En rekke hender fyker i været. Foran i klasserommet til klasse 4A på Åsveien skole i Trondheim står Andreas Bjelland Eriksen og smiler bredt. Nesten alle elevene har forberedt spørsmål til statsråden som er på besøk i dag.
– Ville du bli klimaminister da du var liten? spør en jente.
For første gang nøler Eriksen litt før han svarer.
– Nei, det ville jeg ikke. Drømmen min var å bli noe som heter … ehm … byråkrat.
Fjerdeklassingene rynker på nesa og veksler blikk. Hva sa han? Byrå-hva?
– Det er en som jobber med å følge opp alt regelverket vi har snakket om i dag. Og det ble jeg og!
Arbeiderpartiets unge stjerneskudd oppnådde barndomsdrømmen om å bli byråkrat før han fylte 30 år, og har siden bekledd flere verv i Arbeiderpartiet. Så ble det andre boller, da statsminister Jonas Gahr Støre ringte i oktober og spurte om han ville ta over som klimaminister. Siden da har det gått i ett, med debatter, reiser, ris og ros.
Denne dagen er Eriksen på dagstur til Trondheim. Han inviterte seg selv til Åsveien skole etter å ha mottatt en haug med brev fra elevene med forslag til hvordan det kan bli mindre plastforsøpling.
– Jeg har lest alle brevene deres, og så har jeg skrevet ned forslagene deres i en liten bok som jeg alltid har med meg, forsikrer han.
En annen jente rekker opp hånda og får ordet:
– Hvordan kom du deg hit i dag?
Hun lener seg framover og lager et strengt uttrykk.
– Og nå må du være helt ærlig!
Sokkeimaget
Flyet fra Gardermoen gikk klokka sju samme morgen. Norges klima- og miljøminister, som fyller 32 år noen dager etter Trondheim-besøket, troppet opp en halvtime i forkant, rasket med seg en yoghurt og en stor kaffe fra kiosken, før han klemte den 189 centimeter lange kroppen sin inn på vindussetet, ved sida av to mennesker av ikke ubetydelig størrelse.
I den knappe timen det tok å fly fra Oslo til Trondheim leste han sakspapirer og styrtet kaffe om hverandre. Statsrådslivet er ikke alltid like glamorøst.
Vel framme i trehusbyen setter reisefølget seg inn i en stor leiebil med politisk rådgiver Kristoffer André Hansen bak rattet. Eriksen knyter et blått slips rundt halsen og tar på dressjakka. Mellom dressbuksekanten og skoene synes noen blå sokker med bølgemotiv. Spenstige sokker har blitt en aldri så liten signatur.
– Det er et sted å vise at man er litt mer fargerik. Det har skapt mange gode samtaler, ikke minst internasjonalt, sier han.
– «Jeg er ikke kjedelig, jeg lover. Se på disse sokkene!»
– Haha, ja. Det er jo litt sånn. «Jeg møter fortsatt gutta og drikker øl en gang i uka selv om jeg er familiefar.» Jeg håper jeg blir husket for mer enn bare gøye sokker.
– Hva vil du bli husket for?
Eriksen går raskt over i politikermodus.
– Jeg håper dette blir den perioden vi for alvor fikk i gang store utslippskutt i Norge. Vi har 2,4 millioner tonn lavere utslipp i dag enn i 1990. Det er jo ikke spesielt mye. Vi kan ikke utsette det lenger.
Byråkratdrømmen
Første stopp for dagen er hos Miljødirektoratet – fagdirektoratet til Eriksen, som ennå ikke har fått møtt ham ordentlig. Direktør Ellen Hambro viser vei inn i et stort møterom med grell belysning.
Her sitter en gjeng med Eriksens likesinnede – byråkratene – og nipper til hvite og grønne kaffekopper. Det er ingen ledige plasser, og enda flere følger med digitalt.
– Nå er vi spent på hvem du er og hva du vil, sier Hambro og gir scenen til statsråden.
Ja – hvem er Andreas Bjelland Eriksen?
Han er mannen som ble hentet fra jobben som statssekretær i Olje- og energidepartementet til å bli klima- og miljøminister i fjor. Han meldte seg inn i AUF da han var tolv år, fordi han ville bygge høyhastighetstog mellom Stavanger og Oslo. Han er sønn av tidligere Ap-politiker Cecilie Bjelland og Ivar Eriksen, som jobber i Helse Vest. Kanskje er det der byråkratdrømmen kom fra. Og han overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011.
