Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sykefravær

Hvor ble det av tillits­re­formen?

Ifølge Hurdalsplattformen vil Arbeiderpartiet (Ap) innføre en tillitsreform. Reformen skal være et svar på styringsformen New Public Management, som har vist seg å svekke de ansattes handlingsrom. En tillitsreform synes imidlertid fjern i Ap-regjeringens pågående arbeid med å redusere sykefraværet i Norge. Ordningen med ulike takster for sykemelding viser det motsatte av tillit fra politikernes side. For hvis legen fortsatt skal bruke sin kunnskap og sitt skjønn; hvorfor får hen betalt ti ganger mer for ikke å sykemelde enn for å sykemelde fullt? Det er en fornærmelse mot fastlegene å premiere dem for å la være å sykemelde et menneske, sier pensjonert fastlege Svein Gisle Apeland i et intervju med NRK 19. juli. Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen er i samme sak uenig i at dette er premiering. Legene skal honoreres bedre med de nye takstene for å bruke mer tid på hver pasient.

Stemmerett

Å delta og å bestemme er to forskjel­lige ting

Kommunestyrerepresentantene Ewelina Baj og Olav Fjeld Kraugerud fra Ås Venstre går kraftig ut mot Frps forslag om at kun norske statsborgere skal ha stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg. De hevder vi vil «stenge døren» til lokalsamfunnet. Det stemmer ikke. Vårt forslag stenger ingen ute fra noe som helst, det trekker et prinsipielt skille mellom to ulike ting. Å delta i samfunnet, som er og skal være åpent for alle, og å bestemme over det, som i de aller fleste av verdens demokratier først og fremst er forbeholdt landets egne borgere. Baj og Kraugerud skriver at tillit er et sentralt stikkord for at Norge er et så godt land å bo i. Det er Fremskrittspartiet helt enig i.

Botnfrådrag

Dei ansvarlege må stå fram!

I det rause jordbruksoppgjeret i år som gav «gjennomsnittsbonden» inntektsjamstilling, var forhandlingspartnarane så smålege at dei tok frå småbrukarane all støtte gjennom eit botnfrådrag på 11.000. Dei små, som berre ville ha fått 11.000 i støtte, skulle miste alt. Det var dette eg kalla bondekannibalisme – ein freistnad på å bruke landbruksoppgjeret til å la dei små kome på menyen til dei store. Det har alltid vore så taust om dette botnfrådraget. Eg oppfordra derfor både partane som forhandla det fram, og forskarane til å stå fram og forklare, forsvare eller fordømme. Ingen av partane har så langt stått fram, men to av dei fremste forskarane innan feltet har heldigvis gjort det. Den store nestoren Reidar Almaas og den nye talknusaren Klaus Mittenzwei har brukt kompetansen sin til å gje meg støtte: Botnfrådraget bør fjernast. Denne konklusjonen er det viktigaste og derfor oppfordrar eg på nytt partane om å stå fram.