En liten bunt sukkertare strekker seg fra havbunnen og opp mot overflata. Den kjemper for livet. En slimete fiende bevæpnet med lange tråder nærmer seg sakte. De første trådene har alt klistret seg fast på taren og gitt den et blast, grønt slør. Den er i ferd med å kveles.
På Svestad brygge på Nesodden står Fredrik Myhre, dykker og en del av havteamet til Verdens naturfond (WWF), og titter på sukkertaren som er i ferd med å tape slaget.
– Dette ser jeg bare mer og mer av i Oslofjorden, sier han.
Den trådformede algen går under det koselige navnet lurv. Men vi skal ikke la oss forlede. Lurven er både en pest og en plage.
– Når lurven legger seg over tang, tare og ålegress, forhindrer den lyset i å nå fram, og blir som et kvelende teppe. Det fører igjen til at matfatet i sukkertareskogen blir fattigere, som igjen går ut over andre arter, forteller Myhre.
Lurven er dårlig nytt for en allerede sykmeldt Oslofjord. Og framover vil lurven legge under seg enda flere områder. Grunnen er, kanskje litt overraskende, krigene i Ukraina og på Gazastripa og et stort behov for å fylle Natos våpenlagre.
Ørkenlandskap
Fredrik Myhre har sett utviklingen fra han var liten guttunge. Da var han «raringen» som lå med altfor stor våtdrakt og dykkermaske på, og stirret ned mellom fjæresteinene på Jeløya i Moss, der han vokste opp. Blikket hans møtte på tareskog, krabber, små fisker og blåskjell. Myhre har alltid vært opptatt av livet under havoverflata, men det han ser nå, er snarere fraværet av liv.
Havbunnen i Oslofjorden har flere steder blitt et dødt, ørkenlignende landskap. I dette ugjestmilde landskapet forsvinner fisk, hummer, blåskjell, tang og ålegress, mens andre kommer til, slik som lurven. Den elsker nitrogen, et av Oslofjordens største problemer. Nitrogen, i altfor store menger, kommer fra jordbruket, fra renseanlegg, og det kommer fra industri.
At fjorden har for mye av både nitrogen og fosfor, har forskerne visst lenge. Sakte har kunnskapen presset fram samarbeid på tvers av kommuner, organisasjoner, bønder og renseanlegg. Kampen mot nitrogen har rykket høyt opp på agendaen, og klima- og miljøministeren har løftet fana høyt for en frisk fjord. Men, samtidig og bak lukkede dører, har samme departementet gjort et svært omstridt vedtak. Det er dette vedtaket som har skapt et leven blant alle dem som er med i kampen mot nitrogen.
Unndratt offentligheten
I februar i år, dagen etter toårsmarkeringen for Russlands invasjon av Ukraina, meldte Klima- og miljødepartementet at de hadde gitt sprengstoffprodusenten Chemring Nobel tillatelse til å øke produksjonen og med det øke nitrogenutslippene i Oslofjorden fra 41 til 200 tonn.
Klima- og miljøvernminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) begrunnet utslippstillatelsen med den pågående krigen og behovet for å etterfylle Norges ammunisjonslagre. Opprustning og krig trumfet alle miljøfaglige råd fra Miljødirektoratet.
Vedtaket ble gjort i all hemmelighet. Verken Asker kommune der fabrikken til Chemring Nobel ligger, eller det breie samarbeidet i Oslofjordrådet visste noe om utslippssøknaden. Den var unndratt offentligheten.
Reaksjonene på utslippstillatelsen lot ikke vente på seg. Et ras av klager rant inn til departementet. Solveig Schytz, fylkesråd for klima og miljø i Akershus fylkeskommune, kaller det et «slag i trynet». Sjefingeniør på Bekkelaget renseanlegg, Helge Eliassen, ble helt sjokkert da han hørte nyheten. Og oseanograf André Staalstrøm ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) er redd for at utslippstillatelsen kan knekke motivasjonen for alle dem som arbeider for en friskere fjord.
Moderat er for mye
Sola titter fram bak skyer som lover regn, men det er stille på Oslofjorden denne dagen. I en liten båt finner oseanograf André fram ulike måleinstrumenter. Rett forut ligger fabrikken til Chemring Nobel i strandkanten. På den andre sida ligger Håøya, der det også finnes en gammel nedlagt sprengstoff-fabrikk.
