Jan Myrdal forsøkte så nitidig som mulig å gjenskape nøyaktig hva han følte og tenkte, skriver Karl Ove Knausgård. Skrev han seg så fri?
Karl Ove Knausgård
Det innerste av mennesket: For Jan Myrdal var «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell» en politisk bok. Selvbedraget som den kler av lag for lag, gjaldt ikke bare ham, men alle. Foto: Andreas Lundberg / Aftonbladet / NTB
Skyer og søvn: «Vi vil alle sove ein gong til og vi veit at til slutt skal vi greie det», skriver Einar Økland i sin nye diktsamling. Foto: Paul Sigve Amundsen
Einar Økland
Andre tider
Dikt
Samlaget 2023, 110 sider
Einar Øklands navn på egne bøker er minst like underlige som diktene. Konkrete titler som «Vandreduene» (1968) eller «Krattet på badet (2006) kan vise til en utdødd fugleart eller problemer med et avløp. «Sykling i søvne» (2015) virker mer risikabel, for å si det med et smil. I et forfatterskap som teller mer enn 80 titler, er det gode grunner til å begynne med navnet, «Andre tider». Ut over det mest nærliggende, fortid eller framtid, peker tittelen kanskje mot surrealisme? Flere dikt bekrefter antakelsen. I tillegg opererer boka med en undertittel, «(då og der) – (nå og her)», som svarer til bokas to deler. I fortidas «då» ligger et lavt, barnlig perspektiv på lek og utprøvende aktiviteter som å klatre i trær, rulle rundt på bakken eller hoppe i søledammer. I det samtidige «nå» ligger et høyere perspektiv – skyer – som jeg skal komme tilbake til. I tillegg kaller boka seg et «Poetisk album», som kan villede til å tro at den ligner Øklands lyriske landskapsroman, «Amatøralbum». Det er feil. Likevel, et dikt som ‘År etter år’, der diktjeget ser et fotografi av seg selv som ung, på en gyngehest, og fortsatt gynger i mørket når ingen kan se ham, kan minne om albumboka fra 1969. Den kunne Samlaget gjerne utgi på ny, slik forlaget gjorde med den fantastiske «Vandreduene».
Maja Lunde har skrevet en spekulativ roman som er merkelig uinteressert i ideer.
Eirik Riis Mossefinn
Tid er relativt: Salvadór Dalis maleri «The Persistence of Memory». Foto: The Museum of Modern Art
Maja Lunde
Lukkertid
Roman
Aschehoug 2023, 269 sider
2020 var et bemerkelsesverdig år. Karl Ove Knausgård fjernet døden, mens Solvej Balle gikk i gang med å gjenta samme dag om igjen og om igjen ad absurdum. Tre år senere gir Maja Lunde ut en bok som forsøker å overgå disse spekulative lekene med naturlovene, med utgangspunkt i spørsmålet hva om tiden stopper for alle mennesker? Hva om døden forsvinner, aldring avtar og – grøss! – neglene slutter å gro? I «Lukkertid» befatter Lunde seg mindre med de vanvittige konsekvensene dette ville fått på makronivå (hva skjer med økonomien? med hukommelsen? med avrevne kroppsdeler som lever videre?), og retter objektivet mot de nære relasjonene. Som i «Morgenstjerne»-serien består romanen av hyppige perspektivskift mellom ulike norske middelklasseliv. Ungdomsforelskelser brister, fotografkarrierer gjenopptas, og forhold går i oppløsning når ikke forsikringen om at døden en dag skal skille oss ad gjelder.