Hver gang Marthe Bastøe åpner ytterdøra si hjemme, skrur beredskapen seg på. Hun skanner området utenfor raskt med blikket. Står han der ute et sted?
I matbutikken har hun begynt å puste roligere. Å gå dit aleine er noe hun har måttet øve seg på. Tidligere begynte hjertet å dunke hardt så fort hun satte foten innenfor skyvedørene. Nå går det lettere. Men hver gang hun ser noen med liknende kroppsbygning som ekssamboeren, hogger det til i henne.
– Det er en ryggmargsrefleks jeg aldri får fri fra, sier hun.
I 2022 ble ekssamboeren hennes dømt til fengsel i 2,5 år for å ha mishandlet henne. Retten fastslo at han hadde utøvd grov vold over en lang periode, og at han hadde truet og krenket henne. Mannen fikk også fem års kontaktforbud mot Bastøe og de to barna deres.
I den første rettsrunden mente aktor at den tiltalte burde pålegges en omvendt voldsalarm. Det sa retten nei til. Tiltaket var «for inngripende», mente dommerne.
Bastøe vet ikke om mannen har begynt å sone straffen sin. Hun har verken rett til å vite dét eller når han slipper ut igjen. Derfor er det nødvendig med forholdsregler, forteller hun når vi møter henne i hjembyen Sarpsborg i januar.
– Jeg kan ikke bevege meg fritt, mens han kan gjøre akkurat som han vil. Når man er så restriktive med å idømme omvendt voldsalarm, blir det en aksept for at det er voldsofferets ansvar å holde seg trygg, sier hun.
Bastøe forteller at rettsvesenets behandling av saken hennes, skremte henne. Og da forslaget om omvendt voldsalarm ble lagt på bordet, fikk hun sjokk da hun forsto hva det faktisk innebar.
De som ikke beskyttes
Hva skal til for å holde voldsutsatte trygge?
Spørsmålet har igjen blitt aktuelt på brutalt vis etter at to kvinner som levde i frykt, ble drept like etter nyttår. Begge hadde bedt politiet om beskyttelse.
Natt til 2. januar ble Rahavy Varatharajan funnet skutt og drept i Elverum. Mannen som er siktet for drapet, hadde besøksforbud mot henne, som han hadde brutt mange ganger. Kvinnen hadde spurt politiet om både voldsalarm og omvendt voldsalarm, men fått nei.
7. januar ble Tina Milena Solberg funnet død i en utbrent bil i Øygarden. Solberg hadde voldsalarm, og hennes tidligere samboer har erkjent straffskyld for drapet.
Siden 2000 er minst 22 kvinner og tre menn i Norge blitt drept av noen de hadde bedt politiet om beskyttelse fra, ifølge en gjennomgang i VG.
Mange tar nå til orde for at trusselutøvere i mye større grad må pålegges omvendt voldsalarm. Det innebærer at de må ha på seg en fotlenke med gps-signal. Hvis de beveger seg innenfor en fastsatt forbudssone, går alarmen hos politiet, som så skal rykke ut og beskytte den trusselutsatte.
Forskning har vist at ordningen virker. Siden den ble innført i 2013, er det ingen med omvendt voldsalarm som har tatt seg inn i en forbudssone med vilje, ifølge politiet.
Så hvorfor pålegges den ikke flere? Ifølge tall fra politiet har påtalemyndigheten lagt ned 232 påstander om omvendt voldsalarm siden 2013. Så langt har de grå ringene av hardplast bare blitt låst rundt en ankel i 105 saker. Noen av dommene er ennå ikke rettskraftige, slik den er i saken til Marthe Bastøe.
Hun er dermed én av minst 127 fornærmede som ikke beskyttes av en omvendt voldsalarm. Hva betyr det? Og hva slags liv lever disse 127?
De trygge sonene
I mangel av en fotlenke og en forbudssone har Marthe Bastøe laget seg et slags indre sikkerhetskart. Der har hun definert noen «trygge løyper» for seg selv. Disse sonene inkluderer skoleveien til ungene, strekningen til og fra nærbutikken og andre steder i umiddelbar nærhet til boligen hennes.
Selv om det er innbilning, har hun til en viss grad klart å overbevise seg selv.
– Det handler nok litt om at jeg har gått de rutene så mange ganger uten at det har skjedd noe. Men jeg har også tatt et bevisst valg om at dette er min sone, hvor jeg skal kunne slappe av for å fungere i hverdagen. Med en gang jeg beveger meg nærmere byen, blir jeg mer anspent, sier Bastøe, som tidligere jobbet som sykepleier.
De siste årene har helsa vært sterkt redusert, og hun er diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Helsearbeideren var ute av arbeidslivet i flere år før hun fikk innvilget uføretrygd for to år siden.
På et vis har hun hatt en altoverskyggende fulltidsjobb i snart 15 år: å forsøke å holde seg trygg.
Slag og trusler
Historien startet på et utested i Mo i Rana i 2008. Der møtte ranværingen han som skulle bli samboeren hennes og som hun skulle få to barn med.
I den klassiske fortellingen om vold i nære relasjoner er alt rosenrødt i starten. Sånn var det ikke for henne, forteller Bastøe. Allerede etter en måned ble mannen voldelig, ifølge 40-åringen.
– Jeg ble veldig redd ham og prøvde å avslutte forholdet i cirka et halvt år. Det godtok han ikke. Etter hvert tenkte jeg at jeg var nødt til å holde meg trygg her og nå og heller prøve å finne en måte å avslutte forholdet seinere, sier hun.
Mannen ble seinere dømt i to rettsinstanser. Retten fant det bevist at han slo, sparket, bet, lugget, tok kvelertak og spyttet på henne. Mannen kom også med krenkende og nedsettende uttalelser og truet henne jevnlig med vold. Ved én anledning holdt han en kniv mot halsen hennes, ifølge dommene.
Ekssamboeren erklærte seg ikke skyldig. Klassekampen har møtt mannen, som benekter alle anklagene og sier at han er uskyldig dømt. Les hele tilsvaret nederst i saken.
– Jeg levde i et terrorregime, der alt man sier, gjør eller ikke gjør, kan føre til en mulig ny voldsepisode. Den latente volden holder deg fast, sier Bastøe.
Da de fikk barn, ble tanken på å bryte enda vanskeligere. Hun ville ikke risikere at han skulle få omsorg og være aleine med ungene. I stedet prøvde hun å tilrettelegge for at han ikke skulle utøve vold. Blant annet flyttet de fra Mo i Rana til Østfold for at han skulle komme nærmere familien sin, forteller hun.
– Jeg tenkte ikke over hvor urimelig det var at jeg måtte flytte fra min familie. Du gjør absolutt alt som står i din makt for å unngå en ny voldsepisode. Det er en mørk spiral som du synker lenger og lenger ned i, hvor du føler at det ikke finnes noen utvei, sier hun.
Så fantes den likevel.
Ikke et vanedyr
– Bjørnar! Sitt! sier Bastøe bestemt, mens hun løfter en pinne over hodet.
Den pesende schæferhunden hennes ser ikke ut til å ha noen planer om å følge ordren. Han står og ser på henne en stund, før han begynner å hoppe og sprette rundt i snøen på en høyde over Sarpsborg. Hun ler.
– Han er blitt så rampete i puberteten, sier hun.
Når hun har med seg den energiske 1,5-åringen, føler hun seg ikke som et «lett bytte». Bastøe går ofte tur med ham, men passer på å gjøre det til forskjellige steder og tider. Hun kan ikke bli et vanedyr. 40-åringen vil ikke at det skal bli lett å se et mønster i hvor hun oppholder seg når.
I dag er matbutikken blitt ett av de tre stedene hvor Bastøe som regel befinner seg. Hun passer på ikke å velge samme butikk hver gang. Ellers er hun stort sett hjemme eller på rådhuset i Sarpsborg, hvor hun og ektemannen sitter i bystyret for Rødt.
