Eilert Sundt begynner sin beretning om fantefolket med to barndomsminner. Det ene er historien om en gammel og hjelpeløs kvinne som fikk omsorg og ble vasket og stelt av gode kristne fastboende før hun døde. Sundt bruker henne som et bilde på selve folket, fantene. Slik den døende kvinnen ble møtt med kristelig nestekjærlighet, må et døende og hjelpetrengende folk møtes med omsorg og kristendom.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
