Intervju

Lever og ånder

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Frida Fliflet
ENKELT OG GREIT: – Jeg er ingen cowboy, og har aldri vært det, sier Zach Top. Nå fronter han en ny generasjon tradcountryartister. Foto: Scott Legato/Getty ImagesENKELT OG GREIT: – Jeg er ingen cowboy, og har aldri vært det, sier Zach Top. Nå fronter han en ny generasjon tradcountryartister. Foto: Scott Legato/Getty Images

Hvor mange personer trengs det for å holde vakt under et country-intervju? I alle fall tre. To folk fra managementet og en personlig sikkerhetsvakt møter Klassekampen når vi skal intervjue en av sjangerens nye stjerner: Zach Top. Klokken er ni på morgenen – skammelig tidlig for å intervju en musiker – her vi sitter på et krampehipt hotell i Oslo sentrum og venter på at hovedpersonen skal komme ned. Sikkerhetsvakten scroller på mobilen. Han har neppe spesielt mye å gjøre disse dagene, men nå kan han i alle fall få gå opp og banke på hos den forsinkede hovedpersonen. Manager Mike kremter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.