D et var et ydmykt utgangspunkt: Det aller første oljemaleriet Edvard Munch malte, var av oslomotivet Telthusbakken og Gamle Aker kirke. Fra vinduet i Fossveien 7, der søstera Sofie hadde ligget for døden tre år tidligere, hadde Munch utsikt opp mot den gamle steinkirka. Nedenfor lå Grüners vakre hage og damanlegg.
– Dette var Edvards miljø. Men det er laget i en læreperiode, du ser ikke helt det som kommer, sier Ivo de Figueiredo.
– Likevel er det et slags skapelsesøyeblikk.
Postkolonial kunstner
I dag utkommer første bind av de Figueiredos store biografi over Edvard Munch, «Stormen». Forfatteren følger Munchs liv fra fødselen fram til 1902, som snart 40 år gammel allerede er en feiret mann på kontinentet.
At Grünerløkka skulle fø en kunstner av Edvard Munchs kaliber, kan framstå som et lykketreff – å vokse opp i Kristiania, langt unna Europas ledende kunstmiljøer, var en ulempe. Men ikke bare, skal vi tro de Figueiredo.
– Han var en provinskunstner, en postkolonial kunstner, som nettopp ved å komme fra utkanten kunne skyte inn mot sentrum som en progressiv kraft, sier han.
– Utkanten er ikke tynget av dannelse, av institusjoner. Du er ikke med i klubben, du er utafor sentralkulturen.
Det er skrevet et og annet om Edvard Munch, men det har skortet på de store sammenhengende biografiene over kunstnerens liv.
Ivo de Figueiredo har forsøkt å portrettere ham så sant som mulig, men uten å avlive mytene.
– Da ville det man hadde sittet igjen med, vært ganske skrint. Mytene er verdifulle.
Biografen er utdannet historiker – fra perioden postmodernismen «herja som villest» på norske universiteter.
– Jeg er fascinert av den gåteleken Munch inviterer oss med på ved å skape en persona som spiller inn i forståelsen av verkene hans.
Kunstneren vet å benytte fortellingen om seg selv til sin fordel. At han for eksempel ikke riktig slår gjennom i Paris, blir ingen ripe i lakken for publikum her hjemme, ifølge de Figueiredo.
– Du kan bli stor i Norge, og det er enda bedre å bli stor i utlandet. Men å bli stor i utlandet i Norge – dét er tingen. Munch spiller veldig kyndig på det. Han vet godt at han ikke kommer til å vinne publikummet i Paris. Han bruker Paris delvis som galleri for Kristiania.
Heslig på Høstutstillingen
Ivo de Figueiredo mener løsrivelsen fra Danmark skapte et kunstliv med «postkoloniale» trekk i Kristiania. De store institusjonene manglet, men kunstnerne sto desto friere.
At Munch sender inn «Det syke barn» til Høstutstillingen i 1886, er bevis så godt som noe.
– Det er et sterkt motiv, men det er malt i en stygg form – heslig for samtidas publikum. Det er et utrolig revolusjonerende bilde. Én ting er at en ung mann maler det, men at han sender det til Høstutstillingen og tenker at det er sånn han skal bli kunstner – det er så radikalt det kan gjøres.
Norge og Kristiania var progressivt på denne tida, mener de Figueiredo.
– Det var sterke overskridende miljøer på alle fronter, som kunne frambringe en som Munch.
Men Munch måtte også forhandle med publikum her hjemme, og han hadde tydelige strategier for å vinne over det borgerlige kunstkjøpende sjikt i Kristiania.
– Én av strategiene er skandalekunstneren. Han sjokkerer, provoserer, får masse oppmerksomhet. Og så har han små triks: Han maler «Vår», et vakkert bilde som viser at han jo kan male, og stiller det ved siden av et «Skrik». Hvorfor maler han sånn? Det skaper nysgjerrighet.
Bygdeoriginal
I et av brevene til Tulla Larsen forklarer Munch bruddet med at hun, som kvinne, tilhører «verden og kjødet». Hun søkte «en jordisk glæde» hos ham, «som alltid har forklaret Dig ikke hører jorda til».
