Både Jon Fosse og Karl Ove Knausgård er blitt anerkjent tidlig i andre skandinaviske land – og på et vel så høyt nivå som i Norge. Fosse fikk tekster oversatt og møtte kompetent kritikk i Sverige allerede på slutten av 1980-tallet. Etter at Knausgård utga «Min kamp», har danske litteraturforskere utgitt flere antologier og monografier om det selvbiografiske verket. Blant de fremste er Poul Behrendts «Fra skyggerne af det vi ved. Kunst som virkelighedsproduktion» (2019). En betydelig formidler på engelsk er Claus Elholm Andersen. Den danske litteraturforskeren er tilknyttet Universitetet i Wisconsin, USA, der han underviser i nordisk litteratur. Han har tidligere vært redaktør for en antologi om Knausgårds bøker: «Så tæt på livet som muligt» (2017). Med «Knausgård and the Autofictional Novel” (2023) som nå er tilgjengelig i paperback, tilbyr Andersen en sammenhengende studie. Den plasserer «Min kamp» i en internasjonal bølge av autofiksjon, som verken starter eller slutter med Knausgårds 3600-siders roman. Begrepet autofiksjon ble tidlig brukt i Frankrike; etter «Min kamp» er det kommet en rekke romaner som bruker lignende fortellerteknikker.
Claus Elholm Andersen studie av «Min kamp» er ikke plettfri, men boka er et viktig bidrag til å forstå Karl Ove Knausgårds verk.
Romanens form og sannhet
