Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Misjonærbarna

Staten unnlot å føre tilsyn. Barna betalte prisen

I flere tiår ble barn sendt til internater i utlandet gjennom ordninger norske misjonsorganisasjoner drev, med økonomisk støtte fra staten. Mange av disse barna ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mobbing og overgrep. I dag lever hundrevis av tidligere misjonærbarn med senskader fra en oppvekst preget av frykt og manglende beskyttelse, nylig beskrevet i rapporten «Hvordan går det med misjonærbarna i dag?» Det er en historisk urett. At staten fortsatt ikke tar ansvar for sin rolle, gjør det også til et pågående svik. Anslag viser at mellom 8000 og 10.000 misjonærbarn kan ha vært berørt av internatsystemet som norske misjonsorganisasjoner – og norsk stat – la til rette for. Staten finansierte skolegang, bidro til driften av internatene og lot ordningen bestå over flere tiår. Når staten betaler for et system som griper direkte inn i barns liv, har staten også plikt til å føre tilsyn.

Integrering

Hvem er det som skal ta ansvaret når inte­gre­ringen flyttes inn i sameiet?

Når kommunen bosetter flyktninger, følger det et ansvar. Ikke bare for å skaffe et tak over hodet, men for å sikre at mennesker faktisk kan fungere i samfunnet de plasseres i. I dag skyves dette ansvaret altfor ofte videre – til barna, naboene og frivillige styremedlemmer i sameier. Når en alenemor med tre aktive barn plasseres i et sameie med strenge vedtekter og klare regler for ro og orden, uten tilstrekkelig språklig og sosial oppfølging, er konflikten nærmest innebygd i systemet. Ikke fordi moren ikke vil ta hensyn, men fordi hun ikke får forutsetningene til å lykkes. Sameier er regulert av vedtekter. De forutsetter forståelse, kommunikasjon og evne til å følge felles regler. Et sentralt spørsmål er hvor innvandrere egentlig lærer disse reglene, de uuttalte normene som styrer hverdagslivet.

Historie

Irsk misjon i Norge i viking­tiden

I Klassekampen 12. januar har Gunnhild Røthe en artikkel med tittelen «Hvem var den hellige Brettiva?» Bakgrunnen var at det på primstaven finnes et merke 11. januar for Brettesmesse. Røthe forsøker å rulle opp hvem denne Brette var. Hun støtter en forklaring om at dette navnet Brettiva er identisk med den irske Brigid fra Kildare, en av Irlands tre skytshelgener. Brigid var kjent i middelalderen i de nordiske landene.