– Dét er Kristus-skikkelsen. I Norge blir ofte avantgardister profeter. Ibsen ble en type faderlig profet, mens Munch ble mer en blanding av bygdeoriginal, vandremunk og Johannes Døperen i villmarka.
Mytene og Munchs selviscenesettelse lar seg ikke enkelt skille fra kunstneren selv, skal vi tro biografen.
– Hans siste store monumentalverk var han sjøl. På et eller annet tidspunkt, da han innser at han er ute av sin tid, da de unge ekspresjonistene har tatt rolla som framtidas malere, snur han seg rundt. Han skaper sin egen myte, han skriver en masse som ikke stemmer, som åpenbart er diktning, sier de Figueiredo.
– Munch lever jo så lenge – på én måte burde han dødd i 1914. Han burde vært skutt i skyttergravene. Det hadde passet bra.
Én fot i grava
Dét er å foregripe. Første bind av Ivo de Figueiredos biograf slutter altså like før kunstneren fyller 40 – ennå skal han leve i gode 40 til. På dette tidspunktet er han en feiret kunstner, men bak ham ligger også en skandalepreget karriere. Dessuten hadde Munch nærmest én fot i grava fra start: Dødsangsten herjet ham fra han var barn. Mora dør da han er fem, og søstera Sofie dør da han er 14. Faren er lege og strengt religiøs.
– Det er faren som opptar meg. Christian Munch – gode gud, for et menneske! Han har dette grenseløse ved seg. Som Edvards søster Inger formulerte det: Han kan le som et barn av en håndfull drops, og så blir han livredd når han sjøl forteller spøkelseshistorier til ungene sine. Han er all over the place . Han kaster et nervespinn over ungene sine.
Ifølge Edvard Munch selv skyldtes farens vesen at han rett og slett var livredd for guden han tjente. Men Christian Munch var ikke dermed sagt et monster, skal vi tro de Figueiredo.
– Det er lettere å opponere ved en monsterfar enn å ta den kampen som har en kjærlighetsbyrde ved seg. Det er kjærlighet i denne familien, sier han.
Edvard arvet ikke gudfryktigheten eller pietismen til faren. Men angsten for sykdom og død ble en følgesvenn:
– Sykdommen som barn var reell, men etter hvert er influensaen umulig å skille fra personligheten. Hvordan gi en diagnose til en kunstner som betrakter sykdommen som kreativitetens kilde?
Nevrotiske tvillinger
Det er forsket mye på den første delen av Munchs liv, skal vi tro biografen. Men noe har vært ukjent hittil.
– Oppdagelsene jeg har gjort, er først og fremst familiehistorien og søstera Lauras sykdomshistorie. Man har visst at hun var mentalt syk, men ikke at hun endte på det kommunale asylet i Oslo på fattigkassas regning. Det sier ganske mye, sier de Figueiredo.
På samme tid var Edvard i Paris for å slå gjennom:
– Ikke som kunstner, men som avantgardekunstner – han hadde ingen planer om å tjene penger. Og det var viktigere for familien at Edvard fikk holde på med kunsten, enn at søstera fikk det som ville vært naturlig for en embetsmannsfamilie: å havne på Gaustads sal A for fine gale damer.
Det forventes aldri at Edvard skal støtte familien økonomisk etter farens død.
– Dét er det ingen som har stilt spørsmål ved før: Burde han ikke ha jobbet litt, da? ler de Figueiredo.
Han oppfatter Laura, søstera som frekventerer Oslos psykiatriske avdelinger, som en speilfigur til Edvard. Felles for dem er den monomane besettelsen, mener han:
– Hun investerer den i troa, han i kunsten. Jeg kaller dem nevrotiske tvillinger. Hun blir et ganske alminnelig nervevrak, mens han blir en nervekunstner.
I bind to lover Ivo de Figueiredo flere nyheter.
– Bind én er coming of age. Bind to er rock ‘n’ roll, sier de Figueiredo og ler.
– Det er en del rock ‘n’ roll i bind én også?
– Ja, men dette er ingenting mot det som kommer.