Cassandra Jenkins perfeksjonerer sin metode.
My Light, My Destroyer
Album
Dead Oceans/Playground
Ute 12. juli
Forrigeplata til New York-bosatte Cassandra Jenkins nærte sterke bånd til uthavna Lyngør på sørlandskysten. Jenkins tilbrakte tid hos noen norske venner, og imellom gitarer, bass, saksofon og skjønnsang var det lyd og lyriske vendinger av svaberg, lyng på heiene og friske morgenbad.
Allerede abonnent? Logg inn
En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.
Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikkdramatikk. Nå settes den opp igjen.
Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: hva som helst av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon. The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper fomo (fear of missing out). Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken. Å være til stede på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen. En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming).