Jon Fosse
Einkvan
Drama
Samlaget 2024, 72 sider
Jon Fosses nyeste teaterstykke undersøker motsetningen mellom ensomhet og fellesskap. Til slutt strammer teksten grepet: Hvis man som kunstner først står alene, hva er forskjellen på virkelighet, røyndom, og det som frambringes gjennom kunst? Er det noen forskjell? Jeg kommer tilbake til det.
«Einkvan», Fosses første utgivelse etter nobelprisen i litteratur, er på hans øverste nivå som dramatiker. To menn, begge kunstnere, møtes, rettere sagt, de nøler med å møtes. De har kjent hverandre lenge, men er på sett og vis konkurrenter, noe som kan bidra til å forklare mangelen på kontakt. Begge maler bilder og stiller dem ut hver høst. Nå er det lenge siden de har snakket sammen. Fra første stund hviler en uhygge over møtet. Den første utbryter at det er som om den andre forfølger ham – som en slags dobbeltgjenger. Sikker er han ikke. Er det moren han ser? Eller faren? Begges mødre og fedre opptrer i stykket, i form av to eldre kvinner og to eldre menn. Også foreldrene er altså i en viss forstand dobbeltgjengere. Jeg skriver «i en viss forstand», fordi teksten er tvetydig. I alt er seks personer med i stykket. Men er de faktisk seks personer? Eller er de tre, med en slags fordoblinger? Fosses storverk «Septologien» opererer med to malere ved navn Asle. Som i romanen er framstillingen av personene i «Einkvan» flertydig. Stykket angir at både mennene, deres mødre og deres fedre to og to skal være så like hverandre «som råd er». Dobbeltgjengermotivet understrekes altså fysisk.
Til tross for at alle etter hvert er til stede samtidig, reflekterer foreldrene over manglende forbindelse til sønnene. De to yngre mennene snakker til hverandre, mens generasjonene snakker forbi hverandre. Forholdet mellom foreldre og sønner virker brutt på uopprettelige måter.
«Forholdet mellom foreldre og sønner virker brutt på uopprettelige måter.»
Fornemmelsen av brutte forbindelser var også til stede i uroppførelsen av stykket ved Det Norske Teatret denne våren, i Kjersti Horns regi. En vagt gjennomskinnelig vegg skiller skuespillerne fra salen. To store skjermer over veggen viser nærbilder i sanntid av de seks skuespillerne, ofte ultranært, inn og ut av fokus ettersom handlingen skrider fram. Horns grep med direkte videooverføring virker ikke like vellykket her som i tidligere stykker jeg har sett i hennes regi. En splittet videovisning gir bedre bilder av ansikter enn av hele kropper i scenerommet. Jeg tror den manglende relasjonen mellom foreldre og barn, som et slags absurd teater, kunne kommet bedre fram om man så dem bevege seg mot hverandre på scenen.
Hvor står «Einkvan» i et forfatterskap som på sett og vis har hatt en pause fra dramatikken? I perioden hvor han ble en verdenskjent dramatiker, i halvannet tiår fra midten av 1990-tallet, utga Fosse ett til tre dramaer hvert eneste år. Deretter la han mer vekt på prosa, med utgivelser som «Trilogien» (2007-2014) og «Septologien» (2019-2021). I mellomtiden har Fosse også utgitt en rekke gjendiktninger på høyt nivå. Mot slutten av den lange fordypningen i prosa kom det sceniske diktet «Sterk vind» (2021), fortellingen «Kvitleik» og det beslektede dramaet «I svarte skogen inne» (begge 2023). Fosses produktivitet er imponerende. Til en viss grad kan den forklares ved at tekstene har innbyrdes sammenheng. Flere verker ser ut som vedvarende utforsking av beslektede temaer. For eksempel kan «Einkvan» leses som boring i relasjoner som ligner dem som framstilles i «Septologien» og «Kvitleik», med all den tvetydigheten Fosse kan legge i dobbeltgjengermotiv og generasjonsforskjeller. En avgrunnsdyp kløft mellom voksne barn og deres foreldre framstår i «Einkvan» abstrahert, men nettopp derfor alminneliggjort og allmenngyldig.
Stykket inneholder ingen bastante påstander om hva som gjør reell kontakt mellom mennesker umulig. Men indirekte, gjennom å male bilder – eller ved å skrive, ved å framføre et teaterstykke – skapes et fellesskap. Samme hvor ensomme de to malerne framstår, deltar de i et fellesskap ved å vise fram bildene. Nettopp mot dette punktet snevres dialogen inn ved slutten av «Einkvan». Etter at de to eldre kvinnene på nesten kjønnsstereotypisk vis har argumentert for nødvendigheten av fellesskap, og de to eldre mennene for det motsatte, behovet for å være alene, overlates de siste replikkene til de to yngre mennene. De er enige om at de kommer til å fortsette å være alene, etter at personene i stykket stopper opp (nettopp dette er vanskeligere å få med seg i Kjersti Horns regi). Den første maleren sier: «Det er som om ingenting er verkeleg». Den andre erklærer seg enig, han tror ikke noe av det som kalles virkelig finnes, i alle fall ikke for ham. Den første istemmer: «Ikkje for meg heller». På et vis er det vel bare malingen som er virkelig, tilføyer han. Det er merkelig, fortsetter dialogen, for begge er det slik at maleriene er det eneste som kjennes virkelige for dem. Uten bildene finnes bare ensomhet, «stor og veldig og tom».
Akkurat her, i paradoksale formuleringer om kunst og tomhet, er det vanskelig å unngå å assosiere til en av Jon Fosses store inspirasjonskilder, dominikanermunken Meister Eckhart (cirka 1260-1328). Eckhart bidro til å prege det tyske ordet Wirklichkeit og tilsvarende i germanske språk. Han oversatte actualitas, en latinsk variant av Aristoteles’ greske energeia, som kan assosieres med iverksettelse eller virkeliggjørelse på norsk. I motsetningen til ordet realitet, har virkelighet i denne opprinnelige betydningen å gjøre med ting som har en virkning, eller kan utøve en virkning. Er det ikke nettopp slik vi kan se malerier, dramaer – eller scenekunst? På sitt beste – og Jon Fosses verker er der – bidrar de til å forme og skape den virkeligheten vi alle befinner oss i.
