Essay

Alvorsord

For Edward Said var opera også teater, og mye mer enn et show med gloriøse arier.

MOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan OperaMOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan Opera

Den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward W. Said (1935–2003) er kjent som en av de fremste forskerne innenfor postkoloniale studier, særlig gjennom boka «Orientalism», utgitt i 1978. Men Said var også opptatt av den klassiske vesterlandske musikken, opera inkludert. Det kommer fram i boka «Said on Opera», utgitt tidligere i år. Den inneholder fire forelesninger som Said holdt ved Cambridge i 1997 under tittelen «Authority and Transgression in Opera», en tittel som angir et overordnet perspektiv for disse lesningene. Det dreier seg om operaene «Così fan tutte» (1790) av W.A Mozart, «Fidelio» (1814) av Ludwig van Beethoven, «Trojanerne» (1858) av Hector Berlioz og «Mestersangerne fra Nürnberg» (1868) av Richard Wagner.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Intervju

Midt i Mellem

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

Kommentar

Han er fri

Sturgill Simpsons kontrærimpuls har tatt ham med på en lang, besynderlig reise uten svar, men med minst ett repetert spørsmål: hvorfor ikke? I starten av denne uka var vandreren Simpson og hans band innom Sentrum Scene i Oslo, der de i tre timer satte døra på vidt gap for den søkende, velklingende virtuositeten. Og, jo da, tre timer med (rocke)konsert på en mandag er mye, særlig hvis du forventer outlaw-country à la Waylon Jennings og får et evig groove à la Grateful Dead. Men noen ganger kan du ikke gi publikum det de vil ha – du må gi dem det de trenger. Og denne trengte i hvert fall jeg. Etter americana-gjennombruddet midt på 2010-tallet, ble Sturgill Simpson plassert på en pidestall han raskt hoppet ned fra. Som han i 2019 sang med en viss forakt på «Fastest Horse in Town», låta som rundet av Oslo-konserten: Everybody’s trying to be the next someone. For Simpson vil ikke være det neste navnet på alles lepper; han er snarere besatt av å få til something, og dette noe kan ikke defineres utenfra, av andre.

Essay

Hva er klassisk musikk?

Et muntert forsøk på å nærme seg et av de store spørsmålene.