Martin så på bilder av den ene smilende jenta etter den andre. Ingeniøren hadde logget seg på sjekkeappen Tinder etter at det ble slutt med kjæresten. Det var våren for fire år siden, han var pandemi-isolert og hadde lyst til å møte noen.
Kanskje var det noen der som også likte å reise, diskutere politikk eller som lo høyt av satireserien «Yes Minister»?
I appen valgte Martin vekk dem som åpenbart solgte sex eller virket i ubalanse, men ellers var han positiv til de fleste. Likevel var det veldig sjelden at ordene «It’s a match!» lyste over skjermen, bekreftelsen på at noen du har likt, har likt deg tilbake.
Martin er ikke bare interessert i politikk og satire. Han er også en type som liker harde fakta. Etter tre måneder bestemte 36-åringen seg for å sjekke hvordan det faktisk sto til. Han hadde hørt om et program som kunne forvandle data fra Tinder-appen til håndfast statistikk.
Søstera hans mente at problemet var at han var for kresen. Med ønske om å motbevise henne og å få bekreftet egne antakelser, hentet han ut en såkalt json-fil fra Tinder.
Han sendte fila inn i dataprogrammet en julidag i 2020. Da dukket det opp noen triste tall på skjermen:
På tre måneder hadde Martin sveipet til høyre (ja) på 2302 damer. Av dem fikk han 28 treff. Med andre ord: 1,2 prosent av dem han var interessert i, var interessert i ham.
Ingeniøren stoppet ikke der. Han gikk gjennom samtalene han hadde hatt på Tinder i den samme perioden. Så fikk han laget et flytdiagram over de siste månedenes forsøk på å finne noen.
Av de 28 som hadde vist interesse, fikk han svar fra 12. De fleste samtalene ebbet ut, men to kvinner hadde lyst til å møte ham. Og enden på de visene? Begge avlyste avtalen dagen før.
Etter å ha sett tallene svart på hvitt logget Martin seg ut av sjekkeappen. Seinere samme år ga han nettdatingen et nytt forsøk, uten større hell. I november 2020 slettet han Tinder for godt. Siden har han knapt vært på date.
– Jeg prøvde å gjøre meg tilgjengelig, men det var veldig få som ville ha meg. Det ble for tungt psykisk å stå i, sier han.
Fire prosent
Martin kjører en nøktern stil. Han går med allværsjakke og en snart ti år gammel pulsklokke. Han følger med på nyhetene, fyrer seg opp over skatteflyktninger og liker å løpe og spille brettspill. Han er også en del av en gruppe som er mye omtalt, men som vi vet lite om: de ufrivillig barnløse mennene.
Klassekampen har forsøkt gjennom mange kanaler å få noen i tale, men få vil stå fram. Heller ikke Martin. Han er redd for å spolere alle sjanser for å møte noen. Derfor bruker vi ikke hans ekte navn.
– Dette er jo veldig vanskelig og vondt, sier han.
Hvem vil egentlig være mannen som FpU-leder Simen Velle snakker på vegne av? Det var Velle som sparket i gang den siste tidas debatt om menn som blir valgt bort. I en Tiktok-video uttalte han at «dagens sexkultur har blitt ‘tinderifisert’», og at «noen veldig få menn har tilgang på alle damene».
Velle trakk seinere tilbake påstanden om at «likestillingspolitikken» hadde skylda for menn som strever på sjekkemarkedet. Men hva med situasjonsbeskrivelsen hans? Har vi en sexkultur hvor menn er taperne? Og hva betyr egentlig det?
På Tinder er det enkelt: Mange heterofile menn er dømt til å tape. Flere enn tre firedeler av brukerne identifiserer seg som menn. I tillegg er kvinner langt mer restriktive med hvem de søker kontakt med. Ifølge en studie sveiper menn ja på 62 prosent av damene, mens damer liker 4 prosent av mennene.
Martin er altså ikke aleine om å sakke akterut på sjekkeappen. Men er det egentlig overførbart til livet der ute? Ja, til en viss grad, mener Martin.
– Jeg tror det er mye som kjemper mot deg som gjennomsnittlig ung mann sammenliknet med en kvinne, sier han.
Sikkert er det i hvert fall at det er minst tre tall som ikke taler i Martins favør. På onsdag lanserer Mannsutvalget sin sluttrapport, som skal ta for seg likestillingsutfordringer for menn.