De to møttes like før stortingsvalget i 2017 da Bastøe meldte seg for å hjelpe til med å dele ut valgmateriell. Nå er de begge inne i sin andre periode i bystyret.
– Det er veldig fint å ha en felles hobby, sier hun og smiler.
Utover møtene på rådhuset er sosiallivet hennes begrensa. Hvis hun skal ha besøk hjemme, blir hun stressa og kan grue seg flere dager i forveien. Hun tror det handler om at den trygge sonen hennes blir forstyrra. Nabokommunen, hvor ekssamboeren har adresse, reiser hun aldri til.
Når Bastøe leser saker om omvendt voldsalarm, beskrives ordningen ofte som «inngripende» og «belastende» for den som må bære den. Det provoserer henne.
– Ingen nevner belastningen for den voldsutsatte, som kanskje ikke engang tør å kjøre ungene til barnehagen. De som har vært utsatt for vold, fortsetter å være voldsoffer i mange år fordi de ikke kan bevege seg fritt.
Anmeldelsen
En desemberdag i 2014 ringte Bastøe 112 og ba om hjelp. Hun fortalte at samboeren hadde slått henne i halsen da hun ville ta med seg dattera ut av leiligheten. Politiet kom på døra, pågrep mannen, og hun tok med seg med barna på et krisesenter. Der fortalte hun for første gang at hun var blitt fysisk og psykisk mishandlet i forholdet.
Familien ble værende på krisesenteret noen måneder før de dro hjem igjen. Da hadde mannen flytta ut. Litt seinere møttes paret i konfliktrådet og inngikk et forlik. Bastøe ville ikke politianmelde. Hun sier at hun var redd og ville ikke provosere mannen.
«Lever du et greit liv i dag?» ble hun spurt av en advokat hun kontaktet. Hun ble advart om at det kunne bli en større belastning for henne å anmelde saken enn ikke å gjøre det. Det kunne bli en snøball som fortsatte å rulle og som kunne ende i et liv på hemmelig adresse.
Så, i 2017, etter langvarig behandling for traumer, bestemte hun seg.
– Jeg ville sette foten ned. Det var ikke rett at han bare skulle leve videre som om ingenting hadde skjedd og fortsette å ha kontroll over oss, sier hun.
Først gikk Bastøe til politiet og ba om besøksforbud, noe han ble ilagt. Ni måneder seinere anmeldte hun ham for mishandling.
– Det er veldig mange som ikke anmelder før det har gått en stund, og det brukes mot dem. Det er en del av opplysningsarbeidet som bør gjøres i politi og rettsvesen. Det er mange gode grunner til ikke å anmelde, blant annet at man er redd for ikke å bli trodd, sier hun.
Hvorfor hun ikke fortalte
I mer enn fem år har Marthe Bastøe hatt status som fornærmet i en straffesak om vold i nære relasjoner. Det har lært henne én ting: Det trengs en holdningsendring i rettsvesenet. Særlig tydelig ble det da saken gikk i tingretten, mener hun. Der var det de to meddommerne som sørget for at mannen ble dømt. Fagdommeren mente «under en viss tvil» at han burde frifinnes.
Dommeren pekte blant annet på at barnehagen og helsevesenet ikke fanget opp noe og stilte spørsmål ved at Bastøe ikke fortalte noen om mishandlingen.
I retten forklarte hun at hun skjulte skader og blåmerker fordi hun var redd for at samboeren ville ta livet av henne.
Fagdommeren viste imidlertid til at hun ikke var «bundet til hjemmet», at hun hadde et nettverk, og at tiltalte ved enkelte anledninger reiste på ferie aleine.
«Det forelå dermed muligheter gjennom hele samboerforholdet til å ta kontakt med andre for å få hjelp uten at [tiltalte] kunne hindre dette», står det i dommen.
Klassekampen har vært i kontakt med fagdommeren, som sier at han ikke har anledning til å kommentere saken. Bastøe mener at dommeren under hele rettssaken utviste liten forståelse for hva det betyr å være utsatt for vold i en nær relasjon.
– Det var opprørende og provoserende. Vold i nære relasjoner er såpass vanlig at en fagdommer i tingretten bør ha grunnleggende kompetanse om det. De må sette seg inn i virkningsmekanismene i slike forhold og hvorfor man «ikke bare går», sier hun.
– Kan du si noe om disse mekanismene?
– Jeg hadde hørt at man brytes ned psykisk i et sånt forhold, men jeg forsto ikke i hvilken grad og hvor ødeleggende det er før jeg sto i det selv. Da jeg kom på krisesenteret, var jeg ikke lenger i stand til å ha øyekontakt med folk jeg snakket med. Det var noe jeg måtte jobbe med, forteller hun.
Panikk av alarmforslag
Møtet med fagdommeren var ikke den eneste kalddusjen Bastøe fikk i tingretten. Første dag i retten ba aktor om omvendt voldsalarm i ett år, noe Bastøe var glad for. Det snudde fort da hun skjønte hva forslaget faktisk la opp til.
I utgangspunktet skal alarmen dekke et stort nok område til at politiet rekker å nå den utsatte før voldsutøveren. Det har både Høyesterett og Riksadvokaten slått fast.
I Bastøes sak skjedde ikke det. Her ble det foreslått en sone der mannen fint kunne ha rukket å nå henne før politiet.
Klassekampen har fått innsyn i koordinatene til den foreslåtte forbudssonen. Sonen utgjør 250 kvadratkilometer, mens standarden i politidistriktet er 1000 kvadratkilometer, altså fire ganger så stor. Hjemmet til Bastøe ligger dessuten ikke midt i sonen, slik at avstanden til én av kantene er på noen få kilometer – en kjøretur på rundt ti minutter. Politiets standard i politidistriktet tilsier 25 minutters kjøring.
– Jeg trodde ikke mine egne ører og fikk panikk. Jeg kunne ikke leve sånn, sier Bastøe.
Hun så for seg at hun til enhver tid måtte sørge for å ha telefonen på med lyd, fullt opplada og være klar til å evakuere sitt eget hjem midt på natta i tilfelle politiet ringte fordi alarmen hadde gått.
Bastøe har hatt vanlig voldsalarm i to omganger, noe hun syntes var vanskelig. Hun utløste den så mange ganger ved et uhell at hun til slutt vegret seg for å ta den med. Bastøe ble redd for at politiet uansett ikke ville komme hvis det faktisk skulle bli nødvendig.
– Voldsalarm er et fantastisk godt tilbud, men den er veldig lite kompatibel med handleposer og barn som skal hentes i barnehagen. Det er en byrde å hele tida måtte holde den i hånda og bli minnet på at du ikke er trygg, sier hun.
Etter at forslaget ble lagt fram i tingretten, sier Bastøe at hun ga beskjed til bistandsadvokaten sin om at hun ikke ønsket omvendt voldsalarm når sonen var så liten. I lagmannsretten la heller ikke aktor ned påstand om dette.
– Hvordan ville det vært hvis du fikk omvendt voldsalarm med en større forbudssone?
– Jeg tror jeg kunne følt at jeg slappet enda mer av innenfor min egen kommune og at jeg hadde sluppet å gå med øynene i nakken.
Ifølge Bastøe sa både politiet og forsvareren at det ville bli belastende for mannen å måtte lade fotlenka en gang i døgnet og å skulle gi beskjed til politiet hver gang han måtte reise gjennom Sarpsborg. Det føltes som en hån:
– Jeg ble ganske forbanna. Finnes det ingen grenser for hvor mye hensyn vi skal ta til den som har utført en straffbar handling? Det var utrolig provoserende å høre alt fokuset på hvor belastende det var for ham og at han måtte kunne reise fritt rundt. Det kan ikke vi gjøre! sier hun.
Tilpassede soner
Politiadvokat Lise Winther var aktor da saken gikk i tingretten. Hun sier at hun la ned påstand om omvendt voldsalarm fordi hun mente det var både nødvendig og forholdsmessig ut fra sakens alvor.
