Alltid skal romantikken besynges, og så sjelden vennskapet. Det er først når jeg hører min ti år gamle datter snakke om mine beste venner at jeg blir minnet på hvilken glans som står rundt vennskapet. I hennes øyne er det ikke bare noe oppløftende varig ved disse vennene, det er noe grunnleggende glamorøst. Hun vil vite: «Når møttes dere?». Hun beskriver en hypotetisk situasjon og ber meg bekrefte: «Da ville du ringt en av dem?». Det er et reint retorisk spørsmål når hun spør, trygg på svaret: «Dere er uadskillelige, ikke sant?».
Det er det kollektive søsterskapet Naja Marie Aidt inviterer oss inn i.
Sirkel, sirkel
