Joel Halldorfs «Bokens folk» leste jeg oppdelt i tre skjermbilder. Slik er det blitt. For å spare miljøet, portoutgifter og tid i en periode hvor postvesenet går i oppløsning, har Klassekampen gitt meg et lesebrett. Bokmagasinet får nesten alle bøker elektronisk fra forlagene. De leses altså ofte først på skjerm. I en trykt utgave av «Bokens folk» kunne jeg bladd fram og tilbake, for eksempel for å fordype meg i det fyldige noteapparatet, som utgjør sytti sider bakerst i bokas fire hundre sider. Nå åpner jeg en ekstra skjermflate til notene. For å sammenlikne den norske versjonen av «Bokens folk» med den svenske originalen, må jeg i tillegg ha enda et skjermvindu oppe. Mens jeg leser Halldorfs bok, som har undertittelen «En sivilisasjonshistorie fra papyrus til piksler», er jeg med andre ord langt inne i den tilstanden han advarer mot, der overflatisk bruk av skjermer ødelegger konsentrert, langsom lesning. Jeg har riktignok noen mottiltak. Jeg leser sakte og noterer med blyant, flere tettskrevne A4-ark, som jeg bretter sammen og oppbevarer etter endt lesing. Notatene utgjør et skriftlig minne om hva jeg har lest, og korresponderer med streker i margen, uthevinger av viktige avsnitt på lesebrettet.
«Bokens folk» gir unik inngang til å forstå hva som står på spill i en muntlig basert kultur.
Farvel til boka?
