Jeg har alltid vært svak for korpsmusikk. Som en eks-trombonist, der 17. mai innebar å stå opp klokka fem for å spille morgenparade, blir jeg fortsatt rørt av korps. For det handler om mer enn flagg og faner, mer enn barnetog og bunader. For meg har det alltid vært lyden som har definert dagen. De litt skjeve, litt modige tonene fra et skolekorps som gjør så godt de kan, og som får oss til å stoppe opp og lytte.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
