Psssj!
Det bobler over på komfyren, og varm melk treffer en glovarm plate. Bonden Timo Burgers skulle bare vise hvordan en typisk morgen for ham ser ut. Han har allerede vært ute og sett til kyrne. 80 stykker har han, og å melke dem tar halvannen time. Så har han fått av seg støvler og fjøsdress og inntatt kjøkkenet, hvor han nå varmer trekvart liter melk som skal blandes ut med kornflak i en dyp tallerken. Etter en liten pust i bakken er det snart på’n igjen.
Det som skiller dette fra en vanlig dag, er bare at det står to journalister på kjøkkenet hans, og Burgers har mye på hjertet. Han er inne i en engasjert utlegning om nitrogenkrisa som har lammet Nederland, og som kanskje gjør at han må legge ned familiebedriften. Så da koker det over.
– Hadde jeg hatt følelsen av at det hjelper naturen at kyrne mine blir borte, hadde det vært noe annet, sier Burgers når sølet er tørket opp.
– Men jeg tror man løser et papirproblem, heller enn det ekte problemet.
En toppbelaster blir til
I juni i år logget Burgers seg på en nettside som skulle gi ham svar om framtida. Han matet den med informasjon om gården sin: beliggenhet, antall dyr, stalltype, fôr og så videre. Ut av regnestykket ville det komme en anbefaling: Legge ned eller ikke?
Burgers hadde en dårlig magefølelse, og det hadde han hatt i fire år. I 2019 slo en domstol fast at Nederland ikke gjorde nok for å beskytte naturen, og siden hadde det vært snakk om at mange bønder måtte legge ned. Skyhøye mengder av nitrogen i naturen krevde umiddelbare og drastiske tiltak. Og tross massive protester pekte flasketuten først og fremst på landbruket. Men hvem skulle ut? Regjeringen tok en datamodell til hjelp. Det var den som nå kvernet på tallene Timo Burgers hadde ført inn.
Burgers visste at gården hans lå dårlig an. På et kart som den spesialutnevnte ministeren for natur og nitrogen hadde vist fram på tv, lyste området der gården hans lå, i rødt, ledsaget av et illevarslende tall: 58 prosent. Så mye måtte landbruket her krympe for å klare nitrogenmålet innen 2030. Oddsene var med andre ord ikke gode.
På den andre sida hadde Burgers aldri tenkt på seg selv som en miljøversting. I alle år hadde han gjort tilpasninger og investeringer for å møte stadig strengere krav. Han slo gresset sjeldnere for å verne hekkefugler. Han var heller ikke én av dem som fornektet klimaendringer, eller som ikke så verdien i naturmangfold.
Nettsida var treig. Over hele landet satt bønder og gjorde akkurat det samme. Det tok flere timer før beregningene var klare. Burgers fikk god tid til å tenke: Ville døtrene Sophie på ni år og Julia på sju få muligheten til å ta over gården noen gang? Da konklusjonen kom, var verken Burgers eller kona Marjolein egentlig overrasket. Likevel kom tårene, forteller hun.
Gården, Burgershoeve, var kategorisert som en såkalt toppbelaster – en bedrift som slipper ut for mye nitrogen i nærheten av sårbar natur. Rundt 3000 gårdsbruk fikk det samme stempelet. Disse bøndene oppfordres til å la seg kjøpe ut av staten. Ordningen er frivillig, enn så lenge – men det er svært uklart hvilke alternativer som finnes. Burgers meldte seg på ordningen for dem som er interessert i å bli kjøpt ut av staten. Men han gjorde det mest for å kjøpe seg tid i håp om at en annen løsning dukker opp.
Mye av håpet henger på parlamentsvalget i Nederland om fire dager. Kan et nytt politisk flertall finne en annen løsning på nitrogenkrisa? Eller blir Timo Burgers og familien hans nødt til å sette melkemaskinen på hylla for godt?
Større, bedre, mer produktiv
1798 står det på gårdshuset, men familien Burgers har vært der siden 1800. Sju generasjoner har holdt dyr her i bygda Spankeren, i et grønt landskap ved elva IJssel øst i Nederland.
– Hver generasjon har hatt sine utfordringer, sier Burgers mens vi blir med på den daglige runden rundt på gården.
Helst skulle han ha vist fram kyrne på beite, men en usedvanlig våt og varm høst har gjort jorda for slapp og gjørmete. Uka i forveien ble de tatt inn.
