Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.