Kronikk

Ja, kanskje en liten plakett?

Vi trenger verken kansellere eller kanonisere Eilert Sundt. Blir vi bare litt klokere på ham, så holder det.

Eilert Sundt begynner sin beretning om fantefolket med to barndomsminner. Det ene er historien om en gammel og hjelpeløs kvinne som fikk omsorg og ble vasket og stelt av gode kristne fastboende før hun døde. Sundt bruker henne som et bilde på selve folket, fantene. Slik den døende kvinnen ble møtt med kristelig nestekjærlighet, må et døende og hjelpetrengende folk møtes med omsorg og kristendom.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Leger kan ikke stoppe folkemord. Det kan verdens ledere.

Charlie Kirks retorikk fylte et tomrom hos unge mennesker – rett under nesa på de voksne.

Den globale kapi­ta­lismen går gjennom ei omstruk­tu­re­ring. Korleis kan utvik­lingsland som Vietnam navigere den nye verds­or­denen?