Det er ikke synd på meg, det kan jeg ikke påstå, ikke under noen omstendigheter. Men det er ikke alltid like lett å holde tritt med tida og å ta gode, moralske avgjørelser som jeg kan stå inne for til enhver tid. Det er jeg heller ikke aleine om.
Allerede abonnent? Logg inn
Da jeg var ni år gammel, reiste min far og jeg på hoppepåtur til Cervinia, i Italia, for å stå på ski. Det er en sånn tur hvor man ikke vet hva slags hotell man får, men man har en anelse om at det ikke kommer til å være så bra. Det spilte ingen rolle. Det var i Alpene! Bussen fra flyplassen til Cervinia stoppet på en veikro der de solgte Turtles-tøfler. Ett Turtles-hode på hver fot. Donatello.
KonsulentenPå søndag har jeg bursdag (gratulasjoner kan sendes til redaksjonen@klassekampen.no) og blir dermed enda mer middelaldrende. Jeg har nettopp vært hos en frisør som ga meg en sveis som er altfor ungdommelig, jeg ser litt ut som Marstein. Det er ikke min feil, jeg ba bare om en kort klipp, det var frisøren som tok seg friheter. Han var fra Italia. Jeg klandrer ham ikke, men jeg ser litt ut som Marstein, og det er bare tullete. Da min svigermor fylte 40 for mange år siden, fikk hun et kort av sin datter hvor det sto «gratulerer med dagen, håper du får det fint de åra du har igjen», og sånn er det jo når man er over middagshøyden. Vi teller ned nå. Foreldrene våre har allerede blitt gamle. Snart må vi begynne å gå i begravelser.
KonsulentenBodø Glimt er i Champions League, og jeg skal bli fotballtrener! Norsk fotball er i vinden. Jeg er klar for å skaffe meg fløyte og klær med initialene mine på. Det er laget til sønnen som trenger mer kapasitet. I første omgang skal jeg være hjelpetrener. Imidlertid vil det neppe gå lang tid før jeg seiler opp som en het kandidat til å ta over hovedansvaret. Derfra vil det være en bratt kurve opp via kretslag og en klubb eller to før jeg, akkurat i det Haaland og Ødegård legger opp, tar over det norske landslaget. I løpet av det neste året vil jeg mislykkes med å få Norge til mesterskap, og kommentatorene i hovedstadsavisene vil sørge over at «Fort Ullevaal» ligger i ruiner. Jeg vil svare unnvikende, men samtidig aggressivt på spørsmål på pressekonferanser og påpeke at vi i hvert fall ikke har hatt episoder som «slagene i Drammen» på min vakt. Det vil ikke ha noen effekt. Jeg trekker meg for å fokusere på familien. Sønnen min er desillusjonert og savner pappaen sin.
Konsulenten