Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bioteknologirådet

Snever rolle­for­stå­else, Myskja

I sin kronikk 16. juni skriver Bjørn Myskja at Bioteknologirådet har gjort seg selv irrelevante. Vi er uenige i dette. Myskja, som selv er tidligere nestleder, foreslår å legge ned Bioteknologirådet basert på at vi har utført en av våre kjerneoppgaver: å vurdere om dagens lovverk for bruk av bioteknologi fungerer etter hensikten. Hensikten med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Myskja viser til Bioteknologirådets nylige uttalelse om dagens modell for vurdering av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (BSE) i forbindelse med utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) er hensiktsmessig. Vi har et samfunnsoppdrag som går langt utover å vurdere enkeltstående søknader om utsetting GMO.

Skattekommisjonen

Raseriet inneholder et håp

Mange er forbanna på Arbeiderpartiet som svikter løftene med å gjøre forskjellene mellom folk mindre. Nå går partiet inn for en skattepolitikk som skal gjøre de rike rikere og betales av usosiale avgifter for folk flest. Er skam noe som ikke finnes lenger? Arbeiderpartiet skal være glad for at folk er forbanna. Raseriet inneholder et håp om at de fremdeles har et sosialdemokratisk bein i kroppen og legger om kursen. De som ikke er rasende, har forlengst slutta å forvente noe av dem. I alle tariffoppgjør hører vanlige folk at de må ta ansvar og vise moderasjon, tenke på helheten og så videre, og så videre – når kommer talene som kan mobilisere de rikeste til å være med på å ta ansvar for velferdsstaten og et solidarisk fellesskap? Dette er de beste norske verdiene, og Ap er i ferd med å skrote dem.

Eu

Reali­tets­ori­en­tering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse hevder i Klassekampen 8. juni at vi gir en misvisende fremstilling av norsk jordbrukspolitikk og tilsvarende politikk i EU i i vår kommentar til Bjørgulv Braanens leder 20. mai, hvor han var kritisk til EU-samarbeidet på dette området. Smedshaug reagerer på en påpekning fra vår side om at EU, i likhet med Norge, har som mål å likestille bøndenes årsinntekt med lønnstakernes gjennomsnittsinntekt i de enkelte medlemsstatene, og at de kuttene EU har gjort i de tradisjonelle jordbrukssubsidiene er overført til andre satsningsområder som for eksempel regional utvikling og grønn omstilling i landbruket. Smedshaug mener at ressursbruken i EU på jordbruksområdet er stabil og «trolig fallende» og at EUs bygdeutvikling er på vikende front, mens reguleringene, påbudene og forbudene øker. Dette er etter vår mening ikke riktig. Gjennom en grundig analyse av EUs felles landbrukspolitikk og forsøk på å forstå hvordan land som Finland, Sverige og Østerrike har tilpasse sitt jordbruk til denne, har vi kommet til en helt annen konklusjon enn Smedshaug. I et Civita-notat viser vi at utviklingen i den norske jordbrukspolitikken langt på vei er et speilbilde av hvordan EUs felles landbrukspolitikk har utviklet seg de siste årene. Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk, og de er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Den skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen. Vi mener derfor at Smedshaugs og Braanens syn på EUs felles landbrukspolitikk, og de nasjonalstatlige, regionale og lokale tiltakene som EUs medlemsland kan supplere denne med, trenger en realitetsorientering hvis vi skal kunne si noe om hvordan denne skiller seg fra den norske jordbrukspolitikken.