DebattSpråket

Lille Marius likte latin

Robert Øfsti (Tidlegare lærarutdannar)

Vibeke Roggen treng ikkje forsvare latinen sin mot ryktet som dødsårsak, som ho gjer i språkspalta i Klassekampen 29. november. Ho las kan hende (som meg) «Gift» på realskole eller gymnas: «Lille Marius var så dårlig i alt – unntatt i latin. Men latin var hans fag, det kunne han.» Og han likte latin fordi han likte latinlæraren sin. Men han fiksa ikkje matte: «Han holdt øye med dette x; han skrev opp hvorledes det ble jaget som en rev fra linje til linje med multiplikasjoner, forkortninger, brøker og all verdens djevelskap efter seg, inntil det arme utmattede dyr endelig ble drevet alene over til venstre side, og så viste det seg, at dette fryktelige x var ikke annet enn et ganske fredelig tall – for eksempel 28». Lille Marius likte latin fordi han likte latinlæraren sin. Og det er eit viktig poeng.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Digitalisering

Skjerm­po­pu­lisme

Når debatten om digitalisering blir redusert til en debatt om «for eller mot skjerm» mister vi muligheten til å faktisk ta kontroll over det digitale samfunnet. Spørsmålet må være hvem som skal bestemme, teknologiselskapene eller demokratiet. Torgeir Waterhouse advarer mot skjermpopulismen, og vil komme med en motvekt i sin nye bok (Klassekampen 7. juni). En slik motvekt er bra, men at det trengs peker på et større problem, nemlig fraværet av reell debatt om det digitale samfunnet vi lever i. Både på høyre og venstre side i politikken skifter man mellom festtaler og alarmisme når det kommer til digitalisering, mens de reelle problemene skyves under teppet. Forslaget om aldersgrenser for «skjerm» og sosiale medier er det mest tydelige eksempelet, og det framstår som lite annet enn korttenkt symbolpolitikk. I debatten later regjeringen som om de er «handlekraftige» når de krever møter med Meta, men ingen stiller helt åpenbare spørsmål rundt forslagene.

Diego Marin Rios og Audun Myhra Bergwitz
Ungarn

Kvar har det gått gale for Matlary?

I Klassekampen tysdag 24. juni kunne eg med vantru lese eit innlegg frå Sophie Matlary. Det er så gjennomsyra av faktaforvrengingar og merkelege påstandar at eg set igjen med eit einaste spørsmål: Kvar har det gått gale? Då Viktor Orban fekk makta i Ungarn i 2010 byrja han på ei gradvis nedbygging av det ungarske demokratiet. Det europeiske parlamentet kallar no Ungarn eit «electoral autocracy». Orban sjølv har kalla sit eige styresett for «illiberalt demokrati». Orbans antisemittisme og rasisme er godt dokumentert. Han har åtvara mot «race mixing» og gjennom heile si politiske karriere nytta antisemittiske troper og konspirasjonsteoriar om Georg Soros og globalistar i valkamp.

Geir Holme
Ilo

Slurv eller kunnskaps­løshet?

I en ellers grei artikkel i Klassekampen 17. juni om ILOs kritikk av den tvungne lønnsnemnden mot lærerne i 2022, omtaler avisa ILO i forsidehenvisningen som «Internasjonale LO». I artikkelens ingress omtales ILO som «den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen», og i teksten omtales sågar ILO som «den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen» (min utheving). I en liten faktaboks står det riktignok det korrekte, nemlig at ILO er FNs arbeidsorganisasjon, men det er til å gråte av at venstresidas avis framtrer så kunnskapsløst og ignorant. ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet, og er unik fordi den er et trepartsorgan sammensatt av representanter fra både fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter i alle verdens land, og jobber med å sikre arbeideres rettigheter verden over. Internasjonal fagbevegelse er svært opptatt av arbeidet som foregår der, ikke minst gjennom de årlige konferansene to uker i juni der brudd på arbeidstakerrettigheter behandles. I år ble det blant annet vedtatt å åpne for sanksjoner mot Myanmar, og det ble vedtatt kraftig fordømmelse av regimet i Belarus.

Espen Løken