Anmeldelse

Ingen sensur

Multitalentet Janel Leppin lager den frieste jazz.

Foto: Shervin Lainez Foto: Shervin Lainez

Janel Leppin

Ensemble Volcanic Ash: To March Is to Love

Album

Cuneiform Records

Jazz is as wide as all outdoors, skal saksofonisten Julius Hemphill ha uttalt en gang. Det er et utsagn cellisten Janel Leppin har tatt til seg. Leppin, som også er multiinstrumentalist, vokalist og tekstilkunstner, har vært aktiv siden midten av 2000-tallet i Washington DCs musikkmiljø – et miljø som nettopp tar stolthet i å være allsidig og inklusivt, med blant andre bassisten Luke Stewart som en sentral figur. Leppin selv har studert klassisk musikk, men hennes utøvende karriere har favnet langt videre enn som så, med punk, ambientmusikk, eksperimentell pop, amerikansk folkemusikk og mye annet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.