Burgers blander fôr – det går 3000 kilo om dagen. Han strør sagflis og ser til kvigene og kalvene. De fleste er holsteinere, en rase som stammer fra nederlandske kyr som ble avlet videre i USA for å gi enda mer melk. Å produsere mest mulig på en liten flate er landets varemerke. Nederland er verdens tredje største eksportør av landbruksprodukter, etter gigantene USA og Brasil. Fra 1995 til i dag har gårdsbrukene i snitt blitt dobbelt så store.
– Min bestefar hadde 15 kyr. Og én gårdsarbeider. Ingen ville ment at han skulle kunne leve av det i dag, sier Burgers.
I dag melker han 80 kyr aleine. Det er litt under landsgjennomsnitt. Også før nitrogentrøbbelet startet har han lurt på om det er liv laga.
– Jeg synes jo at det burde være nok til å leve av. Samtidig mangler du slagkraft. Hvis du har 200 kyr, kan du kanskje kjøpe nabogården. Det kan jeg ikke. All inntekt går til familien.
Han vil ha det klinkende klart at han ikke er et offer. De har det godt på gården – han er ikke en av de om lag 30 prosent bønder i Nederland som lever under fattigdomsgrensa.
– Det er ikke synd på meg. Selv nå … I dette landet betyr ekspropriering at staten kjøper deg ut. I andre land betyr det at du må løpe for ikke å få en kule i hodet.
Samtidig føler Burgers at han blir straffet for å gjøre jobben sin. Nitrogen kommer fra mange kilder, men det er bøndene som får svi.
– De har bestemt seg for at å reparere natur er lik færre dyr. Og at færre dyr betyr at problemet er borte.
Kvalt av kvelstoff
Hvordan havnet Nederland i nitrogenklemma? Mange vil peke på den nevnte rettssaken i 2019, da staten tapte mot flere miljøorganisasjoner. Alle EUs medlemsland plikter å verne såkalte Natura 2000-områder, som de selv har meldt inn. Miljøbevegelsen mente Nederland lurte seg unna: De tillot nye nitrogenutslipp på steder hvor nivået allerede var for høyt, mot løfter om å kutte utslipp en gang i framtida. Retten beordret full stopp fram til nitrogenverdiene har gått ned til sunne nivåer. Det betyr at for å slippe ut mer nitrogen, må noe kuttes et annet sted.
Men det finnes også et mer grunnleggende svar, som vi må til naturvitenskapen for å få.
Nitrogen er ikke farlig i seg selv. Tvert imot: Vi hadde ikke klart oss uten. Nitrogen utgjør 78 prosent av lufta vi puster inn. Planter trenger nitrogen for å kunne vokse – men de kan ikke ta det opp fra lufta direkte. Stoffet må først omdannes til nitrogenforbindelser, som ammonium og nitrat. Og det er her mennesket kommer inn. Våre aktiviteter fører nemlig til at det bindes langt mer nitrogen enn det som er naturlig. Det trengs: Uten tilførsel av (kunst)gjødsel hadde det ikke vært mulig å dyrke nok mat til en voksende verdensbefolkning. Men det ekstra nitrogenet slår ned i naturen og gjør stor skade.
Slik forklares det i boka «Stikstof», som er skrevet av blant annet Jan-Willem Erisman. Han er professor i miljø og bærekraft ved universitetet i Leiden og har vært med på å skrive flere nitrogenrapporter og -anbefalinger til myndighetene.
Om ingenting gjøres, forvitrer økosystemene, forklarer Erisman. For mye nitrogen gjør at bunnen forsures, og at viktige arter forsvinner. Det gjør naturen mer sårbar for sykdommer og ytre påvirkning, for eksempel fra klimaendringer.
Det blir monokultur. I landbruket, der det gjødsles, ser man at hele grupper av bakterier og sopper er borte, at insekter og fugler er borte. Det samme skjer i naturen, for det vi gjør, er å gjødsle naturen.
Så mye landbruk på så liten flate
Få steder i vår del av verden har blitt gjødslet så hardt som Nederland. På et areal på størrelse med Trøndelag lever rundt 11,4 millioner griser, 3,8 millioner kyr og nesten 100 millioner kyllinger – i tillegg til 17,5 millioner mennesker. Landbruket bidrar med 40 til 50 prosent av nitrogenutslippene. Resten kommer fra trafikk, industri og husholdninger, i tillegg til det som blåser over fra utlandet.
