Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Selektiv fryktre­to­rikk

Innlegget «Hva vet vi om iranske biovåpen» (18. april) fremstår opplysende, men er i realiteten selektivt – og bidrar til å nøre opp under frykt og mistenkeliggjøring av Iran. Allerede i åpningen siteres Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som var fungerende øverstkommanderende under Iran–Irak-krigen. I innlegget omtales han imidlertid som en av «ayatollaene» – uten avgjørende kontekst: Iran var offer for omfattende kjemiske våpenangrep som drepte tusenvis av iranere og påførte over 60.000 varige skader til i dag. Saddam Hussein fikk støtte fra blant andre USA og Tyskland til å utvikle og bruke disse våpnene. Leseren inviteres så til å spekulere i om Iran kan ty til biologiske våpen dersom landet blir «desperat». Samtidig utelates det at Iran, i trekanten Israel–USA–Iran, har fremstått som en rasjonell og forutsigbar aktør i diplomati og forhandlinger – i kontrast til USA og Israel, som gang på gang har brutt folkeretten, blant annet ved å innlede angrepskrig mot Iran i juni 2025 og februar 2026. Fraværet av Israel er også påfallende.

Oslo kommune

Haugerud stryke­or­kester står i fare på grunn av Høyre­by­rådet

Det er lett å forstå reaksjonene i leserinnlegget «Korttenkt av Bydel Alna» i Klassekampen 20. april. Som leder av bydelsutvalget deler jeg bekymringen over at Haugerud strykeorkester nå står i fare, men la det være helt klart: Dette er et resultat av Høyrebyrådets kutt i bydelsøkonomien. Bydel Alna står i 2026 overfor et historisk tøft budsjett. Vi må kutte i overkant av 150 millioner. Når vi skal kutte så store summer, finnes det dessverre ingen «smertefrie» løsninger, og handlefriheten til å skjerme viktige tiltak for barn og unge forsvinner. Vårt hovedfokus er å skjerme de aller mest lovpålagte og kritiske tjenestene innen helse, omsorg og oppvekst. Strykeorkesteret og andre frivillige organisasjoner er tilbud vi verdsetter høyt.

Litteratur

Oss frikere imellom

Frikeren Per Kristiansen retter Chr. Anton Smedshaug her 21. april, og påpeker korrekt at det ikke var J.F. Cooper som skreiv «Hjortefot», men Edward S. Ellis. Derimot skreiv Cooper boka «Hjortedreper», «The Deerslayer» i 1841. Den er en del av «Lærstrømpeserien», der kanskje den mest kjente boka er «Den siste mohikaner».