En av fire
Det første tallet som jobber mot menn som Martin, de som ønsker seg barn, er statistikken over barnløshet. Der har pilene gått rakt oppover de siste 15 åra. Ifølge Statistisk sentralbyrå er hver fjerde 45 år gamle mann i Norge uten barn.
Flere har problematisert dette tallet. Hvis man fjerner innvandrere, som kan ha barn i utlandet som ikke telles med, er det 19 prosent menn som er barnløse – mot 11 prosent kvinner.
Uansett: Økningen i barnløshet er markant større blant norskfødte menn enn kvinner.
Vi vet ikke hvor mange av disse karene som ønsker seg etterkommere. Men vi vet at de finnes, og at én av dem sitter et sted på Østlandet.
For Martin har familielivet med barn alltid føltes som noe han burde jobbe mot. Han har sett for seg det klassiske bildet: To barn, stasjonsvogn og et hus med stakittgjerde.
– Jeg tenker mye på det. Så kommer jeg alltid tilbake til at jeg må finne noen å prøve på det prosjektet med. Det har vært veldig vanskelig, sier Martin.
– Hva ser du for deg når du tenker på barn?
– Det er dette med å ha en miniversjon av «oss», som man skal prøve å ta vare på på best mulig vis, og som skal greie verden bedre enn det vi har fått til. Det er en flott, høyverdig tanke, sier han.
Martin har flere farsforbilder han ville ha «lånt» av, som han som leste hele «Ringenes herre» for sønnen da han var liten. Selv har han sett for seg hvor gøy det ville være å lese «Harry Potter» på sengekanten.
Han ser for seg et liv med rutiner, å komme hjem til familiemiddag eller å stå klar med maten når barna ramler inn etter skolen. Å legge barna, sitte hos dem til de sovner. Å dra på søndagstur i skogen, å lære en sønn eller datter å fiske.
– Det er noe veldig vakkert med alle disse rollene. Det som er appellerende, er jo stabiliteten og det å ha noen å gi kjærlighet til. Jeg trenger ikke et superspennende liv, men vil nok finne veldig mye glede i å være der for familien min.
Seks seks seks
Så var det disse tallene som forstyrrer drømmen. Noen av dem stifter du uunngåelig bekjentskap med hvis du som ung mann beveger deg inn i nettdatingens verden.
– Du har hørt om 666-regelen?
– Nei?
– Det handler om at damer vil ha menn som er «6 feet tall», har «6 figure income» og er «6 inches long», sier han.
Med norske målestokker: En mann på over 1,80, som tjener en million kroner i året og har en 15 centimeter lang penis.
Det første «kravet» er det flere kvinner som skriver rett ut på Tinder: De er ikke interessert i å date menn under 1,80. Martin kan forstå det.
– For mange kvinner er det nesten et større problem at det er vanskelig å velge, så da er det logisk å hive inn noen kriterier, sier ingeniøren, som selv befinner seg over den magiske grensa.
– Det er ganske brutalt?
– Ja. Jeg tror egentlig at ingen bryr seg om dette med høyde, men vi blir nærmest oppfordret til å ha en datingkultur som skal være veldig hard. Det er en amerikanisering, hvor man snakker om «666», «røde flagg» og «icks», sier han.
Røde flagg er «faresignaler» ved en person, mens «icks» er egenskaper du synes er ekle.
I motsetning til høydekravet blir ønsket om en høy inntekt uttrykt mer subtilt, mener Martin. På dater han har vært på, har han flere ganger fått spørsmål som trolig har til hensikt å finne ut av den økonomiske statusen hans:
«Jobber du i det offentlige eller private?»
«Leier eller eier du?»
«Har du bil? Hva slags?»
Siden Martin er ingeniør, skulle man tro at han satt godt i det. Men fordi han jobber i det offentlige og ikke har bil, tror han at han kan komme til kort. Klærne han går med, signaliserer heller ikke at han er en som har mye penger.
Likevel vil han ikke være for kritisk på bakgrunn av egne erfaringer.
– De fleste greier å få seg både partner og barn. På makroperspektiv er det ingen krise, men for meg personlig er denne datingkulturen litt av grunnen til at jeg ikke har fått det til, sier han.
