Nobels fredspris gis da capo. Det tyder på at den ikke biter på menneskerettighetssituasjonen i Iran.

Utgangspunktet virket på sett og vis mer lovende i 2003, da Den norske Nobelkomite tildelte Shirin Ebadi fredsprisen. Innsats for demokrati og menneskerettigheter i Iran, især engasjementet for rettighetene til kvinner og barn, sto da sentralt i komiteens begrunnelse. På disse områdene drev Ebadi riktignok en kamp mot makthaverne. Men på andre områder var ytringene hennes blåkopier av ideer Mohammad Khatami lanserte etter å ha blitt Irans president i 1997. Utgangspunktet for at Ebadi var opptatt av dialog mellom ulike kulturer og religioner i verden, for eksempel, var Khatamis «Dialogue Among Civilizations». Ideen, som var en motsats til Samuel P. Huntingtons «Clash of Civilizations», ble så godt mottatt at FN døpte 2001 året for dialog mellom sivilisasjoner. Derav vil ryktene ha det til at Khatami var den i verden som følte seg mest snytt 10. oktober 2003.

Snytt eller ikke, etter en tenkepause valgte Khatami å ta komiteens beslutning pent. Han instruerte Irans ambassadør i Oslo til å unnvære utdelingen i rådhuset og ba ham invitere fredsprisvinneren og komiteen til æreslunsj på ambassaden. Khatami tok det også pent da statsminister Kjell Magne Bondevik to dager etter utdelingen møtte ham på Kirkenes verdensråd i Genève og fremsatte tre krav på vegne av Ebadi: Løslatelse av politiske fanger, fri stemmerett og full ytringsfrihet. «Oss prester imellom, Ebadi skal få frie hender», skal Khatami ha svart.

Narges Mohammadi, årets fredsprisvinner, er nestleder i organisasjonen Defenders of Human Rights Center, som Ebadi grunnla i 2001. Mohammadi har ikke frie hender. Hun sitter i fengsel. Komiteens beslutning ble følgelig ikke tatt pent imot av Teheran i år. Den ble fordømt uten tenkepause fra lavtstående hold i Utenriksdepartementet. Og før folk rakk å fremme krav om noe løslatelse, reiste Teheran bust: Hvordan kan komiteen gi prisen til en person som gang på gang var blitt funnet skyldig i lovbrudd og kriminelle handlinger? Hvorfor hadde komiteen basert seg på falsum og kontrafaktiske påstander om Iran? Og hva slags menneskerettighetsforkjemper er hun egentlig, hun som overser lidelsene iranere er blitt påført gjennom førti år med vestlige økonomiske sanksjoner?

Mens fredsprisen i 2003 var en dytt i ryggen, er den i år en livbøye. Komiteen kaster den ut i et forsøk på å berge både Mohammadi og Kvinne, liv, frihet-bevegelsen, som etter viktige seiere har stagnert og er uten en leder.

«I selskapet Iran er i nå, står fredspriser og den slags ikke høyt i kurs»

I komiteens begrunnelse er et underliggende forsøk på å smelte sammen prismottakeren med bevegelsen. Der står det blant annet at «Fjorårets protestbølge nådde inn til de politiske fangene i det beryktede Evin-fengslet i Teheran. Igjen tok Narges Mohammadi lederskap. Fra fengslet uttrykte hun sin støtte til demonstrantene og organiserte solidaritetsaksjoner blant de innsatte». Også hennes kronikk under tittelen «The More They Lock Us Up, the Stronger We Become» nevnes. Den fikk hun smuglet ut av fengselet og publisert i New York Times på Mahsa Aminis dødsdag. Komiteen anser den som et av Mohammadis bidrag til at protestene ikke ebbet ut.

Mohammadis fremste hjertesak innen hun fikk fredsprisen blir imidlertid ikke nevnt uttrykkelig: et forbud mot å isolere innsatte over lang tid. Hvit tortur, som metoden kalles, har hun skrevet bok og laget film om.

Årets viktige fredspris vil nok vise seg å være lite anvendelig, uavhengig av hvor vellykket komiteens legering er. Det skyldes at vestlige land, herunder Norge, ikke lenger har gode forutsetninger for å ta opp saker eller legge press på Iran. Etter at flere risikofylte tilnærminger til Vesten ble besvart med økonomiske sanksjoner, har Teheran søkt seg andresteds hen og blitt tatt godt imot. I selskapet de er i nå, står fredspriser og den slags ikke høyt i kurs.

Nok et moment er måten Vesten har forholdt seg til Israels forsvarskrig på. I tiden etter at fredsprisen ble kunngjort, har Vesten forsynt dette demokratiske fyrtårnet med 10.000 tonn våpen og forsikret resten av verden om at folkestyrer følger krigens regler. Vi i Norge er god på å spalte fra hverandre den selvstendige nobelkomiteen, Stortinget, regjeringen og oljefondet – og norsk våpenindustri, amerikansk våpeneksport, veto i Sikkerhetsrådet og 10.000 drepte palestinske barn. I andre land, derimot, er man god på å smelte disse enhetene sammen til én legering som kalles Vestens hykleri. Iran er ett av disse landene.

På tilstelningene rundt prisutdelingen har Mohammadis mann snakket overraskende mye om de skadelige følgene av økonomiske sanksjoner mot Iran og Vestens fremferd i Midtøsten. Han og barna deres dro til Oslo på hennes vegne.

Men alt er ikke mørkt. Trøsten er at iranerne blir stadig mer selvsikre på at de selv kan ta Iran i den retning de vil. Forhåpentligvis vil de i fremtiden også føle stolthet over at nobelkomiteen ikke lenger trenger å tildele fredspriser til iranske menneskerettighetsforkjempere.