Eilert Sundt begynner sin beretning om fantefolket med to barndomsminner. Det ene er historien om en gammel og hjelpeløs kvinne som fikk omsorg og ble vasket og stelt av gode kristne fastboende før hun døde. Sundt bruker henne som et bilde på selve folket, fantene. Slik den døende kvinnen ble møtt med kristelig nestekjærlighet, må et døende og hjelpetrengende folk møtes med omsorg og kristendom.
Det andre barndomsminnet er mer dramatisk. Her forteller Sundt om hvordan han som liten gutt overvar en slåsskamp mellom to fantefølger. Han beskriver det som en svært skremmende opplevelse. Den voldsomme og ville kampen og de fæle skrikene.
Med disse to barndomsminnene setter Sundt grunntonen for resten av boka. Fantefolket er lidende og hjelpetrengende, men også vilt, farlig og truende for samfunnsordenen. Det er dette budskapet han overleverer til sine oppdragsgivere, de norske myndighetene, og til den store leserkretsen som boka etter hvert fikk. Budskapet ble også en rettesnor for omstreifermisjonens arbeid da den startet opp i 1897: Harde tvangsmidler kamuflert som kristelig nestekjærlighet.
Sundt så på taterkulturen som verdiløs og skadelig. Han mente at de reisendes håndverk og næringer mest fungerte som skalkeskjul for tigging og kriminalitet. Språket karakteriserte han som et smittestoff. Slike vurderinger av de reisendes næringsveier, språk og kultur ble retningsgivende for misjonens praksis: Hardt jordbruksarbeid for å bekjempe gruppas påståtte hang til lediggang og dovenskap. Forbud mot bruk av romanispråket og andre kulturuttrykk på alle misjonens institusjoner.
Espen Stueland (Klassekampen 26. september) mener at Eilert Sundt ikke kan holdes ansvarlig for overgrep som skjedde lenge etter hans død. Det kan nok være så, men det vi diskuterer her er ikke Sundts personlige ansvar, men virkningene av boka hans om fantefolket. Omstreifermisjonen beskrev sitt arbeid som en videreføring av Eilerts Sundts arbeid for fantesaken. Forbindelseslinjene mellom Sundts beskrivelser av tater/romanifolket og misjonens program er klare.
Stueland konstruerer en annen Sundt. Noen ganger tilfører han Sundt noen underlige moderne trekk. Han mener at Sundt var «skeptisk til det vi i dag kaller parallellsamfunn» og beskriver Sundts program nærmest som dagens arbeidslinje – arbeid er veien ut av fattigdommen. Her finner han likhetstrekk med arbeiderlederen Marcus Thrane.
Stueland framhever at Sundt tok avstand fra de gamle bloddryppende taterlovene. Han mener at Sundt «representerte et eksplisitt oppgjør med avhumaniserende lover». Det «oppgjøret» var det neppe nødvendig å ta i 1850. Fra andre halvdel av 1700-tallet var den gamle taterlovgivningen stort sett sovende, og det var heller ikke mye oppmerksomhet rundt taterne som samfunnsproblem. Slike diskusjoner blusset opp igjen i 1840-åra, spesielt rundt arbeidet med en ny fattiglov. Det var nettopp på bakgrunn av disse diskusjonene at Sundt fikk oppdraget med å kartlegge gruppa. I boka om fantefolket argumenterer han for en hardere linje. Han mente taterne fikk for korte straffer. De slapp for fort ut av arresten. Alternativet hans var tvangsarbeidshus. Lillan Støen (Klassekampen 23. september) har altså helt rett når hun skriver at Sundts bok var startskuddet for en mer hardhendt politikk.
Sundts fordømmelse og negative holdninger til de reisende har blitt tonet ned og bortforklart. Han var et barn av sin tid, heter det. Det blir for lettvint. Nå kan vi ikke forvente at en mann av embetsstanden som skriver i 1850, skal ordlegge seg som en moderne minoritetsforsker. Selvsagt var han preget av tidas og sin klasses holdninger og fordommer. Men hvis vi sammenlikner Sundts bok med annen vitenskapelig litteratur om rom og romani, må vi dessverre konkludere med at han kommer dårlig ut.