47 realitydeltakere
Må damene senke kravene? Det er det flere som har tatt til orde for. Magnus Marsdal, leder i tankesmia Manifest, erklærte i podkasten «Radio Mørch» at det i hovedsak er «kvinnfolkas skyld» at mange menn er barnløse.
«Damene klarer ikke å skjønne at de skal gifte seg med han sjåføren», sa han, og mente at det handlet om kulturelt nedsettende holdninger til den vanlige mannen.
En norsk studie fra i fjor som er mye referert, peker på at heterofile kvinner ønsker en mann med høyere status enn dem selv. Mens mennene i studien traktet etter sosial og intellektuell likhet og tålte at kvinnene var «underlegne», gjaldt ikke det for kvinnene. For dem var det «turn-off» hvis menn manglet sosioøkonomiske ressurser.
Forskerne ved Høyskolen Kristiania konkluderte med at selv om kjønnene er blitt mer likestilte, gjelder fortsatt prinsippet om hypergami – at kvinner gifter seg opp i sosial status.
Martin kjente seg igjen i studien. Her beskriver de fleste kvinnene at de vil ha en mann som har «ting på stell» og «god økonomi», samtidig som han er «maskulin», ambisiøs og «handyman».
– Jeg føler at jeg kommer til kort, fastslår han.
Forskningen var gjort i form av dybdeintervjuer med 47 søkere til realityprogrammet «Gift ved første blikk», i alderen 25 til 35 år.
– Det er et ganske snevert utvalg. Er det egentlig representativt?
– Man må selvfølgelig ta sånne studier med en klype salt, men jeg kjente meg veldig igjen. Man ser også på befolkningsstatistikken at det er få kvinner som er sammen med en mann som tjener mindre enn dem, sier Martin.
At hypergamiet lever i beste velgående, er også vist i annen forskning. I 2020 sto professor i økonomi Ingvild Almås ved Universitetet i Stockholm bak en stor studie som så på 1,5 millioner nordmenn og deres partnervalg. Den viste at menns sjanse for å finne en partner hang tett sammen med inntekten hans, mens det samme ikke gjaldt for kvinner.
– Menn har også preferanser når det gjelder valg av partner. Hvilke har du selv?
– Jeg har litt skamfølelse for det, men sannheten er at jeg ikke har mange krav. På Tinder var det ikke mange jeg ikke var villig til å gi en sjanse. Høyde, vekt og inntekt er ikke viktig, sier Martin.
– Hva ser du etter, da?
– Noen som liker meg. En som er noenlunde påskrudd, og som jeg kan snakke med om det som skjer i verden. Det høres parodisk ut, men jeg ser etter noen som er snill og grei, sier han.
Martin ser det ikke som realistisk at damer skal «senke kravene».
– Folk vil ha det så bra som de kan. De damene som har vurdert meg og mange andre som for dårlige, er nok heller ikke fornøyde. Det virker litt håpløst, sier han.
Et null
Ja, hva kan man gjøre? Debatten har fort kokt ned til at noen må skjerpe seg: Damer må date arbeidsfolk, menn må gre håret og snakke om følelser.
– Er det fruktbart å gjøre dette til en kjønnskamp og et spørsmål om hvem som har det verst?
– Det er ikke ideelt, men det er sånn verden er. Feminismen er jo et kjempevellykket prosjekt, med sin kontinuerlige påpekning av hvordan kvinner har det i forhold til menn. Hvordan skal man ellers sette søkelys på dette? spør Martin.
Ingeniøren tviler ikke på at mange kvinner også har dårlige erfaringer i jakta på kjærligheten. Men han mener at de blir møtt på en annen måte. For noen år siden fikk psykologene Frode Thuen og Peder Kjøs mye kjeft da de ga en 49 år gammel kvinne råd om å «revurdere sin egen markedsverdi» da hun lette etter en kjæreste.
Mens kvinner blir møtt med forståelse, blir menn som sliter på datingfronten, enten stemplet som stusslige eller farlige, mener Martin.
Han viser blant annet til at Kvinnefrontens leder Cathrine Linn Kristiansen trakk linjer til terroristen Elliot Roger da hun i Klassekampen skrev om menn som er ensomme og seksuelt frustrerte. Roger var med i et nettsamfunn av incels (menn i «ufrivillig sølibat»), hvor det florerer av kvinnefiendtlige holdninger.
