KonsertFestivalrapport

Tro mot seg selv

Vossa Jazz våger, og ved å våge blir de en festival som både lever og leverer.

MIRROR IMAGE: Bassist Ole Morten Vågans (relativt) nye «fest av et band». Foto: Mathilde Lindstad Movik/Vossa JazzMIRROR IMAGE: Bassist Ole Morten Vågans (relativt) nye «fest av et band». Foto: Mathilde Lindstad Movik/Vossa Jazz

Ned trappa fra perrongen på Voss stasjon er det en vegg av plakater fra tidligere års utgaver av Vossa Jazz. De henger der nesten som diplomer, som hint om at Voss er stolte av festivalen sin. Og det har de god grunn til å være. Om den er relativt beskjeden i størrelsen, så har programmet vært av det ambisiøse slaget, helt siden den første utgaven gikk av stabelen i 1974. Den gang kunne de blant annet skilte med Jan Garbarek Quartet og Mal Waldron Quintet.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Kommentar

Ti år med Sjeiken

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

Kommentar

Lyden av fellesskap

Jeg har alltid vært svak for korpsmusikk. Som en eks-trombonist, der 17. mai innebar å stå opp klokka fem for å spille morgenparade, blir jeg fortsatt rørt av korps. For det handler om mer enn flagg og faner, mer enn barnetog og bunader. For meg har det alltid vært lyden som har definert dagen. De litt skjeve, litt modige tonene fra et skolekorps som gjør så godt de kan, og som får oss til å stoppe opp og lytte. Det er i musikken 17.

Essay

Til Vasaland

Vasas flora och fauna liknar ikkje noko anna. Denne veka fyller debuten ti år.