Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Status­rap­portar

I ein «statusrapport» frå sin posisjon som mann, hevdar Mimir Kristjànsson (30. mai) at mannskampen kan vere ei moglegheit for solidaritet mellom kjønna. Delar av mannskampen har vore, og er, sterkt imot kvinnefrigjering. Likevel er det viktig å halde liv i trua på at det skal vere mogleg å få det store fleirtal av menn til å vise solidaritet med kvinnene. Difor var det skuffande at Mannsutvalet enda opp med å føreslå kjønnsnøytral likestillingslov. At dette forslaget no blir teke vidare av Frp, viser på ein konkret måte korleis mannskampen kan vere eit trugsmål mot kvinners liv og helse. Vald mot kvinner blir usynleggjort og akseptert.

Humor

Om å sparke nedover

I lørdagens utgave av Klassekampen kunne jeg i et innlegg av Jon Øyvind Ness lese et sitat som angivelig var mitt eget. Det var hentet fra en artikkel i Agenda Magasin 17. oktober i fjor, og lød – gjengitt som direkte sitat: «Et kjennetegn på fascister er at de sier det finnes to kjønn». Problemet er at jeg aldri har skrevet en slik setning. Ness skriver at formuleringen, som altså er hans egen, gjorde ham sint. «Jeg sa ikke noe da, selv om det kokte litt», skriver han. Seinere samme dag dukket poenget hans opp hos iNyheter-podkasteren Ole Asbjørn Ness, som igjen hadde plukket det opp hos kulturkriger og antitrans-aktivist Anne Kalvig. Under tittelen «Hjernevask i sanntid» omtalte Kalvig meg som en forhenværende Jens Stoltenberg-rådgiver, og i kommentarfeltet under må man vel kunne si at det kokte litt.

Statistikk

Mirakuløse besøkstall

I forrige tirsdags avis stiller sosiolog Dag Hareide seg tvilende til sosiolog Rune Slagstads forsvar for populismen. Slagstad påstår nemlig at massene ikke lenger befinner seg i kirken, men på fotballstadion. Dette faller den aktivt kristne Hareide tungt for brystet, som påstår at «i fjor var det 2,3 millioner tilskuere på eliteseien og OBOS-ligaen», mens kirken kan skilte med «9,3 kirkebesøkende totalt». Dette er selvsagt et helt tullete tall. Først: Det finnes fremdeles ingen tall fra 2025. Kirkegjengere telles dessuten manuelt i gudstjenester, og tallene publiseres årlig med ett års etterslep. Fotballpublikum kan telles med elektroniske billettsalg og adgangskontroll. SSBs tall kan man anta at er mer korrekte enn Hareides: Kirkebesøk 2023: cirka 3,2 millioner gudstjenestebesøk (SSB).