Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fritt ord

Hva er mest urovek­kende, redaktør Skurdal?

I Klassekampens leder 9. desember hevder redaktør Mari Skurdal at «stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen». Derfra retter hun kritikk mot Fritt Ord og den pågående strategiomleggingen. Det bærer galt av sted. Heller enn snevre fortolkninger av vedtektene bør vi diskutere hovedpoenget: det teknologiske og geopolitiske skiftet som truer ytringsfriheten, og som strategiendringene adresserer. Styret er stiftelsers øverste organ. Styret er vokter og forvalter av formålet, og er ansvarlig for at strategi og drift er i pakt med dette.

Skolegudstjenester

Påby juleguds­tje­nester!

Einar Gelius er skuffet over prestekolleger som er blitt så konfliktsky at de ikke tør å forsvare skolegudstjenester. Det er flott at han tar bladet fra munnen. Jeg savner tydelige stemmer fra venstresiden i vårt politiske landskap som tør å forsvare julegudstjenestene, som er et uttrykk for en tusen år lang tradisjon i vår kultur. Hvor er dere, Støre, Bergstø og Martinussen? Er dere engstelige for å heve stemmen til fordel for skolebarnas mulighet til å orientere seg i et broket livssynslandskap? Hvorfor er det bare mini-partiet KrF som prøver seg med et forsvar, et forsvar som nesten er dømt til å mislykkes, ikke nødvendigvis på grunn av argumentene, men fordi partiet i seg selv fort assosieres med alt som både er politisk ukorrekt og kristenkonservativt. KrF har 4 prosent oppslutning, mens over 60 prosent av oss tilhører Den norske kirke. Fellesskap er et honnørord de fleste av oss heier på. Særlig i skolen. Men det er vi voksne som skaper problemer for de unge ved å holde noen borte fra en gudstjeneste.

Venezuela

Pirater i Karibia

Trump har erklært full blokade av Venezuelas oljetransport etter å ha tatt beslag på et stort tankskip 11. desember. Ut fra hva jeg kan se har ikke Norge uttalt seg, hverken om at en annen kystnasjon blir utsatt for piratvirksomhet i Karibien eller om de utenomrettslige henrettelsene av over hundre mennesker utenfor Venezuela og Colombia. I tillegg til var Venezuela allerede rammet av en langsommere form for vold: Ifølge forsiktige anslag har den økonomiske krigføringen mot Venezuela bidratt til flere titalls tusen døde i landet. Når man ser de norske reaksjonene utebli kan man spørre seg: Har vi glemt Terje Vigen? Ibsens episke dikt er satt til en høyst reell blokade for over to hundre år siden, håndhevet av engelske krigsskip. Terje Vigen gir seg ut på en desperat ferd til Danmark hvor han klarer å framskaffe tre tønner bygg til sin sultende familie, men blir arrestert av et engelsk skip som senker den dyrebare lasten. Karibiske fiskere utenfor Venezuela trues nå med en verre skjebne dersom de våger seg ut i sine båter.