Akkurat nå

Veggdyr

Donderdag

Alarm! Alarm! Veggdyr er i ferd med å ta over Paris! De kryper og kravler, ikke bare i de sjuskete hostellene og snuskete hotellene, men overalt: på matbutikken, på kino, i métroen, alt dette uten å løse billett, frekkere enn flatlusa, er de. Sier avisene. Det klør i kjærlighetens by, sengene kryr av uønskede gjester, cimex lectularius, også kjent som bed bugs , det mest usmakelige dyret etter kakerlakken. Litt mer elegant på fransk naturligvis, de kaller dem les punaises , tegnestiftene. Likevel. De prikker seg inn i turister og fastboende uten å diskriminere, og myndighetene har panikk, det er en insektmessig kode rød.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Bak vinduet

Min første tanke da jeg flyttet inn i min nåværende leilighet, var at den lå litt utsatt til: Fra vinduet ser jeg trikkestopp, sosialboliger, studentboliger og – under meg – en Playboy-shop, en helseklinikk og en arabisk privatskole. Mye som skjer, med andre ord. En av de første nettene våknet jeg til lukta av svidd gummi, og gikk fra halvsovende tilstand til brå panikk. Panikken stoppet idet jeg løftet hodet ut av vinduet og så fire brannmenn sveise i asfalt. Det som primært hadde vært en utrykning til rørlekkasje, endte med at utrykningsbilen sank ned i bakken: Den vannfylte veien tålte ikke tyngden. I tre nattetimer spionerte jeg bak vinduet, og dagen etter kunne jeg lese om det i avisa. Mye annet skjer også. For eksempel har en beboer i sosialboligen det som vane å dunke radiomusikk fra 07 hver lørdag: Vanligvis våkner jeg til «Slave» av DumDum Boys eller en annen slager av AC/DC, Dire Straits eller Madonna.

Esel

Vis vei, plis

Det er ikke synd på meg, det kan jeg ikke påstå, ikke under noen omstendigheter. Men det er ikke alltid like lett å holde tritt med tida og å ta gode, moralske avgjørelser som jeg kan stå inne for til enhver tid. Det er jeg heller ikke aleine om. På onsdag, under Øyafestivalens første dag, ble flere festivalgåere intervjuet om sitt syn på Gaza-krigen – eller folkemordet, som det jo er. En svarte at de støttet palestinerne, men landet på at Tøyenparken ikke var rett arena for protest. At de på vei inn måtte krysse demonstranter forkledd i blodige likeposer, lot heller ikke til å gå nevneverdig inn på dem, pussig nok. Men hva vet vel jeg. Billettene var så dyre – et regelrett ran – at jeg ikke kjøpte, og slik slapp å forholde meg til diskusjonen om politisk boikott eller ei.

Ulvemor

Suppedas

For å si det med Vreeswijk – har du tid och pengar, så gör du min soppa: Få et godt råd, et «supperåd» om du vil, om hva slags suppe du skal lage neste gang du svinger stavmikseren. («Lytt til erfarne suppekokere», lyder et gammelt jungelord.) Skaff derfor brokkoli, spinat, parmesan, løk og strimla bacon, og bli litt overraska over at dét tydeligvis er (nesten) alt som trengs for seriøs kok i suppeterrinen. Invitér hun med supperådet til å hjelpe deg. Grovhakk løken og la den kose med litt olje til den er blank og avslappa. Kok kraft, for faen. Jekk en iskald pils og skål med bordvenninnen mens du setter på «One-Armed Bandit» (2010) fra det fenomenale, men sjangerubeskrivelige bandet Jaga Jazzist. Er det jazz? Er det rock? Er det prog? Drøft og grei ut. Land til slutt på at de fortjener sin egen sjanger (la oss bare døpe den «jaga»). Grovkutt brokkoli og kok den i krafta sammen med løken. La stå i tjue minutter mens Jaga Jazzist jager instrumentene sine med full styrke.

Balle Clorin