I flere år har Niva hatt såkalt tiltaksrettet overvåking utenfor Chemring Nobel. Ved ett punkt i sjøen nær der sprengstoffprodusenten har sine utslippsledninger, sjekker de vannkvaliteten jevnlig.
– De siste tallene våre er fra februar og viser at mengder av nitrogen og fosfor havner i kategorien «moderat». Det er mye, sier Staalstrøm og slipper en siktmåler ned i vannet.
– Jeg ser den enda, og enda, kommenterer Staalstrøm, med blikket festet ned i sjøen.
– Nå er den borte. Her er sikten på 3,5 meter.
– Hvorfor er det viktig å måle sikt?
– Sikten sier noe om det er mye alger og partikler i vannet, og det igjen kan si noe om det nedre voksedypet. Sikten har blitt mindre enn i gamle dager. Det er kanskje ti meter forskjell, forteller Staalstrøm.
Utslippsledningene til Chemring Nobel ligger på 54 meters dyp. Fram til nå har ikke konsentrasjonen av nitrogen blitt endret ut fra selskapets tilførsel, men dette kan endre seg nå.
– Jeg har en tommelfingerregel, og det er at om utslippet er tresifra, så er det betydningsfullt, sier Staalstrøm.
Søknaden Chemring Nobel fikk innvilga i første omgang hadde en topp på 200 tonn nitrogen. Det har siden blitt nedjustert, og i den nye anbefalingen som kom fra Miljødirektoratet denne uka, er det redusert til 114 tonn.
– Det er likevel tresifra, og nitrogenutslippene vil øke til et nivå selskapet ikke har hatt på flere år. Det er klart at dette ikke er bra.
Staalstrøm viser til alt arbeidet som er lagt ned for å få en friskere fjord.
– Det investeres stort i landbruk og i renseanlegg for å få ned nitrogenutslipp, men det jeg er bekymret for nå, er en demotivering i dette arbeidet, sier Staalstrøm.
Bønder kutter nitrogen
Oslofjorden er kanskje ikke så spektakulær som fjordene på Vestlandet, men den er en fjord som angår veldig mange mennesker. Over 40 prosent av landets befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden, og elvene som løper ut i fjorden, strekker seg over hele Østlandet, helt opp til Røros. Hele 118 kommuner befinner seg i fjordens nedbørsfelt – det vil si at det som skjer i disse kommunene, påvirker Oslofjordens helse. Dugnaden for å redde fjorden angår dermed veldig mange mennesker og ikke minst mange bønder.
I Gjerdrum, rett nord for Oslo, er bonden Jens Thori Kogstad i ferd med å spre gjødsel på jordene til nabobonden. Gjødselen, som kommer fra Kogstads melkekyr, blir spredt utover ved hjelp av et intrikat system av slanger som er festet til en traktor.
– Dette er en god måte å spre gjødsel på, som gjør at vi ikke bruker mer gjødsel enn vi skal og sørger for at det blir mindre næringsstoffer på avveie, forklarer Kogstad.
Næringsstoffene som helst ikke skal komme på avveie, er blant annet nitrogen. Nitrogen fra gjødselen havner nemlig i elver, som til slutt ender i Oslofjorden. Landbruket spiller derfor en nøkkelrolle i å få liv i Oslofjorden igjen, og slangesprederen festet bakpå Kogstads traktor er en liten del av løsningen på fjordens problemer.
Forbudt å pløye om høsten
Landbruket rundt Oslofjorden går nå gjennom store endringer – noen pålagte og noen frivillige – for å få ned nitrogenutslippene. I noen områder har de ikke lenger lov til å pløye jorda om høsten, og bøndene pålegges også blant annet å bruke mindre gjødsel og å ha planter i utkanten av jordene som kan hindre at nitrogen forsvinner ut av jorda.
– Dette er en stor omstilling for bøndene. Vi regner med at det vil gi reduserte avlinger og behov for en del investeringer, forteller Kogstad, som inntil nylig var leder for Akershus Bondelag.
Kogstad kjøpte sin slangespreder allerede for noen år siden, men mange bønder er nå nødt til å leie slikt utstyr for å tilfredsstille de nye miljøkravene. Det er dyrt og rammer en næring som allerede sliter.