Under arbeidet med boka om fantefolket skaffet Sundt seg et bredt kjennskap til datidas litteratur om rom og romani. Han leste blant annet George Borrows bøker om romani-grupper i Spania, språkforskerne August Friederich Pott (1844) og Johann Christian Rüdiger (1782) og den mest berømte – i ettertid kan vi kanskje si beryktede – av alle sigøynerforskere, H.M. Grellmann (1783).
I dette selskapet er det bare Grellmann som overgår Sundt i negative karakteristikker og beskrivelser.
For eksempel skriver språkforskeren Pott tørt, saklig og vitenskapelig nøytralt uten moralsk fordømmelse når han omtaler romani-historie, og språkforskeren Rüdiger skriver om tyske sinti med dyp og ektefølt sympati. Han forklarer deres levesett som en reaksjon på undertrykkelse og forfølgelse. Bakgrunnen for sigøynerforfølgelsene karakteriserer han som barnaktig nasjonalhat (kindisches Nationalhass) og folkeforakt.
George Borrow, som Sundt åpenbart var sterkt inspirert av, behandler heller ikke på noen måte sigøynerne like negativt som Sundt. Et lite eksempel kan jo være at Borrow i sin bok «The Zincali; or, an account of the Gypsies of Spain» (1841) brukte de spanske gruppenes egenbetegnelse mens Sundt insisterer på å omtale de norske taterne med den stigmatiserende majoritetsbetegnelsen «fanter» eller «fantefolk.
Sundt hadde også lest Johann Erich Biesters grundige og bitende skarpe kritikk av Grellmanns sigøynerbok (Berlinische Monatsschrift 1791). Biester gikk i rette med Grellmanns mange harde og heftige utbrudd mot sigøynere. Dette er uvitenskapelig, kommenterte han. «Skjellsord og deklamasjoner hører ikke hjemme i historie og filosofi og fører ikke til noe.»
Det fantes altså ulike fortolkninger og framstillingsformer i litteraturen som Sundt studerte. Sundt valgte i all hovedsak bort Rüdigers og Biesters sosialhistoriske fortolkninger. Han plasserte seg utvilsomt på verstinglaget.
Sundt kombinerte sin fordømmelse av taternes kultur og levesett med retorikk om kjærlighetsgjerninger og et uttrykt ønske om å vekke medlidenhet. Denne kombinasjonen synes nok de fleste er ubehagelig når vi finner den hos Omstreifermisjonen, men når det gjelder Sundt blir som oftest kjærlighetsgjerningene, de gode intensjonene vektlagt og de harde fordømmelsene diskret forbigått. Den tendensen finner vi både hos Stueland og i mange biografier og oppslagsverk.
Hva skal vi gjøre med arven etter Sundt? Kansellering er ikke veien å gå, skriver Stueland. Og det er det da heller ingen som har foreslått. Men det er et stykke vei mellom kansellering og kanonisering. Det står fast at Sundt var en pioner i norsk samfunnskunnskap. Undersøkelsene «Om giftermål i Norge» og «Om sædelighetstilstanden» er med rette en del av sosiologenes kanon. Debutarbeidet om fantefolket er noe ganske annet. Det fortjener verken plass i venstresidas kanon eller i noen annen kanon.
Stueland er også engstelig for Eilert Sundts hus på Blindern, hvor det samfunnsvitenskapelige fakultetet holder til. Symboliserer det et overgrep, spør han.
Spørsmålet er vel mest et eksempel på hvor fort kritikk møtes med påstander om kansellering. Men i folkeopplysningens tjeneste og etter mønster av Linné-benken i botanisk hage kunne jeg faktisk tenke meg en liten plakett som kan fortelle husets brukere om Eilert Sundts rolle i undertrykkinga av tater/romani-minoriteten i Norge.