Mamma, det er jo et sjørøverskip!
Det var reaksjonen til Oddrun Irene Bøs seks år gamle sønn da han så bilde av moras nye arbeidsplass. Det han kanskje ikke skjønte omfanget av, var at mora hans hadde blitt norgeshistoriens første kvinnelige seilskipskaptein.
Høsten 2023 tok Bø på seg kapteinsuniformen med de fire stripene og kommandoløkka for aller første gang. Hun var klar for fire uker på havet med sitt nye mannskap på 16, flest menn og en håndfull damer: ei i byssa, ei på dekk og to i forpleining.
Bø kaller seg selv sjømann.
– For det er et mannsyrke. Det er jo det, sier hun.
Men det er ikke noe kjipere enn andre arbeidsplasser når det gjelder jenters innpass, legger hun til. Det er dessuten mye som har endret seg. I Bøs karriere har for eksempel de nakne damene som stirret på henne fra glossy plakater, først fått på seg undertøy eller bikini, for så å forsvinne helt.
Skolevegring
Sjørøverskipet til Bø er egentlig Norges største fullrigger Christian Radich, og passasjerene varierer mellom å være ungdom med skolevegring, brisne reketurister på skjærgårdstur og allmennheten på åpne tokt.
Bøs første tur var med skolevegrerne tilknyttet Windjammer-programmet, som støttes av Nav. Målet er at de som er lei, eller har falt ut av skolen, skal bli tent på en karriere til sjøs. I løpet av fire uker seilte de fra Lisboa til Madeira og den ytterste av de sju Kanariøyene, La Palma, før de returnerte til Lisboa.
Etter å ha fullført programmet på Christian Radich, får ungdommene ofte mulighet til å bli lærlinger på andre båter.
– Det er deilig for mange unge å jobbe fysisk, framfor å gå på skolen. Livet om bord bygger karakter. Jeg har selv mye å takke seilskutemiljøet for. Det kjennes godt å være med på å gi videre kunnskap og opplevelser til ungdom i starten av livet, sier Bø.
Som alle andre dager
Den første dagen på jobb var som «en dag som alle andre dager». Noe av det første som ble viktig, var å etablere en flat struktur om bord.
– På sjøen et det en satt, hierarkisk rollefordeling. Det kan være vanskelig å skjønne den kulturen, men det er det eneste som fungerer om bord. Det sitter i ryggmargen på sjøfolk. I den daglige drifta kan det likevel tillates en mer flat kultur. Å være kaptein er en god jobb å ha når det er gjensidig tillit og respekt mellom alle om bord. Det er noe jeg opplever på Christian Radich, sier Bø.
For å understreke den flate strukturen har kapteinen alltid lugardøra på vidt gap, bortsett fra når hun sover. Hun er skjerpet på sikkerhetsansvaret hun har som øverste leder, forteller hun.
Bø har vært på bunn og topp for å se skipet fra alle vinkler. Etter inspeksjon av lense- og rørsystemene og maskinrommet entret Bø riggen og klatret de 37,7 meterne opp til Radichs høyeste punkt. Der oppe ble hun glad for å oppdage at alt satt i fingrene etter de sju årene hun hadde på Bergens stolthet, seilskipet Statsraad Lehmkuhl.
– Det er tolv år siden jeg jobbet på Lehmkuhl, men jeg husket alle navnene på tauene og seilene. Det var ingenting som var overveldende. Det kom bare innenfra. Jeg føler at jeg har kommet hjem. Det er kjempedeilig å være på åpent hav!
Ungjentedrømmen og familielivet
Drømmen om det åpne hav har Oddrun Irene Bø hatt helt siden hun var 15 år. Hun skulle på jordomseiling. Bare tanken på at det var mulig å bli ført av sted rundt hele kloden kun ved hjelp av vind, var svimlende.
Med sykepleiermor og journalistfar var det ingenting i familien som tilsa at Bø skulle bli så hekta på båtlivet tidlig. Familien på ni bodde riktig nok i Stavanger, ved havet, men det nærmeste Bø kom en båt, var et seilbrett.
Da hun skulle velge studieretning, var det en venninne som peilet ut kursen for henne. Hun oppfordret Bø til å studere kunst sammen med henne, «fordi hun var så flink til å tegne». Fem år seinere var hun enda bedre på tegning, og ikke minst fotografi – som er en bigeskjeft fortsatt. Men jordomseilingen var ikke glemt.
