Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kronikk

Ja, kanskje en liten plakett?

Vi trenger verken kansellere eller kanonisere Eilert Sundt. Blir vi bare litt klokere på ham, så holder det.

Eilert Sundt begynner sin beretning om fantefolket med to barndomsminner. Det ene er historien om en gammel og hjelpeløs kvinne som fikk omsorg og ble vasket og stelt av gode kristne fastboende før hun døde. Sundt bruker henne som et bilde på selve folket, fantene. Slik den døende kvinnen ble møtt med kristelig nestekjærlighet, må et døende og hjelpetrengende folk møtes med omsorg og kristendom.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?