Kronikk

Ja, kanskje en liten plakett?

Vi trenger verken kansellere eller kanonisere Eilert Sundt. Blir vi bare litt klokere på ham, så holder det.

Eilert Sundt begynner sin beretning om fantefolket med to barndomsminner. Det ene er historien om en gammel og hjelpeløs kvinne som fikk omsorg og ble vasket og stelt av gode kristne fastboende før hun døde. Sundt bruker henne som et bilde på selve folket, fantene. Slik den døende kvinnen ble møtt med kristelig nestekjærlighet, må et døende og hjelpetrengende folk møtes med omsorg og kristendom.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Hvorfor er det akkurat tatovørene som gir orna­men­tene nytt liv i den norske arkt­itek­turen?

Stadig flere europeiske land, inkludert nordiske aktører, tar til orde for atomvåpen. Det vil være et feilsteg.

Veien til fornyet tillit mellom Damaskus og den kurdiske befolk­ningen blir stadig lengre.