Anmeldelse

Egne premisser

Nothing Personal dekonstruerer popsjangeren.

FRA DAGBOKEN: Nothing Personal er mer personlige enn navnet tilsier. Foto: Jonathan Vivaas KiiseFRA DAGBOKEN: Nothing Personal er mer personlige enn navnet tilsier. Foto: Jonathan Vivaas Kiise

Nothing Personal

The Diary of Nothing Personal

Album

Braveheart

Lite er vel mer selvmotsigende enn en upersonlig dagbok. Men bandnavnet til tross, «The Diary of Nothing Personal» er ikke upersonlig – vi kommer dypt inn i både inderligheten og kaoset som er Nothing Personal. Trioen består av kusinene Solveig og Thea Wang, kjent fra Fieh og Aurora, blant mye annet, og Klossmajors Dorothea Økland. På hver sin kant jobber de altså med noe av landets mest spennende, men også mest finjusterte og kalibrerte popmusikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.