Eriksen er også småbarnsfar. Sammen med kona Tobine har han to sønner, en på to og et halvt år og en på sju uker. De har for lengst etablert småbarnsrytmen, med alt den innebærer av tidsklemme, lite søvn, rydding og matlaging.
Hverdagen er så proppfull av plikter og oppgaver at det ikke er mye tid igjen til gaming (særlig spillet Civilization), jogging (han har løpt halvmaraton på under halvannen time) og øl på pianobar. Dette er tre ting Eriksen forteller at han er langt over gjennomsnittet glad i.
– Pianobar?
– Ja, ja. En sein kveld med allsang på pianobar er for meg noe av det mest ekte som finnes. En av de gøyeste turene jeg har hatt – selv om det ikke var bra fra et klimaperspektiv, og det må vi gjøre noe med – var å ta Kiel-ferja. Å sitte der på akterdekket i pianobaren og synge «Country Roads» av full hals, det var ikke feil altså.
– Er dette bare noe du sier som Ap-statsråd for å framstå folkelig?
– Nei! Jeg er veldig glad i allsang. Jeg er så glad i allsang at da jeg og kona skulle ha bryllupsvalsen vår, så, som en liten prank, fikk jeg broren min til å sette på «Country Roads» og lage skikkelig allsangstemning. Det ble ikke hundre prosent godt mottatt.
På miljøgrillen
Tilbake hos Miljødirektoratet tar Eriksen scenen og snakker i ti minutters tid.
– Jeg er litt rar, og det må man kanskje være som statsråd, sier han.
Han forteller at han gleder seg til å legge fram en oppdatert handlingsplan for natur i Norge. At han elsker handlingsplaner og regelverk. Og at klimapolitikken går gjennom en liten tillitskrise i befolkningen for tida, noe som egentlig ikke er så rart, all den tid ulike politikere bare har klart å redusere utslippene med et par millioner tonn CO₂ på over 30 år.
Eriksen virker å få godkjentstempel av de frammøtte, som nikker anerkjennende. Seansen avsluttes med at han skal «grilles» av direktør Hambro.
«Jeg håper jeg blir husket for mer enn bare gøye sokker»
– Vet du hva PFAS er, spør hun.
Det gjør han. Evighetskjemikalier.
– Vet du hva T2-16 er?
– Nå er jeg på dypt vann.
– Det er rundskrivet for fylkesmannens innsigelsespraksis på klima- og naturområdet. Det er utrolig viktig. Vet du hva FKT er?
Han smiler og rister på hodet.
– Det er forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovdyrpolitikken.
Hele salen ler høyt. Byråkrathumor! Her er han på hjemmebane.
En gang oljegutt, alltid …?
– Det kule med å være byråkrat og jobbe med regelverk, er at du bare skal mene det som er riktig. Du forholder deg til fakta. Det liker jeg, sier Eriksen i bilen etterpå.
Det betyr ikke at han ønsker å unngå betente politiske debatter. Da han jobbet i NVE, gikk han dypt inn i den stadig utskjelte utformingen av norsk kraftpolitikk. Den fikk han også i oppgave å forsvare som statssekretær for olje- og energiminister Terje Aasland (Ap), i tillegg til andre konfliktsaker som elektrifisering av sokkelen og Fosen-dommen.
– Jeg har ikke noe mål om å ligge unna vanskelige debatter. Det er best å gå inn med hodet først, i hvert fall hvis man kan litt om feltet.
Den holdningen har han fortsatt med som klimaminister. Allerede dagen etter at han tiltrådte, møtte han en samlet miljøbevegelse på NRKs «Debatten». «Jeg tror aldri en dagsfersk statsråd har gjort noe som likner det du har takket ja til i kveld», sa programleder Fredrik Solvang.
Morgenen samme dag åpnet Eriksen avisa og ble møtt av en sak i Klassekampen der deler av miljøbevegelsen kritiserte ham – første dag på jobb. «Han må bevise at han ikke er en løpegutt for olja», sa daværende leder for Natur og Ungdom Gina Gylver.
Hun var ikke aleine om å være skeptisk til at Eriksen tok over stafettpinnen etter Espen Barth Eide. «Oljeungen Andreas Bjelland Eriksen hentes fra Olje- og energidepartementet for å bli klimaminister. Hvordan skal vi da nå klimamålene?» spurte Dagbladet på lederplass.
Selv mener han det hele var overdrevet.
– Jeg jobbet jo masse med havvind og hydrogen i energidepartementet. Da jeg var i NVE, jobbet jeg med klima og energi.
