Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Historie

Å bruke stokk mot fortiden

Stadig sirkler norsk offentlighet rundt aprildagene 1940 – nå sist Olav Randen her i bladet 18. november. Selvfølgelig, historikere skal være kritiske til fortidens mennesker. Alle som forsøker å forstå fortiden har godt av å leke seg med kontrafaktiske hypoteser, forestille seg hva som kunne skjedde hvis andre valg var tatt. Å skulle gjøre noe slikt er ikke lett. Skal man gjøre det bør man søke å forestille seg den konkrete situasjon fortidens mennesker sto i, søke å se valg som ikke ble tatt.

Fotball-vm

Var feiringen av Norges fotball­helter nifs?

Lasse Efskind forveksler patriotisme med nasjonalisme i Klassekampen 19. november. Det norske herrelandslaget kvalifiserer seg til VM i fotball i en forholdsvis lett gruppe. De feires i alle kanaler i to dager. Vi (unntatt Efskind) er opprømte, og som Endre Ugelstad Aas skriver samme dag i Klassekampen: endelig har tolvåringer norske idoler å se opp til på fotballbanen. Lasse Efskind var på 70-tallet med og startet Idrettsaksjonen, som hadde breddeidrett som sin fanesak. Nå er fotball på jente- og guttesiden den desidert største breddeidretten. NFF har 380.000 aktive medlemmer.

Eu

Min venn Skybert

I en kronikk i Klassekampen 15. november beskriver Håvard Syvertsen EU som et stort demokratisk prosjekt og antyder at venstresidens EU-motstand hviler på skremmebilder – og dermed havner på samme side som ytre høyre. Det finnes selvsagt mange dårlige argumenter mot norsk EU-medlemskap, nesten like mange som det finnes for. Men som ofte i denne typen polemiske tekster, unngår Syvertsen de sterke og kunnskapsbaserte argumentene mot EU – de som faktisk handler om hvordan unionen fungerer i praksis. Som politisk aktiv på venstresiden i mange år tenker jeg selvsagt at det er svært problematisk og udemokratisk at mye av den økonomiske politikken som jeg ønsker skal bli ført her i landet, og mye av den politikken jeg vokste opp med på 80-tallet, skal være forbudt. Slik er det nemlig gjennom EUs mange traktater, som blant annet påbyr privatisering og anbud og forbyr både klassisk Keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mange tiltak mot sosial dumping. EU løftes ofte fram som en garantist for sikkerhet i en urolig verden, også av Syvertsen. Da er det viktig å se på hvordan EU faktisk har håndtert tidligere kriser – og hva slags solidaritet medlemslandene har vist i praksis. Finanskrisen i 2008/2009 ble en tydelig test.