Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Skres sympati for den ster­kestes rett

I en Fokus-kommentar i denne avisen 17. juni stiller Ragnar Skre spørsmål ved om EU er til å stole på som et fredsprosjekt. Hans røde tråd er motvilje mot EU. Intet annet. Utgangspunktet synes å være at landegrensers ukrenkelighet i beste fall må betraktes som en relativ intensjon, og at stater med frosne konflikter må akseptere sin skjebne. Skre byr på to nye diplomatiske prinsipper. Det første er at fredsvilje først kan dømmes etter en (tilbakeskuende) analyse av konsekvensene av politikken som er blitt ført. Den logiske følgen av dette blir at Ukraina er en krigshisser som våget å sette seg opp mot væpnet russisk intervensjon, og EU blir en medansvarlig støttespiller. Åpenbart trumfer Skres første prinsipp FN-paktens artikkel 2 – maktforbudet, og artikkel 51 – retten til selvforsvar. Det andre prinsippet er at politisk lederskap og søken etter akseptable kompromisser i sin natur er udemokratiske handlinger.

Høiby-saken

Etter dommen – hva nå?

Marius Borg Høiby ble dømt for to voldtekter og vold i nære relasjoner, samtidig som han ble frifunnet for to voldtektstiltaler. Høiby har anket dommen, og saken skal derfor behandles på nytt. Den juridiske prosessen er med andre ord langt fra over. For dem som har stått frem og fortalt om vold og overgrep, har dette vært en lang og krevende prosess. Å forklare seg om slike erfaringer i offentligheten og i rettssystemet krever mye. Derfor håper vi at den videre behandlingen av saken oppleves så god som mulig for de utsatte. Selv om retten nå har sagt sitt i første omgang, sitter vi igjen med spørsmål knyttet til hvordan saken er vurdert. For oss fremstår det som om retten i stor grad har behandlet de ulike hendelsene hver for seg, uten å legge avgjørende vekt på eventuelle handlingsmønstre. Det kan være at dette blir vurdert annerledes i neste rettsrunde. Uansett utfall, er det viktig at oppmerksomheten rundt denne saken ikke stopper ved én person eller én dom.

Helse-og omsorgstjenester

Når kjepp­hes­ter er viktigere enn å ta vare på de svakeste

I Klassekampen 15. juni advarer Fagforbundet og Fellesorganisasjonen mot en «privat boom» innen helse- og omsorgstjenester til yngre brukere. Her bommer de helt med kritikken sin. Spørsmålet bør være: hvordan kan kommunene tilby de beste tjenestene til sine innbyggere? For det første er det viktig å ha et faktum klart: når det offentlige inngår en avtale med én eller flere private leverandører for å levere rettighetsbaserte tjenester på vegne av kommunen er ikke dette privatisering. Da er det en offentlig og rettighetsbasert helsetjeneste. Lederen av Fagforbundet sier at helse- og omsorgstjenester er kjernen i oppgavene til kommunene, og bør drives i egenregi. Det er åpenbart viktigere for henne hvem som sikrer verdige og gode tilbud til innbyggerne med størst behov, enn at innbyggerne får et tilbud. Det er også interessant at det for Fagforbundet er viktigere å fortsette kampen mot sine egne medlemmers arbeidsgivere i privat sektor enn å opprettholde arbeidsplasser og sikre at grunnleggende pasient- og brukerrettigheter ivaretas for innbyggerne. Norske kommuner har ikke ubemerket satt yngre brukere på anbud, slik det påstås.