Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Expats

Tilkna­ppede nordmenn?

Klassekampen hadde lørdag 8. august en morsom artikkel om expats, basert på InterNations ferske undersøkelse av 31 land. Expat og blogger Lourelou Desjardins hevder at nordmenn er verdensmestre i å holde fasaden. Den tittelen trodde jeg tilhørte engelskmenn, som holder fasaden høyt «to keep a stiff upper lip» i alle situasjoner. Utsagnet om den tilknappede norske fasaden er kanskje basert på folk fra Bærum, for den gjelder absolutt ikke Nord-Norge. Nylig møtte jeg en gammel, syk, venn: «Det går jo til hælvete, men – det tar jo tid!», svarte han på spørsmål om hvordan livet arter seg. Forskere kan ikke bare ta utgangspunkt i storbyene og Østlandet. Kystbefolkningens væremåte er selvsagt preget av fiskeryrket. Småbåtfiskeren har i tusen år måttet ta inn over seg at det å ta en tur på havet kan innebære at en kommer tilbake med tap av bruk, eller en mulig stor gevinst – eller kanskje ikke i det hele tatt. I et formannskapsmøte i Øksnes kommune fikk jeg fornøyelsen av å høre et formannskapsmedlem rope til en motdebattant: «Gå nu heim å bløgg dæ!» Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik anmodning om selvmord vil bli ytret i et tilsvarende møte på Østlandet – i hvert fall ikke, som i Øksnes, uten sterk påtale fra ordføreren. Expats fornemmelse av utenforskap er selvsagt også et resultat av at våre kulturutøvelser ofte er knyttet til naturen og organisasjoner. En fransk dosent fortalte meg at han etter å ha startet i jobben fikk flere invitasjoner til middag av kolleger.

Arendalsuka

Mye mer enn et bran­sje­treff

Har Arendalsuka blitt til et rent bransjetreff? Ja, ifølge arkitekt Gerrit Mosebachs kronikk i Klassekampen 13. august. Demokratifestivalen «har blitt til de profesjonelle påvirkernes tumleplass», skriver han. Hvert år kommer slike, og andre beslektede påstander, som at uka er forbeholdt eliten, er for Oslo-infisert etc, etc. Og Dagsnytt 18 biter alltid på. Selv har jeg deltatt på uka i snart ti år, enten som representant for ulike frivillige organisasjoner, som politiker, eller som profesjonell møteleder. Og jeg har alltid kommet beriket hjem igjen. Næringslivet er selvsagt tungt til stede under Arendalsuka, og det synes jeg er helt greit.

Verdensteatret

Høy kvalitet og tøff konkur­ranse, Landro

Når et etablert og høyt anerkjent kompani som Verdensteatret ikke når opp i konkurransen om ­langsiktig tilskudd, vekker det naturlig nok reaksjoner og engasjement, som når journalist Jan H. Landro i Klassekampen 8. august spør om vi skjønner hva kompaniet representerer. At sterke og anerkjente kunstnerskap ikke får tilskudd, betyr ikke at vi betviler kvaliteten deres. De frie scenekunstkompaniene i Norge holder et svært høyt nivå og høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Antall søknader til ordningene for scenekunstvirksomheter var rekordhøyt i år, og fagutvalget har gjort noen svært krevende prioriteringer mellom høyt kvalifiserte søkere innenfor Kulturfondets budsjettrammer. Årets tildelinger spenner over ulike scenekunstuttrykk, målgrupper og geografiske nedslagsfelt. De viser både bredden og styrken i norsk scenekunst. Dette er kompanier som både flytter grenser, bygger scenekunstfeltet videre, og legger til rette for et rikt tilbud til publikum. Landros påstand om at søkere som selv sitter i fagutvalg blir behandlet mindre kritisk enn andre, gir ikke riktig bilde av praksis. Vi forstår samtidig at det utenfra kan reises spørsmål når personer som sitter i utvalg også kan være søkere eller medvirkende i prosjekter. Derfor har Kulturrådet strenge habilitetsregler og faste rutiner for å håndtere slike situasjoner, og har også bedt om en ekstern gjennomgang av medlemmenes adgang til å søke tilskudd. I påvente av gjennomgangen skal medlemmer som søker tilskudd fra eget utvalg, ikke delta i behandlingen av søknader i den søknadsrunden der deres egen søknad behandles. Tidligere var medlemmer kun inhabile ved behandlingen av sin egen søknad. Kulturrådets fagutvalg vurderer søknadene etter ordningenes retningslinjer og på grunnlag av kunstfaglig skjønn. Utvalget oppnevnes for to år av gangen, og alle kan komme med forslag til utvalgsmedlemmer. Uenighet om prioriteringer vil alltid være en del av kunst- og kulturfeltet.