Kogstad legger ikke skjul på at det har vært en jobb å få bøndene i området med på dugnaden. Derfor ble han provosert da han fikk beskjed om at Chemring Nobel plutselig hadde fått lov til å femdoble sine nitrogenutslipp i den samme fjorden.
– Alle møter med politikere de siste årene har handlet om å få ned nitrogenutslippene. Det er helt uakseptabelt at de plutselig kan godkjenne et slikt utslipp uten videre. Det gjør noe med motivasjonen til bøndene, sier Kogstad.
– Dette legger bøndene merke til. Mange tenker nok: Ja ja, da var det vel ikke så viktig med nitrogenkutt likevel, da.
Prekære sprengstoff
Bøndene spiller en nøkkelrolle i å gjøre fjorden levende igjen, mens Chemring Nobel spiller en helt sentral rolle i våpenleveransene til Nato. I mars besøkte forsvarsminister Bjørn Arild Gram fabrikken i sjøkanten. Det var rett etter at selskapet hadde fått en bevilgning på 428 millioner kroner fra Norge og 754 millioner fra EU. Pengestøtta er en del av det europeiske Asap-programmet for å øke produksjonen av våpen og ammunisjon. I Norge har både Nammo, Kongsberggruppen og Chemring Nobel fått store pengesummer, men den som fikk mest var sprengstoffprodusenten Chemring Nobel. Det er ikke så rart, mener daglig leder i selskapet Helge Husby.
– Det er en prekær mangel på artilleri både i Nato og i Ukraina, og for å lage mer så trengs det mer av det vi lager her på fabrikken, forteller Husby.
Fabrikken produserer både sprengstoffene RDX og HMX, som brukes blant annet i stridshoder og sprenggranater. Sprengstoffet produsert ved Oslofjorden ender opp på slagmarka i Ukraina. Chemring Nobel selger alt de produserer til Nato, og de er mer eller mindre hovedleverandøren til den norske våpenprodusenten Nammo. Ingen av de norske selskapene selger eller donerer våpen direkte til Israel, men via USA kan likevel norskprodusert sprengstoff ende opp i det israelske militærets hender.
– Det er en kjent sak at flere av Norges nærmeste allierte tillater eksport av forsvarsprodukter til Israel i motsetning til hva Norsk eksportpolitikk tillater. Vi kan derfor ikke utelukke at norske komponenter inngår i våpensystemer som benyttes i Gaza, Ukraina eller andre steder, sier Husby.
Det militære behovet trumfet de negative konsekvensene utslippet vil ha for miljøet, da selskapet fikk utslippstillatelsen, men Husby vil understreke at de ikke lenger vil slippe ut så mye som 200 tonn nitrogen i fjorden. I en oppdatering de sendte rett etter at klima- og miljøvernministeren hadde gitt tommel opp før økt produksjon, nedjusterte de utslippene til en topp på 114 tonn. Årsaken er en endring i hva de skal produsere de neste årene.
– Vi reduserer produksjonsvolumer av sprengstofftypen NTO. Det er den som fører til økning av nitrogenutslipp.
Tillatelsen selskapet har fått, strekker seg til 2027. Det er da utslippene er på sitt største, og så er planen å gå tilbake til et utslippsnivå under det de har i dag.
– Hvorfor kan dere ikke bygge et renseanlegg nå?
– Vi kan det. Teknologien finnes, vi har pengene, men grunnen er så enkel at om man skal bygge nytt, så avhenger det av reguleringsplaner, og det tar tid. Den tida har ikke Ukraina.
Men på sikt vil selskapet forbedre sitt eget renseanlegg, og de ser også på muligheten for et samarbeid med renseanlegget Veas i Asker.
– Vi har vært tydelige hele veien med Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet at en produksjonsøkning vil få konsekvenser for miljøet. Vi har også sagt hva vi planlegger å gjøre av rensetiltak, men vi kan ikke gjøre det fort nok. Da blir det opp til andre å vurdere. Det er pest eller kolera på sett og vis.
Føler seg lurt
Solveig Schytz (V) er fylkesråd for klima og miljø i Akershus fylkeskommune. Hun er opprørt over utslippstillatelsen som ble gitt til Chemring Nobel.