Winther forteller at det ble laget to forslag til forbudssoner i saken. Hun sier at hun gikk inn for den minste av disse ut fra en «totalvurdering».
– Jeg ville ikke ha lagt fram et slikt forslag hvis jeg mente at alarmen ikke hadde noen hensikt, sier hun.
– Hvilken hensikt ville den hatt i dette tilfellet?
– Hensikten er at ansvaret for å holde den fornærmede trygg, legges på voldsutøveren. Selv om responstida blir noe kortere, var forholdsmessighetsvurderingen at det var tilstrekkelig, og at det var bedre enn ingenting, sier hun.
Det var politioverbetjent Hans Christian Dragvoll som laget forslagene til forbudssoner. Under rettssaken forklarte han seg om dette og om ordningen som sådan. Dragvoll er faglig ansvarlig for omvendt voldsalarm i Øst politidistrikt og har også en nasjonal veilederrolle.
Som regel foreslår politiet en forbudssone som er stor nok til at politiet rekker fram til fornærmede før gjerningspersonen, forteller han. Men i noen tilfeller kan det være nødvendig med tilpasninger. Det kan for eksempel være hvis fornærmede og gjerningsperson bor såpass nærme hverandre at gjerningspersonen må flytte, sier Dragvoll.
– Da kan det være at politiet anbefaler en litt mindre forbudssone, slik at begge kan bli boende der de er, sier han.
Andre hensyn kan være at gjerningspersonen har jobb eller familie i nærheten, ifølge politioverbetjenten.
– Hvilken hensikt har alarmen hvis ikke politiet kan nå fram i tide?
– Den vil ha en verdi uansett om sonen er stor eller liten. Politiet blir varslet med en gang, men det kan ta noe tid før de kommer fram, sier han.
– Marthe Bastøe mener at det ville være en langt større belastning for henne å ha en slik alarm hvis hun til enhver tid måtte være klar til å evakuere hjemmet sitt?
– Det er et godt og relevant poeng. Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Jo mindre forbudssone, jo mindre belastning flytter man jo fra offeret til gjerningspersonen, sier han.
Dragvoll husker ikke den detaljerte vurderingen i saken. Ifølge Bastøe ble blant annet det at tiltalte bodde i nabokommunen og at han måtte kjøre via Sarpsborg for å besøke familie, brukt som argument for en mindre forbudssone.
Hans Christian Dragvoll sier at når aktor argumenterer for en innskrenket sone, er det fordi hen vurderer at det er mest aktuelt å få medhold i.
– Retten står helt fritt til å sette størrelsen på forbudssonen. Politiet kommer bare med et forslag, sier Dragvoll.
– Bastøe sier at både du og forsvareren argumenterte med at det var belastende at tiltalte måtte lade fotlenka en gang i døgnet, noe hun opplevde som en hån?
– Jobben min i retten er verken å argumentere for eller mot, men å opplyse retten slik at de kan ta en beslutning om hva som er riktig. Omvendt voldsalarm er en inngripende ordning, men det skal veies opp mot fornærmedes behov for vern. Jeg pleier å si i retten at fotlenka må lades en gang i døgnet, men ikke at det er spesielt belastende.
Det er uklart hvorfor retten endte opp med å si nei til omvendt voldsalarm i Bastøes sak. I dommen står det bare at det etter deres syn «ikke er nødvendig» for at kontaktforbudet på fem år skal overholdes. Det vil være et «uforholdsmessig og et for inngripende tiltak», konkluderer retten.
En høy terskel
En omvendt voldsalarm griper utvilsomt inn i den private friheten din. Den kan sette begrensninger for hvor du kan jobbe og bo og hvem du kan besøke. Den er også godt synlig hvis du ikke dekker den til.
Terskelen for å ilegge omvendt voldsalarm har vært høy, viser en forskningsrapport fra 2020. Der slår forsker Jane Dullum fast at loven er blitt tolket strengere av politi og påtalemyndighet enn det som var intensjonen. Hun mener at det skyldes manglende kompetanse.
