Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nato

Artikkel 5 og Grønland

Artikkel 5 i Nato-traktaten slår fast at eit væpna åtak på ein Nato-medlem skal sjåast som eit åtak på alle medlemer, og utløyse ei plikt for kvar av dei til å koma til assistanse. Artikkelen samsvarar med artikkel 51 i FN-charteret. Den seier at ein stat som er offer for eit væpna åtak har ein sjølvsagt rett til individuelt eller kollektivt sjølvforsvar, og kan be andre om hjelp. I Nato-samanheng tyder denne retten til sjølvforsvar ei plikt for medlemene til å yte gjensidig assistanse. Nato har det dei kallar ei 360 gradars haldning til kollektivt forsvar, som soleis skal verne mot alle trugsmål frå alle retningar. Artikkel 5 set ikkje vilkår om angriparen sine alliansetilhøve. Det er ikkje eit vilkår at angriparen er medlem i ein uvenleg allianse eller nøytral.

Biovåpen

Seymour Hershs glemte bragder

I Klassekampen 20. desember kommenterer Abirami Logendran «Cover-Up», den nye dokumentarfilmen på Netflix om den amerikanske stjernejournalisten Seymour Hersh. Filmen, som rekapitulerer en rekke viktige begivenheter i USAs nyere historie, illustrerer på fascinerende vis hvorfor Hersh har fått en nærmest legendarisk status som journalist. Han var den som avslørte My Lai-massakren og Abu Ghraib-skandalen, og han bidro i betydelig grad også ved avdekkingen av Watergate-skandalen. Det er imidlertid overraskende at både dokumentarfilmen og Klassekampens omtale av den utelater en annen av Hershs viktige journalistiske bragder – avsløringen av USAs meget omfattende program for utvikling av biologiske og kjemiske våpen, som helt frem til slutten av 1960-årene var hemmeligholdt. I 1968 utga Hersh boken «Chemical and Biological Warfare: America’s Hidden Arsenal». Her beskrev han USAs satsing på slike våpen helt siden andre verdenskrig og hvordan denne virksomheten hadde ekspandert intenst i løpet av 1960-årene med et forskningsprogram som omfattet så vel militære laboratorier som en lang rekke universiteter. Selv om flere journalister hadde skrevet om dette, var det sannsynligvis Hersh som fikk størst impakt.

Innvandring

Kontroll uten rettig­heter er ikke sosial­de­mo­krati

Vi har aldri sagt at Norge skal ha åpne grenser eller fri innvandring. Men når man heier på Danmarks statsminister, sender man et uklokt signal til innvandrerbefolkningen i Norge. Og forslag om institusjoner i tredjeland – kjent Frp-politikk – hører ikke hjemme i et sosialdemokratisk parti. Nettopp dette er grunnen til at vi skrev innlegget vårt 30. desember. Vi kjenner ikke igjen politikken vi selv har kjempet for i årsmøter og valgkamp i utspillet fra nestlederen før jul. Og til Eriksen og Bjørkholt (5. januar): Dere kan selvsagt støtte Tonje Brenna og fremme forslag i årsmøter.