Essay

Alvorsord

For Edward Said var opera også teater, og mye mer enn et show med gloriøse arier.

MOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan OperaMOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan Opera

Den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward W. Said (1935–2003) er kjent som en av de fremste forskerne innenfor postkoloniale studier, særlig gjennom boka «Orientalism», utgitt i 1978. Men Said var også opptatt av den klassiske vesterlandske musikken, opera inkludert. Det kommer fram i boka «Said on Opera», utgitt tidligere i år. Den inneholder fire forelesninger som Said holdt ved Cambridge i 1997 under tittelen «Authority and Transgression in Opera», en tittel som angir et overordnet perspektiv for disse lesningene. Det dreier seg om operaene «Così fan tutte» (1790) av W.A Mozart, «Fidelio» (1814) av Ludwig van Beethoven, «Trojanerne» (1858) av Hector Berlioz og «Mestersangerne fra Nürnberg» (1868) av Richard Wagner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Intervju

Finna på noko gale

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Kommentar

Mennes­kenes jord

Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontrastenes år.

Kommentar

Smalere nå

I forrige ukes Klassekampen snakket Victor Malm fra svenske Expressen om at vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig. «Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status», sa Malm. Og nettopp derfor har kritikerne utspilt sin rolle, ifølge kulturredaktøren: «For hvis du like gjerne kan høre på Taylor Swift, trenger du ikke dem som kan mer enn deg, til å fortelle deg hva som er interessant». Malm har videre forslag til en løsning: «Hvis mediene vil forandre på det, må de gjenetablere kulturen som kul, så man får sosial kapital ved å ta del i det. De må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.» Dette gjør man, ifølge Malm, ved å «løfte fram det smale og gjøre det igjen og igjen for å bygge troverdighet overfor leserne.» Akkurat som nettbaserte amerikanske musikkmagasiner som Pitchfork og Stereogum, med andre ord – som lever av å posisjonere seg fra undergrunnen og opp. Malm avviser at kritikken taper terreng i mediebildet på grunn av internettets klikkøkonomi. Samtidig har det skjedd noe med kunstig intelligens det siste året som kompliserer en allerede komplisert mediehverdag. Google har for eksempel innført Google AI i søket sitt, det vil si at de henter informasjon fra (ofte redaksjonelle) artikler og sammenfatter det for deg.