Problemet har vært kjent i flere tiår. Men dommen gjorde at nitrogen ble et økonomisk problem, påpeker Erisman. Politikerne må prøve å finne rom for å bygge ut boliger, veier og fornybar energi. Da må noe vike.
– Forstår du bønder som føler de sitter igjen med svarteper?
– Jeg skjønner dem godt. Bøndene har gjort det de har blitt bedt om. De har kuttet utslippene med 60–65 prosent og samtidig blitt stimulert til å produsere mest mulig. Så kommer den samme staten og sier at de må redusere. Det faller selvsagt ikke i god jord.
Han mener bøndene har havnet i klem.
– Maskinindustri, leverandører, banker, forsikringsselskaper. Alle tjener mer når bonden produserer mer. Samtidig får bonden stadig høyere kostnader og må produsere mer for å tjene det samme.
Politikerne våger ikke å ta grep, mener Erisman.
– Det har skjedd fint lite de siste fire årene. Alle sitter og venter. Alt er frivillig. Det er ikke noe kraftfull politikk akkurat.
Ikke alle er enige i den beskrivelsen.
Brannfakler og høygafler
Da nitrogenbomba som hadde ligget og tikket under polderlandskapet sprakk i 2019, gikk Nederland i lås. Titusenvis av byggeprosjekter – fra staller, veier og en flyplass, til boliger og vindmøller – ble bråstanset.
Mens sentrum-høyreregjeringen febrilsk jobbet med en løsning, kastet Tjeerd de Groot i det sosialliberale regjeringspartiet D66 en brannfakkel på høystakken. Han sa at antall husdyr i Nederland måtte halveres. Det var starten på et bondeopprør som landet ikke hadde sett maken til siden 1980-tallet.
1. oktober 2019 kjørte over 2200 traktorer mot regjeringssetet Den Haag for å demonstrere. Opprøret vokste raskt i styrke. Radikale bondeorganisasjoner som Farmers Defence Force (FDF) og Agractie mobiliserte til veiblokader og aksjoner ved mediehus og hjemme hos politikere. Noen steder ble stemningen svært amper. FDF-talskvinne Sieta van Keimpema sa at regjeringen hadde erklært «borgerkrig mot bøndene». I en ny protest kjørte noen med en likkiste med påskriften «Jesse» – navnet til lederen i partiet Grønn Venstre, Jesse Klaver, som for øvrig ikke hadde noe med regjeringens politikk å gjøre. Flere politikere fikk drapstrusler. Ytre høyre-partier blandet seg inn og hevdet at de ville forsvare bøndene mot elitene i hovedstaden.
Nederlands gule vester?
Når Klassekampen ringer Tjeerd de Groot for å høre om han fortsatt står bak det han sa i 2019, er han ikke i tvil. At landbruket i Nederland må endres radikalt, er alle enige i, hevder han. Men det skjedde aldri noe.
– Det måtte høyere opp på dagsorden.
Dét klarte han. Fra egen regjering kom det likevel lite støtte. Allerede på den første demonstrasjonen sa kristendemokratene i CDA – tradisjonelt et bondeparti – at det ikke ville bli noen halvering på deres vakt. Det er uærlig, mener De Groot.
– Politikerne vet at noe er galt, at vi har problemer med vannkvalitet, luftkvalitet og så videre. Og så sier du foran 20.000 bønder at det går bra, bare kjør på. Bøndene er ikke dumme. De vet godt at noe kommer til å skje. Da øker du mistilliten.
«Jeg tror man løser et papirproblem, heller enn det ekte problemet»
— Timo Burgers, bonde
Bildene av rasende bønder og brennende høyballer gikk verden over og gjorde det nærliggende å trekke paralleller til andre folkeopprør, som de gule vestene i Frankrike. Også her kom dypere motsetninger og frustrasjoner til syne. Det handlet ikke bare om gårder, men om voksende kløfter mellom by og land og mellom politikerne og folket.
Ifølge De Groot skygger dette bildet imidlertid for en annen interessekamp: mellom klima- og miljøpolitikk til alles beste og en mektig, multinasjonal «agrobusiness».
– Når man slakter en gris, så får bonden 10 prosent av verdien. 60 prosent er fôr, 30 prosent går til slakteriet. En liter melk koster 1 euro og 60 cent. Bonden får 40 cent. Det henger ikke på greip. Og det er betegnende at de første bondeprotestene ble finansiert av store agrobedrifter, som For Farmers, som tjener på høyest mulig produksjon.
