I omtalen av «Bergakrypten» proklamerer kritikerne sin uvitenhet om romanens horisont, stolte over sin dumhet.
Presseomtalen av min roman «Bergakrypten» fra i fjor er den verste jeg har opplevd siden klappjakten på «Himmelen vet ingenting» i 1989, da over seksti presseoppslag slo fast at jeg var en enda dårligere forfatter enn menneske, hvilket ikke sa så lite. Jeg kunne også nevnt omtalen av «Bazarovs barn» i 1983, da jeg ble fremstilt som kulturnazist i Dagbladet. Med tiden har begge disse bøkene fått mer nyanserte lesninger. Slik kan det gå med «Bergakrypten» også.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent