Anton Bruckners symfonier er musikk som arkitektur, skriver Knut Olav Åmås. I år er det 200 år siden den østerrikske komponisten ble født.
Jeg tror at Anton Bruckner hadde humret godt og kanskje grått litt hvis han hadde visst hvordan han ble omtalt etter sin død. Gustav Mahler beskrev Bruckner som «halvveis enfoldig, halvveis Gud». Mens forfatteren og kritikeren Ludwig Speidel skrev at «det er ikke noe alminnelig menneske som taler til oss i denne musikken.»
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor. Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større. Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk.
Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?
Dirigent Stutzmann klarte ikke å løfte Oslo-filharmoniens Tsjajkovskij.