Arooj Aftab vil fanga nattas mange stemningar.
Night Reign
Album
Verve/Universal
Om nokon i verda skulle laga den ideelle voggesong, ville Arooj Aftab hamna høgt oppe blant kandidatane. Stemma er særeigen: varm, nedpå, med ein djup melankoli, kapabel til å senda lyttaren inn i ein transetilstand. Enten ho er djupt inni jazzen eller syng på urdu med orientalske melismaer, har ho ein autoritet og eit nærvær som trenger gjennom sjølv den verste høgtalar.
Allerede abonnent? Logg inn
Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.
Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.
Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.