Anton Bruckners symfonier er musikk som arkitektur, skriver Knut Olav Åmås. I år er det 200 år siden den østerrikske komponisten ble født.
Jeg tror at Anton Bruckner hadde humret godt og kanskje grått litt hvis han hadde visst hvordan han ble omtalt etter sin død. Gustav Mahler beskrev Bruckner som «halvveis enfoldig, halvveis Gud». Mens forfatteren og kritikeren Ludwig Speidel skrev at «det er ikke noe alminnelig menneske som taler til oss i denne musikken.»
Allerede abonnent? Logg inn
I påsken var jeg på kinopremiere i London, og så årets mest sjarmerende og nerdete påskekrim. Hvor ingen blir drept eller skadet. Noen husker kanskje da den parkerte tilhengeren til musiker Sol Heilo ble stjålet i forfjor, med alle musikkinstrumentene hennes? Omtrent det samme skjedde med Paul McCartney i 1972, da noen brøt seg inn i en parkert varebil tilhørende roadien hans. Sol fikk heldigvis alt tilbake etter noen uker. Paul måtte vente i 51 år. Mens Sol ble frastjålet en hel instrumentsamling, mistet Paul bare en bass. Imidlertid var bassen et av de mest berømte og betydningsfulle musikkinstrumenter i det 20.
For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.
Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.