– Sånt er vondt å lese. Man bagatelliserer utfordringene og umenneskeliggjør en stor gruppe mennesker, sier Martin.
– Det er vel først og fremst ideen om at menn har «rett til sex» hun går ut mot, og at den kan være farlig?
– Ingen har bokstavelig talt rett til sex, men det er likevel et menneskelig behov. Jeg kan møte henne på at gutter og menn som ikke får til forhold, er negativt for samfunnet. Men jeg tror svaret er å fortelle dem at det er hjelp å få og å gi den hjelpa, ikke stemple dem som terrorister, sier han.
Det finnes gode grunner til å gjøre barnløshet blant menn til et politisk spørsmål. I en artikkel fra 2019 viste forskere ved Universitetet i Bergen at barnløse menn i Norge oftere har dårlig helse og lav inntekt. Personer som ikke har barn, dør også tidligere enn de som er foreldre. En studie ved Keele University i Storbritannia har vist at barnløse menn er mer sinte og deprimerte enn kvinner uten barn.
For Martin føles familielivet som en verden han står utenfor og ser inn på, og som han ikke får tilgang til. Han har blant annet sett for seg hvordan det ville være å gå en trilletur.
– Det er ganske kult hvordan folk ser helt annerledes på en mann med barnevogn. En mann som går aleine, blir fort sett på som farlig eller som et utskudd, mens en som triller barnevogn, har en klarere og mer positiv rolle i samfunnet, sier han.
Fem prosent flere
Hvor mye av problemet til menn som Martin skyldes kultur? Og hvor mye skyldes enkel biologi? Det er et tredje tall som jobber mot Martin, og som det er lite å gjøre noe med. Hvert år fødes det mellom 103 og 106 gutter for hver hundrede jente.
– Det er et superinteressant, men underkommunisert poeng. Selv om alt hadde fungert helt optimalt, hadde fortsatt 5 prosent av Norges menn vært ensomme. Det kommer aldri til å bli perfekt, sier Martin.
Faktisk kan mye av den økende barnløsheten blant menn forklares med nettopp dette, ifølge forskningsleder Øystein Kravdal ved Senter for fruktbarhet og helse ved Universitetet i Oslo. I en forskningsartikkel beskriver han utviklingen som en «demografisk nødvendighet».
Kravdal peker på flere faktorer som virker sammen: overskuddet av menn, at fruktbarheten har gått drastisk ned siden 1960-tallet, og at menn har en tendens til å få barn med litt yngre kvinner.
Forenklet sett har dermed en mann som er født i for eksempel 1980, enda færre å velge blant fordi 1982-kullet var mindre.
Likevel: Finnes det noen måte å sørge for at færre blir ufrivillig barnløse? Martin har ingen forslag til «quick fix» for gruppa han er en del av. Men han mener det er noen strukturer som bør gjøres noe med.
– Man må hjelpe menn der det er mulig, for eksempel på skolen og i psykisk helsevern. Og så hadde det kanskje hjulpet å få opp mannsandelen i høyere utdanning, sier han.
Allværsjakka
Ikke alt kan oppsummeres i tall. Det finnes også ting som taler til Martins fordel. 36-åringen har nylig hørt på podkasten «Hun vs. han». Der har den ene programlederen flere ganger snakket om at mange damer ønsker seg en «ingeniør i allværsjakke», en grei og stødig mann man kan stole på. En som Martin?
– Jeg har litt tro på det bildet. Jeg både har allværsjakke og bruker den, sier ingeniøren.
På onsdag blir spørsmålet om Mannsutvalget kan gjøre noe med strukturene som bidrar til at noen menn faller utenfor.
Og Martin, hva skal han gjøre?
Han har tenkt på å bli litt mer «kynisk» og engasjere seg i aktiviteter med en høyere kvinneandel. Kampsport, løping og brettspill har vist seg ikke å være ideelle arenaer. På den annen side: Kanskje trenger det ikke å være så vanskelig.
– Det er vel ikke mer komplisert enn å være åpen for å finne noen. Det kan fortsatt gå, sier han.
En gang i framtida står han der kanskje i allværsjakka si, ved sjøen, og lærer dattera si å fiske.