For en del år siden, det må ha vært på slutten av 1990-tallet, så jeg en debatt på en norsk tv-kanal om pornografi. Blant deltakerne var en gruppe fra Rød Ungdom, som var mot porno, og den daværende norske pornostjernen Tanja Hansen, som skulle forsvare porno. Ved en anledning spurte debattlederen en av ungdommene om «hvorfor tror du Tanja gjør det hun gjør?». Han svarte: «Hun er vel så fremmedgjort da!», hvorpå Tanja Hansen repliserte, tydelig forurettet: «Det kan jeg si med en gang: Det er jeg i hvert fall ikke!»
Seansen viser hvordan det å påstå at noen er «fremmedgjorte», lett oppfattes som umyndiggjørende, i alle fall som nokså taktløst, kanskje til og med som uforskammet. I tillegg framstår anklageren som «bedrevitende» og «paternalistisk»: Han mener å vite noe om den angivelig fremmedgjorte som vedkommende ikke vet selv.
Boka «Fremmedgjøring» av den sveitsisk-tyske filosofen Rahel Jaeggi (født 1967) er et forsøk på å rehabilitere et begrep om menneskelig fremmedgjøring, om hvordan noe vi selv står bak, erfares som noe vi ikke kjenner oss igjen i. Hun knytter an til tradisjonen fra filosofene Jean-Jacques Rousseau og den unge Karl Marx og slik begrepet senere er videreført av blant andre Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre og i den tidlige Frankfurterskolen. Hennes målsetting er å forsvare fremmedgjøringskritikken på en måte som unnslipper anklagene om «essensialisme» og «paternalisme».
Jaeggi er professor i sosialfilosofi og praktisk filosofi ved Humboldt-universitetet i Berlin og regnes som det siste leddet i den tradisjonen som gjerne omtales som «kritisk teori» eller «Frankfurterskolen». Boka er basert på hennes doktorgrad fra 2002 og ble utgitt på tysk i 2005. Den foreligger nå i forkortet utgave på norsk i forlaget House of Foundations serie for samtidsfilosofi, oversatt av filosofen Regine Rørstad Torbjørnsen.
Jaeggi forsøker å unnslippe kritikken om «essensialisme» og «paternalisme» ved å forsvare et formalt (forstått i motsetning til et substansielt) begrep om det gode liv eller om frihet og selvbestemmelse: Det avgjørende er ikke hva vi gjør, hva vår vilje retter seg mot, men hvordan vi gjør det, hvordan vi vil noe i vårt virksomme liv. Den normative målestokken som vi vurderer en handlemåte som fremmedgjort i lys av, må være noe som den fremmedgjorte selv legger til grunn i sin forståelse av sine handlinger. Kritikken må være «immanent» i denne betydningen, bare da kan den unngå å være «paternalistisk» eller «formyndersk».
En fremmedgjort tilstand er ifølge Jaeggi en «relasjon preget av relasjonsløshet». Det er ikke ganske enkelt et fravær av et forhold til verden eller til en selv, men en forringelse eller ødeleggelse av et forhold vi selv står bak. Som hun skriver: Vi ville ikke vært fremmedgjorte overfor beboere på Mars, hvis det hadde eksistert noe slikt. Vi er derimot fremmede for oss selv hvis vi gjør oss selv til noe «tinglig», til noe som ligger utenfor vår kontroll.
Jaeggi gjør et beundringsverdig og heltemodig forsøk på å forsvare fremmedgjøringskritikken. Den tyske originalen fra 2005 er bunnsolid filosofisk håndverk og en nytelse å lese. I den norske oversettelsen, som er sterkt forkortet, er riktig nok de viktigste teoretiske poengene kommet med (og godt ivaretatt av oversetteren), men det er litt vanskelig å få grep om hvilke implikasjoner teorien har, siden Jaeggis konkrete eksempler på fremmedgjorte relasjoner i stor grad er utelatt.
Jeg klarer likevel ikke å bli helt overbevist av hennes forsvar. Spørsmålet er om ikke fremmedgjøringskritikken i dag er en feilslått kritikk. For å vende tilbake til eksemplet jeg nevnte innledningsvis: Problemet er kanskje ikke at kvinnelige pornostjerner som Tanja Hansen er «fremmedgjorte», at de skulle ha et «inautentisk» forhold til eget sexliv eller til egen kropp, eller at de gjør seg til «fremmede objekter» for mannens seksuelle nytelse. Problemet er heller ikke at pornografien formidler et «fremmedgjort» syn på kvinner og menn, uavhengig av de involvertes selvforhold og motiver. Problemet er snarere at pornoindustrien tjener penger på å utnytte menneskers seksuelle selvframstilling. Det er mer kynisk og nedverdigende enn «fremmed».
Det allmenne poenget her er at det samfunnet vi i dag lever i, må kritiseres for å være urettferdig, snarere enn for at det gjør våre individuelle liv «deformerte», «inautentiske» eller «forvrengte».