litt mystiske «menneske & samfunn». Bestilte man ikke innen fristen, fikk man tilsendt bokklubbens utvalgte. Det måtte unngås til enhver pris. Etter å ha sirklet inn aktuelle titler, dro mamma og jeg til bokklubbens egen butikk i Amsterdam for å kjøpe dem.
Akkurat det var nok litt uvanlig. Da bokklubbene vokste seg store på 1960- og 70-tallet, var det særlig fordi man kunne bestille varene hjem. «Halvannen millioner nederlendere kjøper årlig bøker for mer enn 160 millioner gulden … uten å forlate stolen sin! Er de late? Sliter de med dørstokkmila?», spør en artikkel i litteraturtidsskriftet Bzzletin fra 1978, lett indignert. Klubbenes eksplosjonsartede vekst førte til uro hos både bokhandlere og forlag.
Opprinnelig var klubbene et påfunn av forlagene. I Norge gikk Gyldendal, Aschehoug, Tiden og Cappelen sammen i 1961 for å danne De norske Bokklubbene (i dag Bokklubben). Også i Nederland startet det slik, men raskt kjøpte andre aktører seg inn. Utpå 1980-tallet eide det tyske storkonsernet Bertelsmann flere nederlandske bokklubber, og dermed en stor andel av markedet.
Bokklubbene fikk selge bøker med rabatt, og dermed huket de inn ivrige lesere som min mor. Rabattene økte jo lenger man var medlem. Mamma steg i gradene, til taket på 25 år. At det ikke ble billigere etter det, var nå så. Men hun var skuffet over at ikke klubben gjorde litt stas på henne da hun rundet 30, 40, jeg lurer på om hun kom helt til 50 års ansiennitet før selskapet gikk inn. I mellomtida hadde klubben blitt kjøpt og solgt og fått nytt navn og blitt nettbutikk, og beholdt kundelistene, men mistet kontakten.
Jeg husker skuffelsen, som lignet forbitrelse. Bokklubbens gradvise avhumanisering ble et symbol, tror jeg, på et samfunn som løp fra henne. At hun ikke sa opp, var både nostalgi og trass.
Bzzletin-artikkelen fra 1978 er kritisk til bokklubbenes kremmerånd. I katalogene ble hver bok anbefalt i de samme ordene: fantastisk, rystende, medrivende, til å miste pusten av … Smalere kvalitetslitteratur ble overdøvet av drønnet fra de kommersielle kanonene, antyder artikkelen. Dagens debatter om Booktok-influensere, hype-satsinger og markedsstyring framstår brått ganske retro. Bokklubbene var mektige, de kunne velge og vrake og gjøre forfattere til kjendiser over natta.
Vi tenkte ikke på det. Klubben var en kilde til friskt lesestoff, og, for mamma, et påskudd for å besøke Amsterdam ofte. Vi gikk i gater stinne av storøyde turister og plingende trikker, og langs stille, funklende kanaler – en mor som hadde vokst opp i byen og aldri ble lei av den, og en datter som slepte med føttene og tenkte på premien i andre enden, en ny bok til odel og eie.
Bokklubbene var ikke de eneste som oppmuntret folk til å kjøpe bøker. En viktig aktør i Nederland er stiftelsen for kollektiv propaganda for den nederlandske boka (CNPB). Deres fremste tiltak er den årlige Bokuka, én for voksne og én for barn, der man ved kjøp av en bok får en liten, spesialskrevet utgave med på kjøpet.
I hylla hos min mor sto bokgavene sirlig på rad. En av titlene stakk seg ut, fra 1975: «Als je leest ben je nooit alleen». Når du leser, er du aldri alene. Jeg har faktisk aldri lest den. Tittelen holdt. Når jeg nå gjør det, viser boka seg å inneholde intervjuer med forfattere og kulturpersonligheter – om lesing.
Sitatene er klippet sammen til en kollasj av stemmer, som snakker om lesinga som en portal til nye verdener og fellesskap, en kilde til ideer og drømmer og opprør og virketrang. Noen av de intervjuede vokste opp i boklige hjem, andre ikke. Det gjorde heller ikke min mor. Men leselysten var der. Hvor kom den fra? Finnes kilden til den fortsatt, et sted bakom Tiktok, Chat GPT og læringstrykk?
Samme dag som jeg plukker opp boka fra 1975, trykker Klassekampen en kronikk om regjeringens nye leselyststrategi (18. juni). Ifølge kronikkforfatterne er strategien blottet for lyst. Alt dreier seg om opplæring, avkoding, metode. Elevene leser fragmenter og eksempler, eller utdanningsbyråkraters selvskrevne dikt (!). Ingen snakker om hvorfor man leser.
Sammenlign med dette:
Det er mange typer leseerfaringer. Noen ganger får du tryllet fram, i det du leser, en verden som du selv gjerne skulle ha bodd i. […] Andre ganger blir du derimot så fornærmet over tilstandene du leser om, at du bestemmer deg for å gjøre noe med det umiddelbart. Du blir tvunget til å ta et valg: politisk, eller hva du skal bli.
Det kan hende at du føler deg ensom og ikke forstått: du vet ikke hva som vil bli av deg, du vet bare så vidt hvem eller hva du er. Du har alskens vage fornemmelser om deg selv, om menneskene rundt deg, og du tør eller greier nesten ikke snakke om det og brått står det da i en bok, det du alltid hadde tenkt, «et eller annet sted», og du ser at du ikke er alene om oppfatningene dine, at det finnes mennesker som deler følelsene dine og har satt ord på dem, klart og gjenkjennelig. Du innser da at du er mindre unik enn du trodde, men du føler deg også mindre alene. (min oversettelse)
For alt jeg veit syntes unge i 1975 at «Als je leest …» var døll og krampaktig. Den er tross alt utgitt av en stiftelse som driver uttalt propaganda. Boka er veldig søttitalls i utformingen, fanzine-aktig, med innfelte illustrasjoner og avklipte hjørner som skal være eselører. Hipt eller pinlig? Innvendingene er notert. Men likevel. Likevel!
Kanskje er boka stein dau (og dermed noe som kan gjenoppdages, graves ut, hviskes om?). Kanskje er lesningens eneste håp å bli rebrandet til noe rebelsk og farlig, et opprør mot Big Tech, politikere og lesestrateger, en kilde til ting de ikke vil at du skal vite … Eller kanskje til en måte å finne kjærligheten?
En nylig undersøkelse viste at sju av ti nordmenn synes lesing er attraktivt. Og hvis daten går dårlig, kan du alltid dra hjem til bøkene.