Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fritt ord

Konti­nuitet og fornyelse

Stiftelser kan og skal ikke endre profil og retning bare «når det er alvorlig krise eller økonomisk tvang», slik Hilde Gunn Slottemo hevder i Klassekampen 17. desember. Stiftelser må hele tiden vurdere hvordan formålet de er forpliktet på best forvaltes i skiftende tider. 1) Det siste tiårets digitalisering og algoritmestyring av offentlighetene våre har dramatisk endret mulighetene for reelt fri meningsbrytning. 2) En rekke grupper av stemmer – unge, folk med minoritetsbakgrunn, bidrar for lite til vårt felles meningsmangfold, og mange blir skremt fra å delta. 3) Den dramatiske internasjonale situasjonen og sterkt autoritær politisk utvikling i land etter land har ødeleggende virkninger for fri journalistikk i Øst- og Sentral-Europa, som lenge har vært en satsing for oss. Utviklingen ute påvirker også oss, og vi må gjøre en innsats. Fritt Ord har alltid forandret seg, skritt for skritt, etter de største behovene, som Slottemos egen bok om vår historie viser. Det finnes mange stiftelser som ikke har åpne utlysninger, men er rent programstyrt. Det vil ikke vi være. Vi er stolte av at hvem som helst kan få finansiering fra Stiftelsen Fritt Ord på vår bredde av prioriterte områder.

Innvandringspolitikk

Hvilke merke­lap­per, Tonje Brenna?

Klassekampen har 17. desember et oppslag der SVs Marian ­Hussein argumenterer mot det SV (og mange andre) oppfatter som innstramming av Aps innvandrings­politikk. Man kan sjølsagt være enig eller uenig i Husseins ­beskrivelse og argumentasjon. Men avisas referat av svar fra Aps nestleder Tonje Brenna holder ikke mål. Der refereres Brenna på at SV «(…) ikke vil diskutere dette, men i stedet har behov for å dele ut merkelapper». Hussein diskuterer jo! Hvilke merkelapper er det Brenna viser til? Siden Klassekampen ikke ga seg til tid til å sjekke hva disse merkelappene var, og heller ikke Brenna viste til merkelappene i svaret, ber jeg om at enten avisa og/eller Tonje Brenna tar seg tid til å forklare Klassekampens lesere hvilke merkelapper Hussein har delt ut.

Sydney-massakren

Hvem holder hatet i live?

Massakren ved Hanukka-feiringen på Bondi Beach i Sydney var motivert av antisemittisme. Samtidig fortrenger det ensidige fokuset på antisemittisme i vår globale offentlighet den underliggende infrastrukturen som øker sannsynligheten for flere terrorangrep og massedrap. En infrastruktur som handler om mer enn trusler mot jøder. I tillegg har vi de som distraherer med vilje. Netanyahu-regjeringen og Israels støttespillere forsøker å utnytte massakren i Sydney til å undertrykke og stilne protester til støtte for palestinerne ved å male et bilde av hele bevegelsen som støttespillere for terrorisme. Som om Sydney-massakren på magisk vis skulle viske ut politikken for ødeleggelse, utsulting og drap som statsminister Netanyahu har vært pådriver for i Gaza-krigen. Etter massakren har Donald Trump skrevet under en presidentordre som utvider restriksjonene for å komme inn i USA til også å gjelde folk med palestinsk pass.