Er det mulig å trekke en tydelig grense mellom skjønnlitteratur og sakprosa? I vinter publiserte Geir Gulliksen et foredrag han holdt i forbindelse med at Toril Moi nylig fylte 70 år: «Hva er et kjærlig blikk? Et forsvar for skjønnlitteraturens egenart» (Morgenbladet 9. februar). Han fikk svar fra Moi, og debatten som pågår er en av de mest interessante om litteratur i nyere tid. Moi mener det er fåfengt å trekke en skarp grense, mens Gulliksen forsvarer en strengere grensedragning. Debatten har relevans for å forstå hva som står på spill i diskusjonen mellom de norske forfatterforeningene. For å si det enkelt: Hvis skillet ikke lar seg opprettholde med tydelighet, har de desto større grunn til å samarbeide.
Etter å ha lest bøker som Ivo de Figueiredos «En fremmed ved mitt bord», Vigdis Hjorths «Arv og miljø» og «Gjentakelsen», Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Morten Strøksnes’ «Lumholtz’ gjenferd» er jeg blitt overbevist om at et strengt skille er vanskelig å begrunne. Hjorth og Knausgård utgir romaner, de Figueiredo kaller boka «familiefortelling», Strøksnes’ bok er uten betegnelse og regnes dermed tradisjonelt som sakprosa. Går man inn i tekstene, blir grensene utydelige. Konvensjonelt lager sjangerdefinisjoner som «roman», «biografi», «reiseskildring» og lignende en pakt med leseren, med henholdsvis frihet fra – eller bånd til – sjangerens konvensjoner. Romanen kan utgjøre et eget univers, relativt fri for regler og bindinger. Sakprosaen er i større grad bundet til det vi kaller verden eller virkeligheten – et felles univers av fakta og årsakssammenhenger. Begge kan imidlertid nærme seg grensen – og trå over den. Verken sjanger eller kvalitet avgjøres en gang for alle, begge er gjenstand for en dynamisk, skiftende offentlig debatt. Som Moi skriver, inspirert av Ludwig Wittgenstein: «Vi lærer hva disse tingene betyr ved å studere eksempler i bruk».
Mois utgangspunkt i begrepet «dagligspråk», som forutsetning for all språkbruk, virker produktivt i debatten. Dagligspråket er noe alle, fra vi er barn, har tilgang til. Gulliksen peker da også på hvordan litterær forståelse og skriving i prinsippet er åpen for hvem som helst. Jacques Derrida har beskrevet hvordan et moderne begrep om litteratur – som tillater en forfatter å si alt, si hva som helst, uten sensur eller represalier – forutsetter det moderne demokratiet og oppstår samtidig med det. «Intet demokrati uten litteratur; ingen litteratur uten demokrati», skriver han i «On the name» (1995). I tillegg har jeg lenge hatt et favorittsitat i J. W. Goethes roman fra tiden da demokratiet var i emning, «Wilhelm Meisters læreår» (1795, på norsk ved Sverre Dahl, 2003):
«Verken sjanger eller kvalitet avgjøres en gang for alle.»
Barn som leker, kan lage alt av alt: En stokk blir til en børse, en trepinne til en kårde, en hvilken som helst liten bylt til en dukke og hver krok til en hytte. På denne måten utviklet vårt privatteater seg.
Goethes roman beskriver barns tro på egne krefter. Selve spillet lærer dem å beherske språket. Likevel er det «privatteater». Den offentlige litterære institusjonen, blant annet forlag, teatre og kritikk, legger i vår tid rammer for at ytringer kan bli anerkjent som kunst. Samtidig er rammene i ferd med å sprenges, blant annet av digitalisering og selvpublisering. Skjønnlitteraturen har kanskje en egenart, men den har ikke noe eget språk. Litteraturen utforsker og utfordrer språkets grenser. Men det skjer fra begge sider av grensen denne debatten trekker opp.
Et annerledes eksempel er Marit Kaplas «Osebol» (2019, på norsk 2020). Boka, utgitt uten sjangerbetegnelse, gjengir intervjuer, altså en form for sakprosa, med et mylder av stemmer fra Kaplas hjemsted i Värmland. Den viser hvilken kraft som ligger i dagligspråket, formet av forfatteren til poesi.