– Jeg synes det er ekstremt krevende. Nå er det en stor mobilisering på hele Østlandet for å få kommuner, innbyggere, næringsliv og ikke minst landbruket til å bidra til en rein og levende Oslofjord. Når regjeringen gir en slik tillatelse, er det mange som ikke bare er skuffa, men som føler seg lurt, sier hun.
Rett før jul sendte klima- og miljøminister Eriksen et brev til 118 kommuner der han oppfordrer alle til å gjøre mer for å beskytte livet i Oslofjorden. «Målet er at vi i fellesskap styrker arbeidet med tiltak for fjorden slik at vi sammen kan bedre fjordens tilstand og sikre at vi kan få en rein og rik Oslofjord til glede både for nålevende og framtidige generasjoner», skriver han.
Øverst på statsrådens liste over viktige tiltak troner nitrogenrensing fra avløpsvann, og han oppfordrer kommunene til å gå sammen om å få på plass slike renseanlegg. «For Oslofjorden er det kritisk å raskt iverksette tiltak i form av nitrogenfjerning», skriver Eriksen i brevet.
Seks uker tidligere leverte Chemring Nobel inn sin søknad om å femdoble utslippene av nitrogen, og samtidig som Eriksen sendte brev til kommunene, jobbet hans eget departement med å behandle utslippssøknaden. På nyåret kom vedtaket som ga Chemring Nobel fullmakt til utslipp som ville tilsvare 10 prosent av det samlede nitrogenutslippet i fjorden.
Solveig Schytz er ikke nådig i omtalen av vedtaket.
– Det går bare noen uker etter at vi fikk det brevet fra ministeren, og så er det dette som er regjeringens bidrag.
Hun har forståelse for begrunnelsen for utslippsvedtaket, men er svært kritisk til at regjeringen ikke samtidig gir penger til kompenserende tiltak, for eksempel støtte til nitrogenkutt i landbruket eller nitrogenrensing i kommunene ved fjorden.
– Dere fikk vite om utslippsvedtaket gjennom medieoppslag. Hva synes du om prosessen?
– Man føler seg jo lurt. Når regjeringen er så høye og mørke og krever at alle skal bidra for livet i Oslofjorden, og så plutselig kommer dette. Vi fikk ikke noe forhåndsinformasjon. Alle ble overrasket.
Milliarder på rensing
Også for politikerne i Oslo kom utslippstillatelsen som et sjokk. Det forteller Marit Vea (V), byråd for miljø og samferdsel.
– Det var et skikkelig slag i magen. Vi har ikke råd til slike tilbakeslag i arbeidet for Oslofjorden, sier hun.
Sammen med Asker og Drammen har Oslo klaget inn vedtaket. Hemmeligholdet rundt utslippstillatelsen gjorde imidlertid at de bare så vidt rakk å sende klaga før det var for seint.
– Det var tilfeldig at vi fikk vite om vedtaket før klagefristen gikk ut. Det er uheldig. Jeg synes departementet burde ha varslet de berørte kommunene slik at vi fikk en ryddig adgang til å klage, sier Vea.
I den opprinnelige tillatelsen får Chemring Nobel lov til å slippe ut 200 tonn nitrogen i året – et tall Vea beskriver som «paradoksalt».
– Vi har brukt milliarder av kroner på å fjerne nettopp 200 tonn nitrogen i Oslofjorden de siste årene, sier hun.
– Det sier noe om størrelsen på utslippet og kostnadene det påfører kommunene rundt for å kunne rense et slikt utslipp.
Renser byens drit
I tillegg til landbruket er det nemlig tiss og bæsj fra oss mennesker som står for mye av nitrogenutslippene i Oslofjorden. For to år siden fikk 50 av kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt beskjed om at de må begynne å rense nitrogen fra avløpsvannet, og regningen for nytt renseanlegg må kommunene selv ta.
Oslo kommune er allerede i gang. Dypt inne i Ekebergfjellet ligger et anlegg som er et av de beste i landet på å rense nitrogen. Her inne ligger åtte helt identiske bassenganlegg, eller driftslinjer, som alle gjør samme operasjon. Det lukter ikke vondt, slik en kanskje skulle tro, men heller som en jordkjeller. Her og der kan man høre lyden av rennende vann eller bobler mot overflata, og det er boblene sjefingeniør Helge Eliassen vil vise. Det er lyden av nitrogenrensing. Han peker ned i et mørkt basseng.
