Utenfor Nationaltheatret er den store Ibsen-statuen pakket inn i hvit presenning. «Venter på besøk av gammel dame»står det skrevet skrått over statuens brystkasse. Hovedscenesalen viser seg å være skarpt opplyst av arbeidslamper. På scenen står noen stillaser, og biter av murpuss faller fra taket. En replika av Ibsen-statuen utenfor kan skimtes på bakscenen, også denne pakket inn i plast. Her er det åpenbart et teaterbygg i fullt forfall som skal illuderes.
En resignert gjeng rusler inn på scenen. Én holder henslengt en pappkopp i hånda og tar seg noen mistrøstige slurker kaffe mens han kikker avventende ut på publikum. En annen stirrer mest ned på sine egne sko. «Dette pleide å være en viktig europeisk kulturby», mumler en tredje. En fjerde sier unnskyldende: «Prøv å forestille dere at teppet går opp.»
Arbeidslampene slukkes nesten umerkelig, lydeffekter forteller oss at vi er på en togstasjon, og slik loses vi gradvis inn i teaterillusjonen – nærmere bestemt togstasjonen i den lutfattige lille byen Güllen, hvor handlingen i den sveitsiske dramatikeren Friedrich Dürrenmatts bekmørke komedie «Besøk av gammel dame» utspiller seg.
Borgerne i Güllen er på desperasjonens rand. Byen nærmer seg bankerott, og det er lite håp om forbedring. Men så ryktes det at milliardærkvinnen Claire Zachaniassen skal hjem på besøk til byen hun vokste opp i, og innbyggerne øyner håp.
Da Zachaniassen forlot den for 45 år siden, var hun nærmest fordrevet. En mann ved navn Alfred Ill benektet farskapet til barnet deres og betalte to menn for å bekrefte hans påstander. Claire ble utstøtt, og da barnet døde, ble hun fylt av hevnlyst og raseri.
Nå er hun vendt tilbake til den konforme lille byen som en velstående kvinne med makt til å kjøpe alt hun ønsker seg. Alfred Ill er i mellomtida blitt en av Güllens mektigste innbyggere – en kjøpmann som ligger an til å ta over ordførerkjedet. Men Zachaniassen vil hevne seg ved å få ham drept og korrumpere og forderve byen, slik den en gang fordervet henne.
Fortellingen starter når innbyggerne i Güllen – ordføreren, læreren, presten, legen, kunstneren og politimannen – står forventningsfulle på perrongen ved byens togstasjon. Ingen av dem aner hva som venter dem når Zachaniassen (Jan Sælid) stiger opp av en rykende orkestergrav til lyden av et massivt tog som hvinende bremser farten.
Sittende i en ombygd rullestol som mest av alt likner en trone, lar Claire seg trille rundt i Güllen av sitt entourage, mens innbyggerne overøser henne med taler, sang og smiger. Güllen skal få en gave på «1000 milliarder», erklærer Zachaniassen. I jubelen som bryter løs, overdøves betingelsen hun stiller i neste setning. Uten å røpe for mye kan jeg avsløre at de edle sosialdemokratiske idealene hos Güllens borgere snart skal få kjørt seg ordentlig
Dürrenmatt skrev «Besøk av gammel dame» i 1956, et knapt tiår etter andre verdenskrig. For Dürrenmatt var den fiktive byen Güllen en kamuflert representasjon av Sveits. Han hadde sett med egne øyne hvordan hjemlandet hans – som offisielt hadde inntatt en nøytral posisjon under krigen – deporterte jøder og mottok bestikkelser fra tyskerne. Ved hjelp av bekmørk humor og ramsalt satire rettet Dürrenmatt en ubehagelig pekefinger mot dobbeltmoral, hykleri og den europeiske hangen til å la stolte demokratiske og humanistiske verdier ryke om pengesummen bare var stor nok.
Historien om den vesle byen som tvinges til å velge mellom moral og materiell velstand, kan nemlig også leses som kritikk av europeisk politikk og samfunnsliv. Det er i det hele tatt en intrikat sammenfletning av temaer i stykket: hevn, manipulasjon, grådighet, flokkmentalitet og dobbeltmoral – blant annet.
Dürrenmatt, som også var filosof, ønsket at teateret skulle være et sted for tenkning. I «Besøk av gammel dame» diskuterer han menneskets imponerende evne til å lyve både for seg selv og andre, dersom det har noe å vinne på det.
Regissør Sigrid Strøm Reibo leker med teateret som metagrep, og trekker elegante linjer til fra Güllen og 1950-tallets Europa til vår egen tid. Samtidig er hun aldri overtydelig, men lar publikum tenke selv og legger ut små hint underveis.
Mer trengs heller ikke, for parallellene er tydelige: I likhet med Güllen har Norge og Europa lange humanistiske tradisjoner, men samtidig sliter vi med å vedkjenne oss egen dobbeltmoral: stolt kulturnasjon, men dalende kulturbevilgninger i et tiår. Selvbilde som egalitært land, men ulikhetsnivå på linje med Storbritannia. Diplomatisk foregangsnasjon, men med våpenfabrikken Nammo som hovedsponsor av hopplandslaget. Og så videre, og så videre.
Kjernespørsmålet er selvfølgelig: Har vi latt moral og sosialdemokratiske idealer vike for penger? Dürrenmatt, Reibo og det kunstneriske laget inviterer oss til å tenke grundig over spørsmålet.
Samtidig er «Besøk av gammel dame» et rasende festlig stykke. I andre akt går det fullstendig over styr i vesle Güllen, og ensemblet på Nationaltheatret leker seg gjennom handlingen parallelt med at nettet snører seg tettere og tettere rundt karakterene de gestalter. Avslutningsnummeret er et kostelig spark til det dobbeltmoralske Eurovision-sirkuset som har fått en ny, smertelig dimensjon med Israels deltakelse.
Om noe skal innvendes, blir det at Jan Sælid har fått rolla som Claire Zachaniassen, og det i en forestilling med premiere 8. mars. Begrunnelsen for å bruke en mannlig skuespiller forsvinner når samspillet mellom Sælid og Ola G. Furuseth i rolla som Alfred III blir halvtamt, til tross for at begge gjør solide prestasjoner hver for seg.
Reibos mange antydninger kan dessuten gjøre at forestillingen oppleves litt lite spisset. Men uavhengig av dette, er «Besøk av gammel dame» en kunstnerisk solid og tankevekkende teateropplevelse.