Anmeldelse

Egne premisser

Nothing Personal dekonstruerer popsjangeren.

Sofie Martesdatter Granberg
FRA DAGBOKEN: Nothing Personal er mer personlige enn navnet tilsier. Foto: Jonathan Vivaas KiiseFRA DAGBOKEN: Nothing Personal er mer personlige enn navnet tilsier. Foto: Jonathan Vivaas Kiise

Nothing Personal

The Diary of Nothing Personal

Album

Braveheart

Lite er vel mer selvmotsigende enn en upersonlig dagbok. Men bandnavnet til tross, «The Diary of Nothing Personal» er ikke upersonlig – vi kommer dypt inn i både inderligheten og kaoset som er Nothing Personal. Trioen består av kusinene Solveig og Thea Wang, kjent fra Fieh og Aurora, blant mye annet, og Klossmajors Dorothea Økland. På hver sin kant jobber de altså med noe av landets mest spennende, men også mest finjusterte og kalibrerte popmusikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.