Presseomtalen av min roman «Bergakrypten» fra i fjor er den verste jeg har opplevd siden klappjakten på «Himmelen vet ingenting» i 1989, da over seksti presseoppslag slo fast at jeg var en enda dårligere forfatter enn menneske, hvilket ikke sa så lite. Jeg kunne også nevnt omtalen av «Bazarovs barn» i 1983, da jeg ble fremstilt som kulturnazist i Dagbladet. Med tiden har begge disse bøkene fått mer nyanserte lesninger. Slik kan det gå med «Bergakrypten» også.
I omtalen av «Bergakrypten» proklamerer kritikerne sin uvitenhet om romanens horisont, stolte over sin dumhet.
Veiledning for de villfarne
