Anmeldelse

Stjerne­kik­kerpop

Cassandra Jenkins perfeksjonerer sin metode.

PÅ ‘AN IGJEN: Cassandra Jenkins trodde hennes forrige plate ble svanesangen som soloartist. Mais non. Foto: Josh GolemanPÅ ‘AN IGJEN: Cassandra Jenkins trodde hennes forrige plate ble svanesangen som soloartist. Mais non. Foto: Josh Goleman

Cassandra Jenkins

My Light, My Destroyer

Album

Dead Oceans/Playground

Ute 12. juli

Forrigeplata til New York-bosatte Cassandra Jenkins nærte sterke bånd til uthavna Lyngør på sørlandskysten. Jenkins tilbrakte tid hos noen norske venner, og imellom gitarer, bass, saksofon og skjønnsang var det lyd og lyriske vendinger av svaberg, lyng på heiene og friske morgenbad.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.