Det har vært et mulig scenario helt siden Israel erobret Vestbredden under seksdagerskrigen i juni 1967 og umiddelbart satte i gang Yigal Allon-planen med å bygge bosettinger på okkupert område: Å annektere resten av Vestbredden, etter å ha annektert Øst-Jerusalem i 1980, om det bryter ut en større regional krig. Scenarioet er igjen aktuelt som følge av Israels regelrette krigshandling mot Iran. Den kommer i kjølvannet av omfattende bombing av Beirut og Sør-Libanon, systematisk likvidering av Hizbollahs lederskap og apparat, og erobring av større områder tilknyttet de annekterte Golanhøydene og ødeleggelse av det tidligere Assad-regimets militære struktur. Israel startet sin krigføring mot Iran ved å bombe Irans ambassadekompleks i Damaskus i Syria 1. april 2024. Her ble seksten iranere drept, inkludert åtte høyere offiserer i Revolusjonsgarden. Det utløste noen runder med gjensidige rakettangrep, varslet på forhånd fra Teheran. Vi er nå langt forbi det punktet.
Peter M. JohansenMens bombene faller over Iran og sivile mister livet i by etter by, står Reza Pahlavi – sønn av Irans tidligere brutale monark – på trygg avstand og applauderer. Han har takket Israel og feiret bombeangrepene, og stiller seg helhjertet bak volden mot landet han løgnaktig hevder å elske. For oss med familie i Iran er dette dypt personlig. Det som er nytt, og desto mer alvorlig, er at Stortingets øverste leder Masud Gharahkhani har møtt monarkfamilien – ikke én gang, men to – og ikke som privatperson, men som Stortingets fremste representant. I Paris i 2023 møtte han Irans tidligere keiserinne Farah Pahlavi. I april 2025 møtte han sønnen hennes, Reza Pahlavi, i USA. Bildene fra møtene er tydelige: flaggoppsett med det gamle sjah-symbolet og det norske flagget, smil, ingen reservasjoner.
Siavash MobasheriI svar til meg 14. juni, skriver Arild Rønsen helt korrekt at fredsforhandlinger hvor Nato insisterer på «full og rettferdig seier for Ukraina», samtidig som Russland insisterer på totalforbud mot videre utvidelse av Nato, er dømt til å mislykkes. Det vil i stedet ende i en langvarig utmattelseskrig, inntil Ukraina til slutt går tom for kanonføde. Det han mangler i analysen, er hvorfor Vestens posisjon om «full og rettferdig seier for Ukraina» nå utelukker at Nato får totalforbud mot videre utvidelse. Vi mener det skyldes at den politiske ledelsen i vestlige land har lyktes med å innbille egen befolkning at Nato bare er en forsvarspakt. Med det premisset, kan Russlands adferd bare forklares som rå ekspansjonstrang. Det betyr igjen at å gi Russland innrømmelser vil innebære at Russland vil rulle videre og først ta hele Ukraina og deretter hele Europa. Som fredsforkjempere i Vesten, er vår strategiske hovedoppgave derfor å minne om at Nato gjentatte ganger har gjennomført folkerettsstridige angrepskriger, og nå støtter Israels folkemord.
Marielle Leraand