Det er en tendens til å si om dikteren Rolf Jacobsen at han utvikler seg i løpet av forfatterskapet, modnes, blir livsklok – at han finner en balanse i 60-årsalderen eller der omkring. Eldrid Lundens bidrag til antologien «Stier med lavmælt lys. Om Rolf Jacobsens diktning» (2007) ser ut til å mene noe slikt: Med boka «Headlines» fra 1969 blir Jacobsen endelig en dikter som veit hva han gjør, i en alder av 62 år. Jan Erik Vold kan se ut til å mene noe tilsvarende, at Jacobsen etter hvert fant fram til en formel å å leve og dikte etter: fortvilelse pluss saktmodighet. Det er grunn til å spørre om Profilgenerasjonen, som Lunden og Vold er framstående representanter for, mener at dikteren Jacobsen først blir skikkelig bra når han begynner å skrive dikt som ligner deres egne: korte, med færre metaforer. Men er det så sikkert at en stor dikter utvikler seg kvalitetsmessig, blir bedre etter som åra går?
