Ideen om blodsband druknar i kulturelle motsetnader.
Ei godt vaksen kvinne frå Nord-Noreg ville busetja seg i nærleiken av søster si i Sør-Sverige, og gjekk saman med henne inn på kontoret til ein eigedomsmeklar for å skriva under kontrakt på kjøp av husvære. Seljaren var òg norsk, litt eldre enn dei to, og så prikk lik halvsøster deira at dei stivna der dei sat. For halvsøstera hadde døydd for eiga hand for meir enn tretti år sidan.
Allerede abonnent? Logg inn
Det er hundre år sidan Sigrid Undset gav ut «Olav Audunssøn», og halvparten så lenge sidan eg gjorde ferdig hovudfagsoppgåva mi om dette verket. Derfor synest eg at det er stor stas at det kjem ei ny dansk omsetting, endå Sigrid Undset var halvt dansk sjølv og skreiv på eit så konservativt riksmål at det burde kunna gå for det same. På syttitalet var denne ihuga katolikken det siste ein skulle koma dragande med på universitetet, der AKP(m-l) hadde gjort palassrevolusjon, og professorane stod og klemde seg oppetter veggen og gjorde seg så usynlege dei kunne. Men eg hadde funne bøkene hennar i skinnband og gullsnitt i huset som stod tomt etter farmor og farfar, og ved det gamle kjøkenbordet deira hadde eg ein mørk vintermorgon fått eit kall som eg no var komen hit for å gjennomføra. Eller sagt på ein annan måte, såleis hadde eg skaffa meg eit påskot for ikkje å søkja fast stilling i skuleverket riktig enno. I alle fall levde og anda eg i eit undsetsk mellomalderunivers som eg seinare heldigvis har fått dela med ganske mange. Dei fleste reknar «Kristin Lavransdatter» som den beste av mellomalderromanane. Her er ei romantisk kjærleiksforteljing, farlege konfliktar mellom individ og samfunn, og ein kristendom som gjev meining og forsoning.
Solveig AareskjoldDronene flyg over snødekt skog og sender ei eggjande blanding av kappløp og saktefjernsyn rett inn i flatskjermen. Tusenvis av vaksne karar kavar framleis i startområdet og kan ikkje rekna med å koma i mål før i kveldinga, mens dei raskaste, trass i nysnø og tungt føre, allereie har lagt den første mila bak seg. Inn og ut og imellom dei smett Emilie Fleten i svart og gul skidrakt. Det er eitt hundre og fire år sidan det første Vasaloppet, og fem hundre og fem år sidan adelsmannen Gustav Vasa, som var komen sønnafrå som politisk flyktning, gav opp å samla folket i Dalarna til opprør mot danske tyrannen kong Kristian den andre, og heldt fram på ski vestover mot Noreg. Han blei innhenta av to menn frå Mora som sa at stemninga hadde snudd då dei fekk kjennskap til blodbadet i Stockholm, der heile det svenske aristokratiet var blitt slakta ned. Så det hadde vore kjempefint om Gustav ville vera så snill å organisera dette opprøret likevel. Vasaloppet byggjer såleis på ein tradisjon om frigjering. Men det rann snart ut i konstruksjon av mannleg identitet, og etter berre to år blei det innført forbod mot kvinner i løypa, som vanleg basert på uvitskaplege påstandar om biologi, og med at lange skiløp førte til snørr og sikling, som øydela den feminine ynden. Litt meir originalt er det at kvinnene måtte vernast mot halvville tømmerhoggarar som kunne koma styrtande ut or skogen.
Solveig AareskjoldDer er øvet urett imot meg», seier Nora i siste akt av «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Det same kunne Mette-Marit ha sagt no som krisene slår inn frå alle kantar. For vilkåret for å bli godkjend som norsk kronprinsesse var at ho kasta vrak på den ho tidlegare hadde vore og lét seg forvandla til ei utstillingsdokke, og så vidt eg minnest, var det ingen som spurde om det var rett gjort mot henne. Men eg hugsar kor pinleg det var då ho måtte be om orsaking for dei utagerande ungdomsåra på Norsk rikskringkasting, med ei tåre i augekroken og eit ørlite papirlommetørkle mellom fingrane. Denne offentlege audmykinga var nøye tilmålt av hoff og styresmakter på grunnlag av det dei meinte å vita om samfunnsopinionen. Kan henda skulle dei heller ha spurt seg sjølve om ikkje prisen for å sleppa inn i kongehuset var altfor høg, og om det ikkje hadde vore betre både for Mette-Marit og det norske folket om ho hadde fått stå fram like frimodig som den franske songaren Edith Piaf, som oppsummerte fortida si med «Non, rien de rien – nei, er kje lei, nei, angrar slett ingen ting». I den ortodokse kyrkja i Ravenna i Italia er det to store, femten hundre år gamle veggmosaikkar, den eine av keisar Justinian med hoffmenn, den andre av keisarinne Teodora med hoffdamer. Han var tronarving til det austromerske keisarriket, ho var fødd i det nedre sjiktet av underhaldningsbransjen og hadde livnært seg som nakendansar og prostituert.
Solveig Aareskjold