Å skrive sangtekster på norsk blir avslørende for Kristin Asbjørnsen.
Hjemveier
Album
Kirkelig Kulturverksted
Kristin Asbjørnsens nye plate «Hjemveier» er hennes første på morsmålet. Og det er nettopp disse norske tekstene som er albumets svakeste side. Klisjeen om at det blir mer «ærlig, nakent og avslørende» å synge på norsk viser seg å være sann, men det kommer ikke Asbjørnsen til gode.
Allerede abonnent? Logg inn
I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.
Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.