Anmeldelse

Ingen sensur

Multitalentet Janel Leppin lager den frieste jazz.

Chris Monsen
Foto: Shervin Lainez Foto: Shervin Lainez

Janel Leppin

Ensemble Volcanic Ash: To March Is to Love

Album

Cuneiform Records

Jazz is as wide as all outdoors, skal saksofonisten Julius Hemphill ha uttalt en gang. Det er et utsagn cellisten Janel Leppin har tatt til seg. Leppin, som også er multiinstrumentalist, vokalist og tekstilkunstner, har vært aktiv siden midten av 2000-tallet i Washington DCs musikkmiljø – et miljø som nettopp tar stolthet i å være allsidig og inklusivt, med blant andre bassisten Luke Stewart som en sentral figur. Leppin selv har studert klassisk musikk, men hennes utøvende karriere har favnet langt videre enn som så, med punk, ambientmusikk, eksperimentell pop, amerikansk folkemusikk og mye annet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Nyhet

Tenkepause

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Intervju

Ei trekning mot indie

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Kommentar

Farvel musikk?

Dette er min siste spalte her i Musikkmagasinet. De siste elleve årene har jeg én gang i måneden skrevet om musikk, bransje, festivaler og de siste årene: oljas klamme grep om norsk kulturliv. Skriveoppdraget begynte samtidig med at jeg flyttet fra Oslo, og jobben som miljøsjef for Øyafestivalen, til Vang i Valdres for å bli sjef for Vinjerock. Jeg leser gjennom noen av de gamle spaltene og ser at alt og ingenting har endret seg. I november 2014 skrev jeg rystet om oljeminister Tord Lien snøvlete sceneopptreden på middagen til klimaarrangementet Zerokonferansen. «I utlandet hyller de meg mens her hjemme får jeg bare kjeft». I november 2015 sparket jeg inn åpne dører og skrev at Karpe er Norges viktigste band. Og sånn fortsatte det, måned etter måned, om musikk, fjell og miljø.