– Boblene som kommer opp mot overflata, er nitrogen. Nede på bunnen er det et rørverk som får vannet til å sirkulere. Sammen med millioner av mikroorganismer skiller de ut nitrogenet.
Prosessen fra kloakken kommer inn i renseanlegget til det sendes ut i fjorden, tar et døgn. Da har et sted mellom 75 og 79 prosent av nitrogenet blitt fjernet.
– Er det mulig å fjerne 100 prosent?
– Det er mulig ja, men ikke med den prosessen vi har i dag. Men målet er å halvere nitrogen i Oslofjorden. Hadde anleggene klart å rense 85 prosent, så er vi der. Det er et fullt mulig mål å nå, sier Eliassen.
Men Norge har vært seint på banen når det kommer til nitrogenrensing, forteller Eliassen. Det var først i år 2000, da anlegget ble flyttet inn i fjellet, at de startet med rensing av nitrogen.
I 2021 ble anleggets kapasitet doblet ved at fjellrommet ble dobbelt så stort. I fjor slapp anlegget til sammen ut 360 tonn nitrogen i fjorden.
Det største anlegget i Oslofjorden, Veas, er dobbelt så stort og slapp ut 700 tonn. Tallene kan synes høye, sammenliknet med utslippene til Chemring Nobel, men dette er renseanlegg som til sammen renser avløpsvannet til over 1,3 millioner mennesker.
En sjokkerende avgjørelse
Eliassen utdannet seg til miljøingeniør i USA på 1980-tallet, den gang faget ikke fantes i Norge.
Det var engasjementet for miljø som styrte ham i den faglige retningen, og å jobbe med rensing av kloakk og avfallsvann er en helt sentral brikke for å få en frisk Oslofjord. Bekkelaget renseanlegg er også en del av Oslofjordrådet.
– Hva tenkte du da du fikk høre om utslippstillatelsen til Chemring Nobel?
– Vi var skikkelig sjokkerte. Vi hørte ingenting i forkant. Alle kommuner med utslipp til indre Oslofjord jobber i fellesskap med hva vi kan gjøre for å redusere utslippet, men så skjer dette uten at vi verken får vite noe eller gi innspill.
– De argumenterer for at militærhensyn veier tyngre.
– Jo, det er sikkert gode grunner, Men hvorfor kan de ikke stille krav om et renseanlegg med meget høy renseeffekt for nitrogen? Til og med folk med småbåter får restriksjoner for septiktanker og må tilpasse seg nye miljøkrav, men det de slipper ut, er jo å regne som piss i havet, sier Eliassen.
Han fyller en glasskolbe med det ferdigrensa vannet. Det har gått fra brunt til krystallklart. Det ser nesten ut som om det kan drikkes.
– Det er ikke så lurt. Vi renser det ikke for bakterier, men det vil sol og salt ta seg av når vannet strømmer ut på rundt 50 meters dyp et godt stykke ute i fjorden, forteller han.
Tilbake på Svestad brygge på Nesodden har Fredrik Myhre smurt seg inn med flytende såpe slik at våtdrakta lettere skal gli på. Han gnir spytt i dykkemaska for bedre sikt. Lydløst glir han ut i vannet og svømmer forbi den lurvebefengte sukkertaren. Han har noe annet han vil vise. En sukkertareskog som har vokst fram litt utenfor brygga. Et lite under, sier han. Det har ikke vært noen tareskog der på mange år, og enn så lenge er den fri for lurv.
Plutselig dukker Myhre opp av vannet med en rødlig kråkebolle. Han svømmer langs farerike alger, røde, grønne og brune. Men så er den der, lurven. Det ser ut til at den kommer til å ta livet av den nye sukkertarekolonien.
Myhre har likevel trua på at Oslofjorden en gang igjen vil komme på høyden av sitt potensial.
– For hundre og femti år siden kom et stort antall fiskere langveisfra og inn i Oslofjorden for å fiske både sild og torsk, og ved åpningen av fjorden var det hvalfangst. Det sier litt om den enorme rikdommen som en gang var her.