Einar Øklands navn på egne bøker er minst like underlige som diktene. Konkrete titler som «Vandreduene» (1968) eller «Krattet på badet (2006) kan vise til en utdødd fugleart eller problemer med et avløp. «Sykling i søvne» (2015) virker mer risikabel, for å si det med et smil. I et forfatterskap som teller mer enn 80 titler, er det gode grunner til å begynne med navnet, «Andre tider». Ut over det mest nærliggende, fortid eller framtid, peker tittelen kanskje mot surrealisme? Flere dikt bekrefter antakelsen. I tillegg opererer boka med en undertittel, «(då og der) – (nå og her)», som svarer til bokas to deler. I fortidas «då» ligger et lavt, barnlig perspektiv på lek og utprøvende aktiviteter som å klatre i trær, rulle rundt på bakken eller hoppe i søledammer. I det samtidige «nå» ligger et høyere perspektiv – skyer – som jeg skal komme tilbake til. I tillegg kaller boka seg et «Poetisk album», som kan villede til å tro at den ligner Øklands lyriske landskapsroman, «Amatøralbum». Det er feil. Likevel, et dikt som ‘År etter år’, der diktjeget ser et fotografi av seg selv som ung, på en gyngehest, og fortsatt gynger i mørket når ingen kan se ham, kan minne om albumboka fra 1969. Den kunne Samlaget gjerne utgi på ny, slik forlaget gjorde med den fantastiske «Vandreduene».
Einar Øklands nye diktsamling undersøker varmen i senga, barndom, trær og drømmer.
Under skyene
