Solveigs salt

Genetikk­his­torie

Ideen om blodsband druknar i kulturelle motsetnader.

Ei godt vaksen kvinne frå Nord-Noreg ville busetja seg i nærleiken av søster si i Sør-Sverige, og gjekk saman med henne inn på kontoret til ein eigedomsmeklar for å skriva under kontrakt på kjøp av husvære. Seljaren var òg norsk, litt eldre enn dei to, og så prikk lik halvsøster deira at dei stivna der dei sat. For halvsøstera hadde døydd for eiga hand for meir enn tretti år sidan.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Solveigs salt

Mirakel på loftet

Det me hugsar, er lagra hulter til bulter i hjernane våre, og ofte stemmer det slett ikkje med det som faktisk har skjedd. Men heile livet har eg bore med meg ein indre filmsnutt der eg knapt har fylt tre år og kryp engsteleg oppover høgaloftstrappa til farmor. Der er ikkje rekkverk, og svimlande djupt ned til gangen i første etasje. Hendene og knea mine er altfor små for dei bratte trappetrinna, og når eg prøver å stø meg mot innerveggen, møter eg berre ein laus masse av gamle klede som heng der. Det har skjedd ein farleg feil. Ingenting er lenger fast og påliteleg.

Heltinne­his­to­rier

Sarah Chauncey Woolsey var fødd i Ohio i 1835. Ho var pen og flink og hadde god allmennutdanning og mange vener. Nokre år etter den amerikanske borgarkrigen gav ho seg til å skriva bøker for ungdom under pseudonymet Susan Coolidge. Sjølv om det berre var noko ho dreiv på med ved sida av alt det andre ho gjorde, nådde dei vidt utover landegrensene, og her i Noreg kom dei ut i mange opplag. Det særeigne med desse bøkene er mangelen på dramatikk. Bortsett frå ei fatalt uhell som nær hadde gjort hovudpersonen Katy lam for livet, handlar dei nesten berre om å gå på besøk og ta imot gjester i eit naturskjønt Amerika der styresettet er upåklageleg og jernbane, postvesen og telegraf fungerer perfekt. Iblant dukkar det opp folk som er dumme og masete og urettferdige, men aldri verre enn at smarte jenter kan ordna opp med ei hand.

Flyktande ungdom

Då eg sette meg ned framfor storskjermen for å sjå verdsmeisterskapen i friidrett, var det i von om å bli løfta opp av den felles triumfen som blei heile nasjonen til del den tid Jakob Ingebrigtsen vann alle dei løp han var med i. Karsten Warholm skulle flyga uhindra over hindera og Sander Skotheim skulle vinna i tikamp. I staden blei eg sitjande og trøysta meg med at det viktigaste er ikkje å vinna, men å delta. Det gjorde Jakob Ingebrigtsen òg, sterkt redusert av ei skadd akillessene og endå med eit tappert smil. Han skal koma sterkare tilbake, seier han. Men eg kan ikkje fri meg for å tenkja at strikken er tøygd for langt både for han og Warholm og Skotheim, at dei fine musklane og senene og knoklane inni dei dyrebare kroppane er fulle av små sprekkar som aldri får tid til å lækjast, fordi dei blir virvla omkring i eit sirkus som aldri senkar farten, og me som følgjer med i dragsuget, ikkje greier yta aktiv motstand. Og bakanom ruver den mørke makta som alltid veit kor det er pengar å tena: Flyktende ungdom! En hind jagd av et kobbel halsende hunder. Den store Jæger paa post mønstrer i kjølig.