Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ki-briller

Teknologi trenger rammer

Når skjult overvåking bakes inn i briller, er det verdt å minne teknologigigantene om ansvaret de har – og oss andre om at lover og regler også gjelder ny teknologi. Vi er bekymret for såkalte KI-briller. Bekymringen er ikke kunstig intelligens, men kameraene og funksjonene som følger med. De vil samle inn mengder av data og informasjon om mennesker og omgivelser. Tekselskapene har enda til gode å bevise at de forvalter dette klokt. Med brillene kan folk gå rundt med små kameraer og filme andre uten at de vet det. Voksne og barn kan bli filmet på jobb, i skolegården og i private situasjoner, uten samtykke og uten at de er klar over det. Det er usikkert hvem som egentlig har tilgang til opptakene, og om det brukes til å trene KI-modeller og samle inn data. Vi kan lese om at ansatte i disse selskapene, og deres underleverandører, har hatt tilgang til sensitive opptak. Én funksjon som særlig bekymrer, og vi mener ikke bør aktiveres og tillates i Norge, er ansiktsgjenkjenning gjennom biometrisk fjernidentifisering.

22. juli

Narsis­sistisk minnes­merke?

Publikum har stussa over meining og bodskap i Matias Faldbakkens torgskulptur «En opprettholdelse», jamfør Aftenposten 11. juli 2026. Bodskapen i tittelen er at det som var, held fram, og som ved stålriggen i dette tilfelle, blir halde oppe. Den overveldande riggen fortel at det som her held fram, er svakt og skjørt. Her trengst stålmarkering. Bodskapen om veikskap er totalt kringsett og innelukka i stålriggen. Mosaikk-teikninga av vadefuglar i front er sentralbodskapen. Folk som kjenner fuglelivet i Tyrifjorden, kan finna geografisk kontekst og kanskje historisk kontekst: Utøya 22.

Dyphavsgruvedrift

Hvem sitter ved bordet?

Norge har utsatt de neste trinnene for dyphavsgruvedrift til minst 2029. Konfliktene rundt dette følger likevel ikke nødvendigvis en annen logikk enn før. Det politiske kompromisset kjøper tid til mer forskning, flere konsekvensutredninger og mer kunnskapsinnhenting, mens debatten fortsetter å kretse rundt et velkjent løfte: Litt mer tid, noen flere rapporter og nok faggrunnlag, så vil den «rette» kursen til slutt åpenbare seg over horisonten. Så da er det på tide å sale sjøhestene igjen. Vi gjør oss klare for nok en rodeo med rapporter, utredninger og ekspertuttalelser. Så koselig. Men hvor koselig det egentlig er, avhenger vel helt av hvilken stol man sitter i. Når man har sittet komfortabelt lenge nok, slutter man kanskje å merke at andre aldri fikk muligheten til å innta den samme posisjonen.