Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.