Selv uten nyskaping og overraskelser kan et orkester overbevise.
Symphonies nos 2 and 4
Bergen Philharmonic Orchestra. Edward Gardner (dir.)
Chandos
De fire symfoniene til Johannes Brahms (1833–1897) er standardrepertoar for alle symfoniorkestre. Mulighetene for å si noe nytt om verkene er små. Likevel gir det mening å spille inn verkene på ny, på samme måte som man i kirken leser «Juleevangeliet», selv om menigheten kan det på rams.
Allerede abonnent? Logg inn
Hyggelig nyttårskonsert med middels høy energi.
Har strømmetjenestene gitt oss ubetinget musikalsk valgfrihet – eller er vi bare fanget i vår egen komfortsone?
I gode, gamle dager fikk såkalla stenderspelemenn enerett til å spille rundt omkring på bygdene. En stenderspelemann var en dyktig felespiller som ved kongelig privilegium fikk enerett til å spille i gjestebud og festlige lag i et avgrensa distrikt. Slik blei stenderspelemennene datidas yrkes(deltids)musikere, og andre spelemenn hadde formelt ikke tillatelse til å spille offentlig. Men det var sjølsagt måter å omgå dette på, for det er vel ingen som bare har lyst til å høre én musiker, eller ett band, når en skal ut for å høre god musikk? Så de andre spelemennene dro opp i skogen, til husmannsplassene. I de små stuene var det fritt fram for den ene og den andre felespilleren, og disse festene blei kalt for «stim». Folkemusikken har fått et nytt grep om lyttere den seinere tida, men det er ikke felespillerne som samler folk flest til fest på bygdene lenger; det er bygderocken, eller bygdecountry med en liten dæsj danseband (også kalt festcountry). Forrige uke skreiv NRK at flere av festivalene som booker bygderock-band hadde hyra inn artisten Vestavind, som framfører låter laga med kunstig intelligens. Artisten skal ha ros for åpenheten. «Det er dette folk vil ha», sier en av festivalarrangørene til NRK.