Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sikkerhet

Strengt hemmelig

PST-sjef Beate Gangås skriver i VG 10. februar at PST vil «være tett på» og at det typisk kan dreie seg om brudd på sikkerhetsloven. Da er det betimelig å stille et enkelt spørsmål: Hvorfor fikk Terje Rød-Larsens mange offentlige krumspring gjennom årene ingen synlige konsekvenser for sikkerhetsklareringen til hans daværende ektefelle, superdiplomaten Mona Juul – som var klarert for «strengt hemmelig»? Jeg har selv vært autorisasjonsansvarlig for sikkerhetsnivået «hemmelig», og det er vanskelig å se for seg at Utenriksdepartementet ikke på et tidspunkt måtte ha vurdert dette som en reell sikkerhetsrisiko. En slik sak ville normalt involvere Norsk Sikkerhetsmyndighet (NSM), og ved høy politisk betydning kunne vurderingen havnet på regjeringsnivå. Dersom konklusjonen var at Norge trengte Mona Juul i FNs sikkerhetsråd, følger det likevel av sikkerhetsloven at det må settes inn «kompenserende risikoreduserende tiltak». Sikkerhetsloven er nettopp samfunnets første forsvar mot korrupsjon, påvirkning og sikkerhetsmessige sårbarheter. Hvem var ansvarlig for opplagte brudd på sikkerhetsloven?.

Ukraina

Hva disku­sjonen handler om

Gro Byrkjeland anklager meg for å «viske ut» forskjellen mellom angriper og offer i Ukrainakrigen (Klassekampen 11. februar). At Russland er angriper er et empirisk faktum som vi gjør klokt i å ta innover oss. Dette har jeg gjort fra første stund, Byrkjeland henviser til og med til en artikkel jeg skrev få dager etter at krigen begynte, og hvor jeg påpekte Russlands folkerettsbrudd. ­Problemet med diskusjoner av denne typen er at noen (les: ­forsvarere av Nato/Vesten) er høyst selektive i ­omgangen med empiriske fakta. De ser ikke og vil ikke snakke om Nato og Norges angrepskriger og forstår ikke, eller vil ikke forstå, at disse krigene har gitt Russland presedens og unnskyldning for også å starte illegitime kriger.

Kunst

Nasjo­nal­mu­seets biled­tepper

I fjor 19.7.25 etterlyste Karl Erik Harr i Klassekampen skulpturer av vår frodige stamme av figurative billedhoggere, skulpturer som var synlige både innenfor og utenfor det gamle Nasjonalgalleriet. Disse skulpturene står nå, ifølge Harr, stuet sammen i kjelleren på det nye Nasjonalmuseet og er til liten opplysning og glede for publikum. Harr er ikke alene om å sette spørsmål ved Nasjonalmuseets prioriteringer. Det gamle Kunstindustrimuseet, som nå er nedlagt, hadde en stor utstilling av norske billedtepper vevd på 16-1700-tallet, de fleste fra Gudbrandsdalen. De hadde gjerne bibelske motiver og representerer gullalderen i norsk billedvev og regnes som vår nasjonale vevskatt (https://kunsthistorie.com). I det nye Nasjonalmuseet henger det tre billedtepper fra denne rike gullalderen. Ifølge tekstingen til billedteppene er de imidlertid ikke vevet i Gudbrandsdalen, ikke en gang i Norge, men i Danmark-Norge. Ifølge Nasjonalmuseet kan de altså like gjerne vært laget på Fyn eller Jylland.