Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Budsjettsamarbeid

Det frister å si: «Hva var det jeg sa?»

I valgkampen ble det lovet trygg styring – et løfte mange satte sin lit til. Med Aps Kai Steffen Østensen i spissen virket det som en garanti for stabilitet og ansvarlighet. Nå er situasjonen en helt annen, og for mange av oss er det både skuffende og uforståelig. Budsjettprosessen har endt i kaos. Flertall for forslaget mangler, støttepartiene har trukket seg – og landets økonomiske og politiske kurs framstår som skakende og uforutsigbar. For vanlige folk kan dette bety at kommuner må spare, at investeringer utsettes, at planene for framtida settes på vent. Det som skulle være trygghet, gir nå usikkerhet. At vi nå i tillegg står i fare for en regjeringskrise – fordi regjeringen ikke evner å komme til enighet om sentrale prioriteringer – gjør alt mye mer alvorlig.

Eu og usa

Noen som husker ­«politisk moral» …?

Europas politiske ryggrad råtner på rot. Fraværet av mot er blitt en flau affære. Og farlig: «Vi står foran storkrig i Europa», sier Frankrikes øverstkommanderende. De politiske lederne er valgt av folket for å skape en trygg og rettferdig verden. Den verden de har latt utvikle seg til nå, er det motsatte. Det går an å bygge en mur av argumenter for unnfallenheten. Men opp av bortforklaringene stiger uansett en fanfare av et spørsmål: hvor pokker er det blitt av det moralske ansvaret? Snart er det ett år siden Europas sikkerhetsgaranti gjennom 80 år ble overtatt av en mann med «ondartete narsissistiske personlighetsforstyrrelser», marinert i grenseløs selvforherligelse.

Statsbudsjett

Lytt til egne velgere, Ap

Visste du at 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere vil stanse eller redusere oljeleting? Det er på tide at norsk offentlighet begynner å ta folks ønsker på alvor. Hvis du ønsker mer handling for klima og natur er du en del av majoriteten. 80 prosent av nordmenn vil verne mer natur. 65 prosent ønsker strengere regulering av folk og næringsliv for å redde klimaet. 64 prosent av Ap-velgere ønsker stans eller redusert oljeleting. Vi som taler naturens og klimaets sak er ingen «naiv minoritet», vi er majoriteten. At MDG nekter å godkjenne et statsbudsjett som øker utslipp, er en selvfølge. Det oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet er villig til å skape en regjeringskrise på en sak som går imot ønskene til egne velgere.