Nitrogenkrisa førte til spenninger i regjeringen, særlig mellom klimaengasjerte D66 og de to høyrepartiene CDA og VVD. I juli 2023 sprakk koalisjonen på grunn av uenighet om migrasjon. Nå skal nederlendere til valgurnene igjen. Der møter de et politisk landskap som er helt annerledes enn forrige gang – ikke minst på grunn av bondeopprøret. Både D66 og CDA ligger nede for telling, og flere nye bevegelser har dukket opp i sentrum, Resultatet kan gå alle veier. Men bøndenes stemme ser ut til å veie tyngre nå enn før.
Bønder i bevegelse
Når man kjører mot øst fra flyplassen Schiphol, kan man se spor etter opprørsårene 2019–22. Noen steder langs veien henger det nederlandske flagget opp ned med det blå øverst. Det er et gammelt signal som ble brukt av skip i nød.
«Bonden får stadig høyere kostnader og må produsere mer for å tjene det samme»
— Jan-Willem Erisman, professor i miljø og bærekraft
Også hos Timo Burgers i Spankeren hang flagget feil vei i 2019. Han dro ikke til Den Haag, men deltok i en protest ved fylkestinget en halvtime unna. Der ble de tatt imot med kaffe og smil. Sånn var det ikke overalt. I Groningen nord i landet stormet hundrevis av rasende bønder fylkeshuset og knuste dører og vinduer. I seinere protester ble flere skadd, og i 2022 skjøt politiet mot en 16-åring på traktor i en demonstrasjon.
– Det er ikke greit, sier Marjolein Burgers.
Vold og ødeleggelse er uakseptabelt, mener begge. Mens høststormen utenfor gården tiltar i styrke, viser Marjolein Burgers fram en video på mobilen fra sommeren 2022. Da var de med på å henge opp 50 opp-ned-flagg langs hovedveien i bygda.
I dag er flaggene borte. I stedet dukker det opp mange skilt langs veien prydet av tre grønne B-er og ansiktet til en smilende, middelaldrende kvinne med mørkt krøllete hår.
Smilet tilhører Caroline van der Plas, og hun har bakgrunn som journalist og kommunikasjonsrådgiver i kjøttbransjen. I november 2019 opprettet hun og to andre Bonde-borger-bevegelsen (BBB). Med fargerike smykker, et svært direkte språk – og ifølge kritikere et noe løst forhold til fakta – ble Van der Plas raskt en populær frontfigur og en etterspurt gjest i prateprogrammer.
I 2021 ble hun valgt inn i parlamentet som enslig representant for BBB. Sommeren 2022 kom regjeringens nitrogenkart. Det ble fulgt av nye, store protester. Og i fylkesvalget i mars 2023 ble det politiske kartet i Nederland tegnet om. BBB ble størst i samtlige tolv fylker. Det er fylkene som velger representanter til senatet, som godkjenner landets lover. Bondepartiet har med andre ord fått en solid hånd på rattet i utformingen av framtidig landbrukspolitikk.
Nå kan de også komme i posisjon. Ifølge Cor Pierik, partiets sjettekandidat, står partiet for en «realistisk» naturpolitikk.
– Vi kan ikke beskytte alt. Hvis du velger alt, så velger du ingenting, sier han.
Ifølge Pierik har miljøbevegelsen skapt et feilaktig bilde av at ingenting gjøres for å gjøre landbruket mer bærekraftig.
– Det er vås. Omstillingen er i gang for lengst. Helt siden 1950-tallet har bønder holdt på med modernisering.
– Er det viktig for dere å holde på samme antall dyr som finnes i dag?
– Alt kan snakkes om. Men færre dyr er ikke et mål i seg selv. Vi har heller ingenting imot at bønder frivillig lar seg kjøpe ut av staten. Men det skal ikke skje med tvang, og det må være en svært attraktiv ordning. Det er det ikke i dag.
BBB stiller til valg på å forkaste dagens nitrogenpolitikk. De vil bruke en helt annen modell, der det ikke er mengden nitrogen som ligger i bakken som er styrende, men utslipp. For bønder som Timo Burgers vil det åpne muligheter.
Burgers har bestemt seg for å gi sin stemme til BBB. For ti år siden ville han aldri stemt på et slikt parti, sier han.
– Regjeringens ekstreme nitrogenpolitikk har fått meg til å stemme mer bastant.