Ifølge Hans Christian Dragvoll kan det være vanskeligere å få gjennomslag for omvendt voldsalarm jo lengre tid som har gått siden utgangspunktet for en straffesak. Hvis tiltalte har holdt seg på matta og ikke har brutt et besøksforbud, taler det mot å ilegge elektronisk kontroll.
Like før jul vedtok Stortinget en ny lov om omvendt voldsalarm. Når den trer i kraft, har påtalemyndigheten mulighet til å ilegge omvendt voldsalarm så fort noen får et besøksforbud – uten at det foreligger en dom. Dermed vil man oftere komme tettere på hendelsene som utløste behov for alarmen, forteller Dragvoll.
Politiet må fortsatt vurdere om tiltaket er nødvendig og forholdsmessig på samme måte som i dag.
– Nå vil man kunne vurdere dette i en akutt fase, uten å måtte vente på hovedforhandling og en eventuell ankesak. Det vil antakelig føre til at vi bruker omvendt voldsalarm oftere enn nå, sier Dragvoll.
Men en slik endring vil ikke skje uten at politidistriktene får mer kompetanse og ressurser, påpekte han i Klassekampen i februar.
Dragvoll presiserer at alarmen uansett er et midlertidig tiltak. De aller fleste besøksforbud blir dessuten overholdt uten elektronisk kontroll, sier han. Likevel: Slike forbud brytes flere ganger hver dag. Ifølge Aftenposten har 5372 personer i Norge brutt et besøksforbud én eller flere ganger de siste fem åra.
Enda en gang
Omvendt voldsalarm er ingen magisk løsning for voldsutsatte personer. Marthe Bastøe ønsker seg først og fremst en kompetanseheving, både i rettsvesenet og blant folk flest.
– Før man forstår de psykologiske mekanismene i vold i nære relasjoner, kommer samfunnet aldri til å anerkjenne hvor skadelig og altomfattende det er. Jeg tror ikke rettsvesenet skjønner hvor stort tap av livskvalitet det kan forårsake. Jeg føler at jeg mistet livet, på mange måter, sier hun.
Hun sier at når det skjer drap som i Elverum og Øygarden, aktiverer det mange traumer hos henne.
– Samtidig blir jeg så utrolig lei meg og sint fordi det skjedde enda en gang og enda en gang. Så kjenner jeg på en blanding av redsel og takknemlighet over at vi ikke ble en del av statistikken. Og hver gang jeg tenker dét, tenker jeg at vi ikke er ferdig enda.
Da dommen ble rettskraftig i fjor, følte Bastøe at hun endelig kunne lukke et kapittel.
– Men jeg er akkurat like redd ham. Jeg vet at han er en reell trussel. Det vil ikke dommen endre på, selv om det var godt å bli trodd.
– Hva er du redd for?
– Jeg er redd for at han skal ta livet av meg, i ytterste konsekvens. Det er flaks at jeg overlevde de årene vi bodde sammen. Volden var så grov og eksplosiv, og det føltes hele tida som om jeg var en hårsbredd unna at det ikke gikk bra.
– Hvorfor vil du likevel stå fram?
– Jeg føler litt på et ansvar for å sette et ansikt på dette. Vi trenger å opplyse folk. Og så er jeg veldig lei av å flykte. Hvis jeg begynner å tenke på de mulige konsekvensene av alt jeg gjør, kan jeg ikke gjøre noen ting. Det handler også om å ta tilbake livet sitt, sier hun.
Den innerste drømmen
Sykepleieren savner veldig å jobbe. Hun har et mål om å komme ut i arbeidslivet igjen, i tillegg til å fortsette vervet sitt som folkevalgt. Når helsa tillater det, ser Bastøe for seg å kanskje kunne ta en helgestilling på et sykehjem.
Men det bor en annen drøm i henne også, forteller hun.
Bastøe håper å kunne jobbe med noe som kan gjøre samfunnet bedre for de som er utsatt for vold. Hun ser for seg et holdningsskapende arbeid av noe slag, kanskje å skrive en bok?
– Det ligger nok veldig langt fram tid. Men det hadde vært en drøm, å få flest mulig til å vite litt mer.