Oljesynspunktet virker imidlertid uforandret, selv om han har byttet departement. Arbeiderpartiets mantra om å «utvikle, ikke avvikle», i betydning at vi må fortsette å leite etter olje og gass, er godt sementert. Eriksen begrunner det med at produksjonen på norsk sokkel uansett er spådd å falle ganske skarpt utover på 2030-tallet.
– Alle, inkludert næringen selv, har tatt inn over seg at dette er den siste supersyklusen, sier han.
– Vurderte du å jobbe i olja som ung?
– Egentlig ikke, men jeg hadde mange venner som gjorde det. Mine smarteste venner begynte å vaske rør i leverandørindustrien tidlig og gjorde seg så uvurderlige at de fikk beholde jobben under oljeprisfallet. De hadde betalt ned hus og bil før universitetsutdanningen var påbegynt. Jeg har respekt for det. Det er en enormt viktig næring. Vi skal produsere olje og gass i mange år framover.
«Så deg på tv. Dust!»
Han er ikke redd for kritikk. Snarere tvert imot. I bilen på vei til Åsveien skole flekker han opp mobilen og viser innboksen. Den er stappfull av meldinger. Ikke alle kan karakteriseres som konstruktive. Likevel har han som mål å svare alle.
– De fleste er frustrerte og på jakt etter et skikkelig svar. Det mener jeg er min oppgave å prøve å gi dem.
Han viser noen eksempler. «Du framstår som et gigantisk rasshøl», skriver en. «Er du psykisk utviklingshemmet», spør en annen. «Jeg så deg nettopp på tv. Dust», skriver en tredje.
«Det er klart, jeg tenker jo på hvordan jeg en dag skal fortelle sønnene mine at faren deres har overlevd et terrorangrep»
Alle får lange svar. Til tredjemann skriver Eriksen at han ønsker å forstå hva det er som får ham til å skrive sånt. Han forklarer regjeringens strømpolitikk og hvordan de har tenkt, og skriver at han alltid er opptatt av å lytte til innspill. Til svar får han en helt ny tone: «Jeg beklager! Jeg er ikke et nettroll. Det er bare veldig krevende at strømprisen har blitt så høy», skriver mannen.
– Han kommer jo aldri til å skrive sånt igjen. Hvis det skjer med kanskje én av fem som sender sånne meldinger, så har det en funksjon. Derfor setter jeg av tid til dette, sier Eriksen.
At folk slenger dritt på internett, skremmer ham ikke. For noen år siden opplevde han at noen prøvde å drepe ham for det ham mener.
Skulle ikke ta farvel
I likhet med partifelle og ministerkollega Tonje Brenna er Eriksen del av en generasjon nye, unge toppolitikere i Ap som overlevde terrorangrepet 22. juli. Da var han 19 år og leder av AUF Rogaland. Han hadde kalt inn til delegasjonsmøte på øya etter at bomba smalt i Oslo sentrum. Han husker at han sa at «Utøya er det tryggeste stedet i verden».
Da terroristen ankom, befant Eriksen seg ved scenen ute, nederst i bakken. Han klarte å flykte til motsatt side av øya og gjemte seg på en fjellhylle. Etter hvert prøvde han å klatre ned fjellskrenten til vannet, men falt. En annen døde av det samme. Eriksen overlevde og satt lenge nede ved vannkanten.
– Jeg ringte ikke til noen og sendte ingen meldinger. Jeg skulle ikke ta farvel med folk. Dette skulle jeg klare, forteller han.
Til slutt ble han hentet av en båt og kjørt til land. Først da han kom inn i en bil på andre sida, ringte han til faren sin.
– Han bare brøt sammen. Det var først da jeg skjønte hva jeg faktisk hadde vært utsatt for.
Det har tatt tid for ham å bearbeide traumet. Lenge kunne han ikke gå på kino uten å sitte og følge med på nødutgangen. Han kunne våkne av høye lyder på solseng i utlandet og få panikk. De siste årene er det blitt bedre.
– Jeg tror man bygger en robusthet over tid. Og jeg har fått veldig god hjelp. Men det er klart, jeg tenker jo på hvordan jeg en dag skal fortelle sønnene mine at faren deres har overlevd et terrorangrep.
Angrepet er en påminner om at det finnes krefter i samfunnet som ikke er gode, sier Eriksen.
– Samtidig tror jeg ikke at folk som har det bra hjemme og i oppveksten, gjør den typen handlinger. I hvert fall så godt som aldri. Det betyr at det vi sa etterpå om sterke fellesskap, må fylles med innhold. Det er også noe av grunnen til å skrive til de folkene på Facebook. Alle må føle seg ivaretatt av fellesskapet. Det er når det svikter, at sånne ting kan skje.