BBB har kommet med mange bastante uttalelser – ikke minst om miljøbevegelsen, forskere og folk i storbyen. Forskningsprosjektet The Populist, som statsvitere fra fem land står bak, regner BBB som et populistisk parti fordi de setter «folket» opp mot en kosmopolitisk elite. De mener de også grenser mot det radikale høyre, fordi de er innvandringsskeptiske og ofte stemmer likt med blant annet Geert Wilders’ Frihetsparti. Både Burgers og Pierik mener imidlertid at BBB er noe helt annet. De vil ikke bare rive ned, som Wilders. De vil bygge noe.
«Sunt bondevett»
I en lun og brun kafé på torget i byen Deventer nord for Spankeren gjør en liten gruppe frivillige seg klar til å jakte velgere. For de fleste er det første gang de har engasjert seg politisk. Det gjelder blant andre Anita Fathallah, som ble medlem for halvannet år siden og nå koordinerer kampanjen her lokalt. Til daglig jobber hun i familiebedriften som importerer oliven og andre middelhavsprodukter.
– Vi er ikke et protestparti, protesterer Fathallah, når Klassekampen antyder nettopp det.
– BBB er ikke bare de sinna bøndenes stemme. Vi er stemmen fra bygda.
«Vi kan ikke beskytte alt. Hvis du velger alt, så velger du ingenting»
— Cor Pierik
Hun bor i Loo i Bathmen kommune, like utenfor Deventer, og snakker mye om naboskap, en bærebjelke i BBBs program. Det betyr å bry seg om naboene sine. Å hjelpe til når noen er syke. Å bruke sunt bondevett. Da hun så Caroline van der Plas på tv, ble hun begeistret, forteller hun.
– Det var noen som snakket normalt! Jeg tenkte at det er det landet trenger.
Hans Dekker (20) ble valgt inn i fylkestinget i brakvalget i mars som yngste representant. Han snakker ivrig om hva partiet har fått gjennomslag for: blant annet et forbud mot å bruke landbruksjord til solcellepaneler. Problemet, mener han, er at storbyene i vest alltid får mer penger.
– Der jeg bor, har vi ikke buss en gang. Vi har en skole som trues med nedlegging hvert år, istemmer Anita Fathallah.
Hun må tilbake til olivenboden, mens de andre trekker ut på markedet og begynner å hilse på folk som handler brød og grønnsaker. Noen tar imot med et smil, andre er mer avmålte. Euforien fra fylkesvalget har gitt seg litt, medgir Dekker. BBB får nå rundt 8 prosent på målingene. Det er flere grunner til det: Nitrogen er ikke et like viktig tema i denne valgkampen, det har kommet nye utfordrere, og flere andre partier har beveget seg i BBBs retning. Selv lederen i venstresidepartiet PvdA/Groenlinks, som er blant de argeste forkjempere for å nå 2030-målet, åpnet nylig for å skyve litt på det. Og i et fragmentert politisk landskap er det en stor sjanse for at BBB kommer i regjering.
Etter valget i mars oppfordret Caroline van der Plas bøndene om å henge flagget rett vei igjen. Redningen var på vei.
Men hva med naturen?
Naturen som taper
– Se her, her har vi fått lyngbladbiller, sier Peter Kampen og viser fram en tørr og død heideplante.
Kampen er utdannet i skogbruk og jobber i dag i et naturreservat i Hilversum 30 kilometer fra Amsterdam. 1800-tallets landskapsmalere hadde en forkjærlighet for området som fikk en vakker lillafarge om høsten. Det gjør det fortsatt.
Det er ikke alltid lett å se forskjellen mellom frisk og skadet natur, forklarer Kampen. Heidelandskap oppstår på skrinne sandbunner. Når nitrogenverdiene øker, blir livet i jorda påvirket på mange plan. Plantene fortrenges av arter som trives i nitrogenrik jord, som brennesler. Bunnen blir surere, noe som forstyrrer intrikate prosesser i jorda. Viktige næringsstoffer og organismer skylles ut og blir borte. Utad er blomstene like vakre, men hele økosystemet er svekket. Når det så kommer et angrep, for eksempel fra lyngbladbiller, må plantene gi tapt. Kampen sammenligner det med ikke å spise vitaminer.
– Hvis jeg bare spiser pasta lenge nok, vil jeg på et tidspunkt mangle næring. Og hvis jeg begynner å spise sunt igjen, er jeg ikke frisk over natta. Sånn er det også med naturen.
