Da Else Hagen fikk sin første soloutstilling på Trondhjems Kunstforening i 1940, var norsk kunst preget av to hovedstrømninger: mellomkrigstidas tendensmaleri og framstillinger av norsk natur. Men 26-åringen følte seg ikke helt hjemme i noen av sjangrene. Det var menneskelige relasjoner og maleriets rom- og fargevirkninger som opptok henne.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
