Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.