Den israelske kvinnen på tv gikk rundt i en leilighet som nettopp hadde blitt smadret av en Hamas-rakett. Heldigvis var hun og den lille sønnen fysisk uskadd. Så sa den oppskakede kvinnen følgende: Ingen barn skal måtte oppleve noe sånt. Siden innslaget ble sendt i helga, har mange uskyldige blitt drept – barn, voksne og gamle – fra Jabalia på Gazastripen til kibbutzen Kfar Aza bare sju kilometer unna.
Samtidig henger utsagnet hennes igjen i hodet: Ingen barn skal måtte oppleve noe sånt. En selvfølgelighet som gjorde inntrykk, fordi vi har sett og hørt palestinske mødre og fedre si det samme utallige ganger, tiår etter tiår, uten at det har nyttet. De har sagt det når ungene deres, på vei til og fra skolen, har blitt banket og kidnappet av israelske soldater og kastet i fengsel. De har gjentatt det når døtre og sønner har blitt satt på gata sammen med foreldre og besteforeldre, etter at væpnede bosettere har tatt over huset deres.
De roper det igjen nå, mens de begraver sine små, slik de har gjort så mange ganger før.
Vi kan ikke vite hva den nevnte israelske kvinnen tenker når hun ser disse bildene. Hva skal hun tenke, når okkupasjonen, koloniseringen og umenneskeliggjøringen av palestinerne har fått pågå så lenge? Når Israels forsvarsminister Yoav Gallant kan si at de «kjemper mot menneskedyr og handler deretter»? Uttalelsen falt mandag, idet Gallant erklærte total blokade mot Gazas 2,3 millioner innbyggere – halvparten av dem barn.
Devalueringen av palestinske liv er ikke bare kronisk, men også smittende. Israelere som selv er imot okkupasjonen har uttrykt dyp fortvilelse over at noen av deres støttespillere i utlandet ikke får seg til å si at Hamas sine drap på sivile er terror. «Umenneskeliggjørende troper kan ta liv», palestinske og jødiske, skriver akademikeren Yair Wallach på X.
I år er det 20 år siden den amerikanske forfatteren Susan Sontag ga ut «Regarding the Pain of Others», en liten bok om våre blikk på krigsfotografier. Sontag er innom alt fra Krimkrigen til borgerkrigen i Spania, Bosnia-krigen og, ja, Israel og Palestina. Hun spør: Kommer vi ikke alle til å innse krigens gru og føle sympati med ofrene, uansett hvem, så lenge vi får se bildene?
Sontags betraktning fra 2003 er nedslående. «Intet ‘vi’ kan tas for gitt», skriver hun, når ulike mennesker skal observere andres smerte. En israelsk jøde som ser et bilde av et istykkerrevet barn etter et bombeattentat i Jerusalem, ser først og fremst et bilde av et jødisk barn drept av en palestinsk selvmordsbomber, ifølge Sontag. En palestiner som ser et bilde av et istykkerrevet barn etter avfyring av en stridsvogngranat i Gaza, ser først og fremst et bilde av et palestinsk barn drept av israelsk ammunisjon. «For den militante, er identitet alt», skriver Sontag.
Fra israelsk side har Hamas-angrepet blitt omtalt som «vårt 11. september». Etter at tvillingtårnene i New York falt den datoen i 2001, skrev Sontag følgende, mens krigstrommene dundret i Washington: «La oss for all del sørge sammen, men la oss ikke være tåpelige sammen.»
Flere modige israelere som selv har vært i fare de siste dagene, har ytret lignende. «Alt jeg kjenner på nå, som enhver israeler deler, har vært livserfaringen til millioner av palestinere altfor lenge», skrev journalisten Haggai Matar lørdag. Den eneste løsningen er, mener han, en «slutt på apartheid, okkupasjon og beleiring» og «en framtid basert på rettferdighet og likhet for oss alle». Det er en utvei som i dag framstår like umulig som den er uunngåelig.