Eg reiser ein del mellom Bergen og Oslo og vil helst reise klimavenleg. Valet mellom alternativa fly og tog seier seg jo sjølv då. Det er meir komfortabelt, mindre styr og frå sentrum til sentrum. Ingenting å klage på! Men så er det jo tida, då. Og prisane. Eg skjønar at eg og Vy har motstridande interesser her. Dei vil at eg bruker mest mogleg, men eg vil bruke minst mogleg.
Allerede abonnent? Logg inn
Hva er vitsen med strømsalgselskapene? Spørsmålet trenger seg på etter et vedtak fra Forbrukertilsynet denne uka. De konkluderer med at flere av landets største strømsalgselskaper har ranet kundene sine på kynisk vis. Inntil for få år sidenble kundene tilbudt såkalte «variable strømavtaler» hvor prisen skulle justeres månedlig basert på prisene i kraftmarkedet. Avtalene var litt dyrere enn spotprisavtaler, men ga mer forutsigbarhet og mindre av de ville svingningene som følger å være del av et dysfunksjonelt europeisk kraftmarked. De siste årene har selskapene i stor grad sluttet å tilby avtalene, fordi store prissvingninger betyr risiko for selskapene. Ved avvikling av avtalene har flere selskap valgt å la avtalene fortsette for eksisterende kunder, men låst prisen langt over markedspris. Kunder har måttet betale opptil 2 kroner kilowattimen. Omtrent 60.000 kunder som har trodd at de var skjermet fra strømmarkedets herjinger, har isteden fått fast, vanvittig høy pris.
Jo Røed SkårderudDet norske VM-eventyret har vært litt av en fest så langt, med unntak av kampen mot Frankrike. Ikke bare har Norge vist god form, vi har også vist at vi har spillere i verdensklasse, og har blitt maskoter for alle de andre nasjonene med roing og vikingestetikk. Kort sagt, Norge er i vinden. For de av oss som har levd lenge nok til å huske 28 år med utsagn av typen «Norge suger i fotball» og «vi har ingenting i VM å gjøre», er det nesten rart å se den yngre garde være så ublu ekstatiske på Norges vegne. De aller yngste kan stolt si at Norges herrelandslag foreløpig bare har tapt én VM-kamp. At vi har kvalifisert oss før, vet de ikke. Jeg kjenner at jeg enda er litt skeptisk til Norge som lag. Vel har vi noen ess, men spiller vi ikke ennå litt traust? Litt mye defensivt spill, litt for mange pasninger foran mål som bare ikke sitter, litt mye surr? Det er godt mulig at traumet over å være så uglesett som fotballnasjon – på herresiden, altså – har satt seg.
Pernille Ekornrud GrøndalGjennom mitt 24 år lange liv har fotballinteressen vært ikke-eksisterende, til tross for at kvinnelandslaget har spilt i alle VM siden det ble arrangert for første gang i 1991. Men nå har jeg slukt både NRK-serien og Netflix-dokumentaren om herrelandslaget, så jeg var klar da Norge skulle møte Frankrike fredag. Men oppmerksomhetenvandrer lett for en som oppdaget fotball for to uker siden. Mens Ståles reservelag ble grusa av de franske stjernespillerne, planla jeg etterlengtet mobiltid i dokø. Det rakk jeg ikke, for på baren var det hele ti båser til kvinnene. Til sammenligning var det kun to pissoarer til menn, et sjeldent syn som gjør at den etterlengtede euforien fra Senegal-kampen sprer seg blant kvinnene i køen. Det er latter, high fives og heiarop. Jeg tror til og med noen ropte «ro!» idet de trippet forbi køen til guttedoen. Caroline Ciardo Perezforklarer det fint i boka «Usynlige kvinner».
Ada Louise Andreassen