Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tøyen

Å stjele fra byungene

Det var Jan Erik Vold som stilte spørsmålet: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Året var 1988. Det borgerlige byrådet, ledet av Høyres Michael Tetzschner, ville legge ned skolehagene. Tomten skulle de selge unna. Det var i skolehage at Vold hadde lært «å sette slagstøvver’n på spa’bla’et og tråkke til.» Å legge ned skolehagene var, med Volds låt, «å stæla fra byunga». Nedleggelsen ville spare to millioner kroner i driftskostnad. Salgsinntekten skulle gi en pen éngangssum i en slunken bykasse. Slik gikk det ikke. Skolenehagene på Geitmyra ligger der stadig, til evig glede for byungene. Politikere som visste prisen på alt, men kjente verdien av ingenting, tapte. Nå står Oslo foran store nedskjæringer.

Økologisk mat

Takk til Tore!

Jeg har nettopp lest Tore Stubberuds artikkel om Debio og økologisk landbruk, og jeg vil bare si takk til ham! Jeg er opptatt av økologisk landbruk, og mottar medlemsblad fra Økologisk Norge med reklame for fancy Oslo-restauranter, obskure oppskrifter og selvpromotering av diverse folk som vil selge deg noe, med mer, og har kjent på noe som jeg ikke har klart å sette ord på. Så leste jeg innlegget til Tore Stubberud i Klassekampen nå i dag, og tenkte «amen!» (slik er det).

Innvandringspolitikk

Asylmottak i utlandet? En elendig idé

Regjeringen åpner for samarbeid med EU om asylmottak og retursentre utenfor Europa, såkalt eksternalisering. Dette er først og fremst et rettslig spørsmål. Vi kjenner modellen fra Italia–Libya-samarbeidet, EUs avtaler med Tyrkia og Libya, Danmarks Rwanda-planer og Storbritannias Rwanda-ordning. Erfaringene er gjennomgående dårlige: menneskerettsbrudd, rettstomme rom og langvarige rettsprosesser. Essensen er enkel: En stat kan ikke eksportere sitt menneskerettsansvar. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 1 og praksis fra Strasbourg-domstolen oppstår ansvar når staten utøver effektiv kontroll, også utenfor eget territorium. I Hirsi Jamaa-saken ble Italia dømt for å ha sendt båtflyktninger til Libya. I M.S.S.-saken ble Belgia dømt for å sende en asylsøker til et Hellas med systemsvikt. Staten har plikt til å vite hva den sender folk til, og kan ikke gjemme seg bak andre staters mangler. Overført til Norge: Betaler vi for, inngår avtale om og styrer et mottak i tredjeland, er det fortsatt Norge som bærer ansvaret.