Anton Bruckners symfonier er musikk som arkitektur, skriver Knut Olav Åmås. I år er det 200 år siden den østerrikske komponisten ble født.
Jeg tror at Anton Bruckner hadde humret godt og kanskje grått litt hvis han hadde visst hvordan han ble omtalt etter sin død. Gustav Mahler beskrev Bruckner som «halvveis enfoldig, halvveis Gud». Mens forfatteren og kritikeren Ludwig Speidel skrev at «det er ikke noe alminnelig menneske som taler til oss i denne musikken.»
Allerede abonnent? Logg inn
Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.
Jeg ser ut av vinduet ved skriveplassen min. Bleikgrønne jorder med en og annen snøklatt, grå greiner med puselabber. En bil passerer nå og da, grusen freser fredelig under hjula. Fuglekvitter. En hakkespett hakker, kanskje to. Disse lydene er så dyrebare at jeg har vansker med å skrive. Snart kommer motorsagene og ryddesagene, plenklipperne og traktorene inn i dette fredelige lydbildet, smusser det til med støy.
Verden har forandret seg radikalt siden sist den russiske rap-stjerna Noize MC besøkte Kirkenes. Men musikken hans er fortsatt en friplass.