Anmeldelse

Ingen sensur

Multitalentet Janel Leppin lager den frieste jazz.

Foto: Shervin Lainez Foto: Shervin Lainez

Janel Leppin

Ensemble Volcanic Ash: To March Is to Love

Album

Cuneiform Records

Jazz is as wide as all outdoors, skal saksofonisten Julius Hemphill ha uttalt en gang. Det er et utsagn cellisten Janel Leppin har tatt til seg. Leppin, som også er multiinstrumentalist, vokalist og tekstilkunstner, har vært aktiv siden midten av 2000-tallet i Washington DCs musikkmiljø – et miljø som nettopp tar stolthet i å være allsidig og inklusivt, med blant andre bassisten Luke Stewart som en sentral figur. Leppin selv har studert klassisk musikk, men hennes utøvende karriere har favnet langt videre enn som så, med punk, ambientmusikk, eksperimentell pop, amerikansk folkemusikk og mye annet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.