Det som kalles nitrogenkrisa, handler altså om at jorda har blitt feilernært over tid – og det finnes ingen «quick fix». Mens noen mener at det ikke er så farlig med en håndfull arter i frimerkestore reservater i Nederland, er artstapet del av en global naturkrise – som ifølge FN utgjør en like alvorlig trussel som klimakrisa.
Tap av natur rammer oss alle. Rettssaken i 2019 var helt nødvendig for å få noe til å skje, mener Peter Kampen. Men han forstår også noe av motstanden.
– Når jeg hører noen av kollegaene mine snakke, skjønner jeg at noen blir sure.
«BBB er ikke bare de sinna bøndenes stemme. Vi er stemmen fra bygda»
— Anita Fathallah
I Nederland har man vært dårlig til å se landbruk og natur i en sammenheng, mener han. I heidelandskapet Kampen forvalter, har det for eksempel vært sauehold i hundrevis av år. Derfra til dagens høyintensive industrilandbruk er enormt lang. Men kanskje finnes det en middelvei? Kampen håper de siste årenes harde debatter har renset lufta.
– Vi må finne ut hva vi vil med landbruket i Nederland. Jeg håper vi nå står ved et vendepunkt, at vi kan finne hverandre igjen.
Ku mot salamander
Tilbake i Spankeren er budskapet fra melkebonden Timo Burgers overraskende likt. Han trekker fram noen skogvoktere som nylig slo alarm om at naturen rundt dem er døende.
– Hvis jeg hadde sett noe jeg er glad i dø foran øynene mine, hadde jeg sagt det samme.
Men spørsmålet gnager: Hvorfor må akkurat hans gård vekk? Hvert år er det mange bønder som slutter frivillig. Hva med å begynne der i stedet for å avvikle bedrifter som går godt?
– Jeg vil gjerne vise dere dette før dere går, sier han.
«Det plager meg at jeg også gjør det mot barna mine»
— Timo Burgers
Vi trasker ut i kulingen, langs fylkesveien, der Burgers peker på et lite skogholt. Det utgjør en del av et Natura 2000-område. Det er dette som ga utslag på nettsida som vurderte bærekrafta til Burgershoeve – og som gjorde ham til en toppbelaster. Et bitte lite stykke «ønskenatur» som er spesielt følsomt for nitrogen. Det skal visst være et perfekt leveområde for storsalamanderen, som riktignok ikke har vist seg der.
80 kyr og et livsverk i bytte mot en mulig salamander. Det høres ut som en dårlig vits. Om man bare kunne bevise at det hjalp, at akkurat hans gård er det som gjør at skogen lider, så ville han tatt ansvar. Men hva med fylkesveien, rett ved siden av? Hva med storindustrien? Hva med storflyplassen Schiphol?
Det han ikke takler, sier han, er politikere som sier ting som ikke henger sammen. Som pusher for å utvide i alle år, og så plutselig sier stopp. Som ikke forholder seg til ny forskning som viser at nitrogenmodellen egner seg dårlig til å peke ut enkeltgårder. Som sier at alle må begrense seg, men bare kjøper ut bønder. Og som sier at oppkjøp er frivillig, uten å gi noen alternativer.
– Akkurat nå føles det som om vi er frosset fast. Vi kan ikke gjøre noe, sier Marjolein Burgers når vi er tilbake på kjøkkenet.
Etter protestene i 2022 sa regjeringen at det detaljerte nitrogenkartet inneholdt feil og ikke skulle gjelde lenger. Ordningen for «toppbelastere» ble likevel satt i gang. Før 1. desember måtte Burgers melde seg inn, for å ha krav på tilbudet om å få 120 prosent av gårdens verdi. Det innebærer også at han aldri mer kan ha kyr, verken på Burgershoeve eller et annet sted. Når han får svar fra staten, har han igjen et halvt år på seg for å ta en endelig beslutning.
I mellomtida er det valg, og kanskje blir det et bondeparti i regjering. Vil det endre noe? Ingen vet.
– Det plager meg at jeg også gjør det mot barna mine, sier Timo Burgers om valget han må ta. Døtrene er for små til å være med på avgjørelsen. Men de vet godt at noe skjer. For en stund siden var en rådgiver fra banken innom gården.
– Da han var dratt, spurte Sophie om hvordan det hadde gått. Om kyrne måtte vekk.
Timo Burgers hadde ikke noe svar.
