Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Forleggeri

Glimrende råd

Brev fra Astrid Lindgren til Damm er utgangspunkt for en tankevekkende artikkel i Bokmagasinet lørdag 29. november. Tankevekkende, fordi jeg nettopp hadde gjort meg ferdig (for tredje gang) med Torgrim Eggens fantastiske biografi om Axel Jensen, der han gjenga glitrende refusjoner og glimrende råd fra Cappelen-sjef, Henrik Groth, av typen: «…. Trykk det på eget forlag, men kom tilbake når De har skrevet noe vi forstår», eller: «Ja frøken, da lover De meg at De aldri mer kommer til å skrive så meget som en eneste linje», eller, en virkelig perle: «Under den viktige innspurten som nå forstår, vil jeg anbefale at hun så ofte som mulig oppholder seg på kjøkkenet, der hun skal tilberede nærings- og vitaminrik kost for dikteren. Ellers må hun spille på harpe og danse når ditt sinn formørkes, og for øvrig ligge utstrakt på et tigerskinn ved siden av skrivebordet i påvente av vennlige øyekast mellom kapitlene». Disse har fått meg til å a) lure på hva forleggere egentlig skriver til sine forfattere for tiden og b) ønske meg en bok med samling av Groths refusjonsbrev. Men artikkelen gjorde det dessverre klart at av de siste er det nok ikke mange som er oppbevart.

Israel

Fortsatt like «nøytrale», NRK?

NRK-ledelsen har gjentatt at det er EBU som skal ta beslutningen om Israels deltakelse i European Song Contest (ESC) 2026, og at NRK fortsatt ikke har planer om å ta saken til et nasjonalt nivå. Den annonserte desember-avstemningen i EBU om Israels deltakelse i ESC 2026 er nå utsatt «etter konsultasjoner». Det norske standpunktet må være klart: Krev avstemning 5. desember. Stem nei til israelsk deltakelse. Om Israel får bli, må Norge trekke seg. I målingen gjort for NRK av Norstat (publisert i november), svarte 60 prosent at NRK burde stemme nei til israelsk deltakelse i Eurovision, i nett-avstemmingen i samme sak svarte 80 prosent nei til israelsk deltakelse (over 33.000 deltok). NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen har tidligere sagt at NRK ikke er for en kulturboikott av Israel og at NRK skal være upartisk og ‘nøytral’ i slike saker.

Budsjettforhandlinger

Når selv­ska­ding er første­val­get

To av landets fremste politiske kommentatorer, på hver sin side i det politiske landskapet, Aftenpostens Kjetil Alstadheim og Klassekampens Bjørgulv Braanen, mener budsjettavtalen mellom Ap, Sp og Rødt burde være god nok også for SV og MDG. Venstresiden kunne altså fremstått som en samlet politisk kraft, og gjort alle påstander om tuttifrutti-kaos til skamme – altså en skikkelig seier for venstresiden i norsk politikk. I stedet opplever vi at MDG og SV har behov for egenmarkeringer. SV hadde malt seg inn i et hjørne når det gjelder løfter om Gaza. Først skulle disse være innfridd før de kunne delta i budsjettforhandlingene, deretter ble løftene forskjøvet; nå skulle de bli en del av forhandlingene. SV burde forstått at disse løftene ikke kunne innfris, og om de hadde blitt innfridd så ville de ikke ha noen betydning for situasjonen i Gaza. Først var det kun MDG som brøt forhandlingene, men så fulgte SV raskt etter. Men nå heter det at de egentlig ville fortsette forhandlingene, men i motsetning til Sp og Rødt, var det noen tidsfrister de ikke hatt fått med seg. Nå er SVs holdning at med noen justeringer, skal det være mulig å bli med i et budsjettflertall. MDG-leder Arild Hermstad har imidlertid låst seg, han sier: «Vi kan ikke stemme for et budsjett som betyr at det slippes ut 200.000 tonn mer CO₂».