Julie Rongved Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie har delt denne artikkelen

Bli abonnent

Arne Lygre løfter frem det hverdagslige mennesket med lyrisk presisjon.

Lyrisk famlende

Det tredje hjulet: Eva (Ragnhild ­Tysse) utfordrer tosomheten til Astrid (Gisken Armand) og Sara (Laila Goody). Foto: Erika ­Hebbert

Utforskningen av menneskelige relasjoner står sterkt i Arne Lygres dramatikk. I suksessen «Tid for glede» som hadde premiere på Det Norske Teatret i 2022, dreier det seg rundt forholdet mellom voksne barn og foreldre, men også om den romantiske kjærlighetens posisjon i livet. I det nye skuespillet «I vårt sted» fokuseres det særlig på vennskap mellom voksne, men i lys av vennskapet får vi innblikk i begjæret etter et mangfold av menneskelige relasjoner.

Vi møter tre voksne kvinner. Astrid (Gisken Armand) og Sara (Laila Goody) er nettopp blitt kjent og har bestemt seg for å være venner. Inn fra sidelinjen i den nyoppståtte tosomheten dukker Astrids gamle venn, Eva (Ragnhild Tysse), opp. Det gir grobunn for et trekantdrama, men over dette ligger de enkeltstående fortellingene om å ønske å knytte seg til andre menneske og om det i det hele tatt er mulig..

I Sigrid Strøm Reibos regi på Nationaltheatrets scene Kanonhallen på Løren fylles bare den ene siden av amfiet opp. Scenerommet er en såkalt korridorscene med to motstående amfier, men i denne oppsetningen brukes bare det ene, mens forestillingen utspiller seg i det andre. Foran på scenen har scenograf Katrin Nottrodt plassert en lang, rektangulær boks som kan lyse og som skaper et fysisk skille mellom scene og sal. Innledningsvis foregår alt spillet i det tomme amfiet på en måte som understreker avstand, men ettersom vi kommer nærere karakterene, kommer de også nærere oss. Bakerst i amfiet sitter messingblåseren Kristoffer Kompen. Han veksler mellom å spille tuba og trombone, og på tubaen spiller han de samme intervallene igjen og igjen. Det er noe avbrutt med den lille melodien, noe nesten famlende som allikevel fungerer som et presist akkompagnement til teksten og forsøkene karakterene gjør på å nærme seg hverandre.

Lygre har skrevet et skuespill som viser frem allmenne utfordringer i møte med andre, men plasserer problemstillingene i konkrete karakterer med tydelige og gjenkjennelige personligheter. De tre skuespillerne lykkes i å fylle ut karakterene uten at det generelle mistes av syne. For hvordan kan man egentlig knytte seg til andre mennesker? Er det mulig fullt og helt å forstå et annet menneske, og hva skal en nær relasjon egentlig bestå av? Et vennskap er gjerne ansett som en sekundær relasjon, et forhold som er mindre viktig enn de tilknytningene vi har til familie og romantiske partnere. Men gjennom skildringen av vennskapet får vi innblikk i det nærmest umulige i de primære relasjonene.

Jeg tenker på Halldis Morens Vesaas’ dikt «Ord over grind». Vi kommer aldri nærere enn den «inste grind», «innafor den er kvar av oss einsam og det skal vi alltid bli.» I I vårt sted fremstår vennskapet som et substitutt for de umulige primære relasjonene, men fordi de erstatter noe uoppnåelig får de en sannere kvalitet og viser oss nettopp det umulige ved å stå et annet menneske helt nært samtidig som det å være menneske er å begjære både nærhet og selvstendighet. Men også vennskapet kan bli kvelende når det kjennes som det trår over grinden.

Ved å spille karakterene realistisk serverer skuespillerne oss en virkningsfull kontrast mellom det dramatisk lyriske og det hverdagslige. I denne kontrasten oppstår det et teatralt rom, et sted der kunsten sniker seg frem og sparker fra seg. I én av de fineste scenene danser Gisken Armand som Astrid en abstrakt liten dans som en slags avskjedshilsen til vennene. Det fremkaller en del latter i salen, men det er ikke morsomt, tvert i mot er det en oppvisning i den ytterste sårbarhet, et innblikk i det som språket og de menneskelige relasjonene ikke når inn til. Her balanseres det lyriske med det menneskelig famlende. Det poetiske i språket og i formidlingen løfter frem den opplevde intensiteten av hverdag og det eksistensielle i de vanlige livsspørsmålene. Jeg blir slått av hvilken poesi som kan ligge i det smålige og det krevende og hvordan møtet mellom disse litterære og skuespillermessige stilnivåene har en egen kraft.

Alle de tre skuespillerne har stålkontroll på det tekstlige materialet, og i ensemblespillet er de ulike karakterene balansert opp mot hverandre på en måte som skaper en utfyllende helhet. Noen ganger savner jeg noe mer avstand til karakterene i spillet, men det tas igjen i språkets små underliggjøringseffekter som særlig kommer frem når skuespillerne gjenforteller eller refererer til andre karakterer. Dramatikken og det tekstlige fundamentet gis en tydelig materialitet som skaper mange lag i forståelsen, og når kraften i skuespillerkunsten smelter sammen med tekstens presist famlende poesi, oppstår det et verdifullt undringsrom.

Merknad: Teksten ble opprinnelig publisert i en kortere versjon. Dette er nå endret. Nå står den fullstendige anmeldelsen av «I vårt sted».

Dette får du

  • Maktkritisk journalistikk

    Få tilgang til hele avisa på papir og nett. Du kan velge å få papiravisa hver dag, lørdag eller kun nettavis.

  • Prisvinnende nettavis

    Klassekampen.no gir papirfølelsen på nett, uten distraksjoner og billige grep.

  • Magasiner

    Du får Musikkmagasinet på fredag, Bokmagasinet på lørdag, samt Le Monde diplomatique på norsk en gang i måneden.