Essay

Alvorsord

For Edward Said var opera også teater, og mye mer enn et show med gloriøse arier.

MOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan OperaMOZART AT THE MET: 2018-versjonen av «Così fan tutte» i New York. Foto: Marty Sohl/Metropolitan Opera

Den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward W. Said (1935–2003) er kjent som en av de fremste forskerne innenfor postkoloniale studier, særlig gjennom boka «Orientalism», utgitt i 1978. Men Said var også opptatt av den klassiske vesterlandske musikken, opera inkludert. Det kommer fram i boka «Said on Opera», utgitt tidligere i år. Den inneholder fire forelesninger som Said holdt ved Cambridge i 1997 under tittelen «Authority and Transgression in Opera», en tittel som angir et overordnet perspektiv for disse lesningene. Det dreier seg om operaene «Così fan tutte» (1790) av W.A Mozart, «Fidelio» (1814) av Ludwig van Beethoven, «Trojanerne» (1858) av Hector Berlioz og «Mestersangerne fra Nürnberg» (1868) av Richard Wagner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.