Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte

Der utgangs­punktet er galest...

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», sier Peer Gynt i fjerde akt. Det passer også på Einar E. Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5. desember. Det er preget av en rekke feilframstillinger som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

Jacobsen skriver at «Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina». Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet – fra grasrota – som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen.

Partiet har heller ikke hoppet på noen «aggressiv Nato-linje». Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Jacobsen argumentasjon bygger på poenget han avslutter retorisk med: «Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at ‘Putin ikke skal vinne’?»

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Rødt som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at «for Russland er denne krigen eksistensiell». Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

«Jacobsen går i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle»

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand, har han gjort de mest idiotiske og irrasjonelle grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for, er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhodet ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: kapitulasjon og okkupasjon.

Det er mulig Jacobsen anser det som «fred». Det gjør heldigvis ikke Rødt.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina, følger som et åpenbart krav fra folkeretten – et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer, er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, eventuelt at man ender opp i en «frosset» konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast – «Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat» og «Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken». Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kina

Tiananmen i Lhasa

Foran Potala-slottet i Lhasa har kinesiske myndigheter omskapt et stort område til en Tiananmen-liknende paradeplass for det kinesiske overherredømmet i Tibet. Den 21. august i år fant det sted et stort anlagt arrangement på plassen i anledning at det var seksti år siden Tibet i 1965 ble opprettet som en såkalt autonom region. På Tiananmenplassen i Beijing er det reist et monument som skildrer landets kamp mot kolonimaktene og Kommunistpartiets seier i 1949. På plassen i Lhasa er det reist et tilsvarende monument, som er ment å markere Tibets såkalte fredelige frigjøring i 1950. Den tradisjonelle tibetanske hæren hadde ikke mye å stille opp mot den kamperfarne hæren til kommunistene da den under Deng Xiaopings ledelse marsjerte inn i Tibet i 1950 og satte punktum for Tibet som de facto uavhengig stat, som de hadde vært siden keiserdømmets fall i 1911. I anledning jubileet dukket det opp nok en talende parallell til hvordan Tiananmenplassen blir rigget ved store anledninger som første mai og Folkerepublikkens nasjonaldag 1. oktober.

Eurovision

Lytte til hvem?

Jeg ser at musiker Torgny Amdam i Klassekampen 23. desember ber NRK lytte til folket i spørsmålet om deltakelse i Eurovisjonen. Én av to mener Norge ikke bør delta. Hvilken halvdel av folket bør NRK lytte til? Og hvilken halvdel bør NRK ikke lytte til? Etter min mening bør NRK stå fast på sin nøytrale linje. Det er det beste. De som ikke vil se på, kan skru av TV-en.

Høyre

Kultur­po­litikk på villspor

Høyre vil innføre en norsk kulturkanon – en rangert liste over hva som skal regnes som «viktigst» i norsk kulturliv. Forslaget er hentet fra Fremskrittspartiets gamle idébank og treffer verken tiden vi lever i eller behovene i dagens kultursektor. Da Frp foreslo en kulturkanon i 2006, avviste Høyre det med et helt riktig argument: Det er umulig og ikke ønskelig å kåre de «beste» kunst- og kulturuttrykkene på objektivt grunnlag. Likevel løfter Høyre nå forslaget frem igjen, inspirert av Sverige – der kulturkanonen allerede har skapt mer splittelse enn stolthet. Når ikoniske kunstnere faller utenfor på grunn av tekniske avgrensninger, sier det mest om hvor trang og kunstig en slik ramme blir. Kultur mister ikke verdi fordi den tilhører et annet tiår. Å lage en kulturkanon er like meningsfullt som om Stortinget skulle rangert hvem som er verdens beste skiløper gjennom tidene, Petter Northug eller Johannes Høsflot Klæbo, (tilfeldigvis trøndere begge to). Kultur er levendeog mangfoldig.