Essay

Alvorsord

For Edward Said var opera også teater, og mye mer enn et show med gloriøse arier.

MOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan OperaMOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan Opera

Den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward W. Said (1935–2003) er kjent som en av de fremste forskerne innenfor postkoloniale studier, særlig gjennom boka «Orientalism», utgitt i 1978. Men Said var også opptatt av den klassiske vesterlandske musikken, opera inkludert. Det kommer fram i boka «Said on Opera», utgitt tidligere i år. Den inneholder fire forelesninger som Said holdt ved Cambridge i 1997 under tittelen «Authority and Transgression in Opera», en tittel som angir et overordnet perspektiv for disse lesningene. Det dreier seg om operaene «Così fan tutte» (1790) av W.A Mozart, «Fidelio» (1814) av Ludwig van Beethoven, «Trojanerne» (1858) av Hector Berlioz og «Mestersangerne fra Nürnberg» (1868) av Richard Wagner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Bassmys­te­riet

I påsken var jeg på kinopremiere i London, og så årets mest sjarmerende og nerdete påskekrim. Hvor ingen blir drept eller skadet. Noen husker kanskje da den parkerte tilhengeren til musiker Sol Heilo ble stjålet i forfjor, med alle musikkinstrumentene hennes? Omtrent det samme skjedde med Paul McCartney i 1972, da noen brøt seg inn i en parkert varebil tilhørende roadien hans. Sol fikk heldigvis alt tilbake etter noen uker. Paul måtte vente i 51 år. Mens Sol ble frastjålet en hel instrumentsamling, mistet Paul bare en bass. Imidlertid var bassen et av de mest berømte og betydningsfulle musikkinstrumenter i det 20.

Konsert

Forandring fryder

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Konsert

For format

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.