Parallelt med studiene fikk hun jobb som jungmann på seilskipet Fullriggeren Sørlandet, der hun hadde jobbet i sommersesongene. Etter hvert ble det så lang fartstid at hun fikk fast jobb på Lehmkuhl og tok fagbrev som matros, før hun søkte seg til styrmannsskolen i Bergen der hun gikk opp som navigatør.
– Jeg har gått alle gradene, for å si det sånn, sier Bø.
Selve jordomseilingen som hun drømte om fra tidlig tenåringsalder, har latt vente på seg.
– Men i nautiske mil har jeg seilt jorda rundt flere ganger. Jeg har fått oppleve andre kulturer og sett kontrastene i verden. Nysgjerrighet og eventyrlyst har vært en stor drivkraft i meg.
Bare hun ser havet
Likevel kom ønsket om å slå rot et sted til slutt. På et seiltokt til Brasil ble hun kjent med han som skulle bli hennes ektemann. Og etter hvert kom de to barna deres, som nå er åtte og seks.
Familien bor på den bilfrie øya Sandøya på Sørlandet. Det første forslaget til mannen om å bo i en trang fjordarm i Hardanger, ble ikke godt tatt imot av kapteinen Bø. Hun måtte se kysten, havet og horisonten.
Mann og barn er hjemme på Sandøya når Bø er på havet, fire uker i slengen.
– Jeg er takknemlig for den jobben mannen min gjør mens jeg er på jobb. Han er en tilstedeværende far for dem.
Noen italienske venner hun hadde på besøk, merket seg det nære forholdet mellom far og barn i Bøs familie, forteller hun.
– De gjorde seg noen tanker om eget forhold til sine barn. Det var gledelig å se. I Italia er ikke far så involvert i barneoppdragelsen, sier Bø.
Liv og død
Det er ikke første gang Bø er første kvinne med øverste ansvar på båt. I 2019 fikk hun jobb for Redningsselskapet i Finnmark, og i 2021 ble hun første kvinnelige skipsfører der.
– Jeg kaller det skipsfører, av respekt for de som jobber på større båter med mer ansvar. Jeg hadde bare ansvar for fire om bord da jeg jobbet der, forteller Bø.
Men det er et tungt ansvar i redningsoperasjoner som kan ende fatalt.
– Det har heldigvis bare skjedd én gang at jeg har rykket ut og tenkt at det var snakk om liv eller død. Forholdene var svært krevende med nedsatt sikt på grunn av tåke, stor, rotete sjø og grunne dybdeforhold nært land. Heldigvis var minuttene på min side.
Sånne hendelser stresser ikke Bø nevneverdig. Hun forholder seg til å styre båten og ta riktige avgjørelser i øyeblikket.
– Men det var like før jeg blåste av oppdraget av sikkerhetshensyn for mannskapet mitt, vel vitende om at det lå en person i sjøen som ville omkomme. Det er det heftigste jeg har opplevd.
Hun har aldri hatt mareritt om grusomme ulykker, selv om nødtelefonen hennes var på døgnet rundt fire uker i strekk da hun jobbet i Finnmark.
– Du kan jo ikke gå og vente på den telefonen, sjekke værmeldingen konstant og grue deg til å jobbe på det forblåste havet. Da får du ikke gjort noe annet. Min strategi er å være forberedt. Mer enn det kan du ikke gjøre.
Sjøfolk
Grunnen til at Bø ønsket å være stasjonert i Finnmark, er at hun ville være tettere på fiskeflåten i nord, forteller hun.
– Jeg trivdes veldig godt i Finnmark og følte en viss tilknytning til fiskeriet og fiskerne i nord. Hadde folk skjønt hva de utsetter seg selv og familiene sine for, hadde folk spist fisk med andektighet. Jeg er ydmyk og stolt over å ha vært i beredskap for de som har yrket sitt i Barentshavet.
Overgangen fra Finnmark til Christian Radich er likevel mest av alt bare antall ansatte, synes Bø.
– Idealisme har det vært begge steder. I nord var det liv og død. På Radich jobber vi for å gi ungdom en ny kurs og nye mål i livet. Jeg synes det er spennende at mitt maritime yrkesvalg kan være med på å skape ringvirkninger helt inn på land.