Før kunne jegerne ta seg godt betalt for skinnet etter å ha skutt eller forgiftet en isbjørn. Hadde dyret unger, kunne de sende dem levende til dyrehager i Europa. De ble noen ekstra kroner i lomma. Også troféjakt var populært, og flere rike familier fikk seg et pyntelig isbjørnskinn foran peisen.
I mer enn hundre år ble det i norske farvann i gjennomsnitt felt 300 isbjørn i året. I toppåret 1924 måtte 904 isbjørner bøte med livet.
Med den farten hadde isbjørnen vært et utdødd dyr i dag, men en avtale som ble inngått for 50 år siden, rakk akkurat å redde de hvite bamsene. I 1973 ble isbjørnen totalfredet på Svalbard og i Arktisk for øvrig. Det skjedde ikke uten strid, og unge forskere fra sør ble ikke godt mottatt av barske fangstfolk på øygruppa.
Nå lever det drøyt 30.000 isbjørn i Arktis. Men i dag står de overfor nok en trussel som preges av menneskets interesser og stridigheter: isen smelter.
Samles om bjørnen
Norge var tidlig på 1970-tallet vertskap for en internasjonal konferanse, som midt under den kalde krigen samlet USA og Sovjet rundt bordet til stor enighet.
– Beskatningen var tre ganger høyere enn det bestanden tålte. Det gikk mot utryddelse, og fangstfolkene likte ikke at unge forsker-jyplinger som meg ville frede, sier biolog og isbjørnekspert Thor S. Larsen.
84-åringen jobbet tilbake i 1973 i Norsk Polarinstitutt og var en aktiv pådriver for fredning.
Før deltakerne møttes til isbjørnkonferanse i Oslo, inviterte Larsen sine sovjetiske kolleger hjem til seg. Han hadde hørt om «stille diplomati», og at det kunne være lurt å lufte de norske posisjonene først. Lederen for delegasjonen sa at Sovjet ønsket en avtale mellom de fem Arktiske randstatene, den første i sitt slag. Og fredning av isbjørn ville være ukontroversielt for å få dette til.
Selv hadde de fredet «sin» polare bamse allerede i 1956. Under konferansen ble forslaget støttet av alle randstatene rundt Nordpolen; USA, Canada, Danmark/Grønland, Norge og Sovjetunionen.
Norsk-russisk bestand
– Det skulle egentlig bare mangle at Norge gikk inn for fredning. «Vår» isbjørn var i stor grad født nord i Sovjetunionen, og vandret til Svalbard, sier Larsen.
I kulissene ble det jobbet hardt for å få til en grenseløs avtale, og man måtte for all del holde det til isbjørn som individ, ikke frede dens leveområder. I det stille ble det også jobbet hardt for å holde havretten unna. Dette var et tema som skulle diskuteres seinere, i lys av en vellykket isbjørn-enighet.
– Det ble totalfredning, og det var absolutt på tide. Et unntak var urbefolkningen i Canada og Alaska og på Grønland som hadde kulturelle og historiske rettigheter, sier Thor S. Larsen.
Han bekrefter at det fortsatt pågår jakt på isbjørn i Canada. Antallet som felles er noe diffust. For folket i de små bygdene helt nord betyr det svært mye reint økonomisk at rikfolk fra hele verden kommer på troféjakt. Lokalkjente guider jegerne fram til byttet.
Et lite mirakel
Ti år etter at de tok hverandre i hånda på å frede isbjørnen, tok Norge grep for å fornye isbjørnavtalen. Ønsket var å også få fredet områdene isbjørnen levde på. Men her gikk det ikke like greit.
– Da fredningsavtalen kom i stand, var det et lite mirakel. Midt under den kalde krigen ble USA og Sovjet enige. Det ble sett på som svært spesielt og veldig gledelig, sier Anne Fikkan.
Hun jobbet med isbjørnforvaltning i Miljøverndepartementet fra 1979 til 1989. Fikkan var med da avtalen skulle fornyes i 1983, og det endte med et mageplask.
– Verken USA eller Sovjet var interessert i å frede leveområdene som var viktige for isbjørnen. Men fredningen av selve dyret besto, sier hun.
Det ble lagt merke til at når arealer var tema, så ble makta flyttet fra Alaska til hovedstaden Washington. Da ble det nasjonal politikk, ikke bare noe som gjaldt det øverste nord.
– I Norge skjedde det også mye i kulissene under fredningsarbeidet. Blant annet de statlig ansatte meteorologene på Hopen og Bjørnøya hadde isbjørnfangst som en viktig biinntekten, sier Anne Fikkan.
Men blant annet den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN med base i Sveits ropte varsko, og selv fangstfolkene på Svalbard måtte etter hvert gi seg.
Vandrer mellom land
Isbjørnforsker Thor S. Larsen husker godt et folkemøte i Longyearbyen kirke, der nesten 500 av byens 800 innbyggere møtte opp. Han prøvde å forklare biologien, og at jaktpresset var altfor høyt.
Forskeren ble møtt med fnys, ingen gadd å høre på en jypling fra Oslo.
– Men utskiftingen av folk skjer raskt i Longyearbyen, og noen få år etter fredningen var dette ikke lenger tema, sier han.
Nå konstaterer Larsen at isbjørnbestanden har vokst, og at det nå er et estimat på drøyt 3000 isbjørn knyttet til Svalbard. Den polare bamsen vandrer mye, og akkurat nå for tida er det ikke så lett å sammenstille tallene fra den russiske sida av grensa.
Hav og luft er varmere
Klimaendringene skaper store endringer i sjøisen, og i løpet av de siste 30 årene har issesongen blitt fire måneder kortere på Svalbard. En ting er at lufta er blitt litt varmere, også sjøens temperatur har økt. På stadig større kyststrekninger trekker havisen seg unna, og det skaper problemer for isbjørn som vandrer mye.
De tradisjonelle hi-plassene på Hopen og Kongsøya står nå tomme. Binnene liker skråninger på land med mye snø, der de kan grave seg inn på seinhøsten, føde tidlig på nyåret og komme ut med en eller to unger i mars eller april.
Jon Aars forklarer at isbjørn er avhengig av is både for å fange sel og for å komme seg til de faste hi-plassene. Nå ser forskerne at noen bamser svømmer svært langt for å komme seg til isen, og noen blir igjen på land og må innrette seg deretter.
– Vi ser at isbjørn fanger og spiser rein, noe som ikke var vanlig tidligere. Bamsene oppsøker også fuglefjell for å spise skadet eller død fugl, og den forsyner seg grovt med blant annet ærfuglegg, sier han.
Artens opprinnelse
– Nå er jeg mer bekymret for klimaendringene, og jeg mener den går ut over reproduksjonen, sier Larsen.
Endringene i omgivelsene har grunnleggende ringvirkninger for dyret.
– På grunn av manglende is kommer ikke binnene til de områdene den vil ha sitt hi. Allerede er det slutt på isbjørnfødsler på flere tradisjonelt viktige hi-områder, sier han.
Isbjørnforsker Jon Aars ved Norsk Polarinstitutt har fulgt den nyere utviklingen tett i mer enn 20 år, og gir sin forgjenger Larsen rett.
– Av verdens 19 isbjørnbestander er det flere som sliter. Spesielt isbjørnen sør i Canada har det ikke lett, sier han.
Samtidig ser han et lite lyspunkt i den ellers mørke framtida.
– Vår bestand på Svalbard ser ut til å klare seg overraskende bra, og den tilpasser seg en ny situasjon, sier Aars.
Forskere antar at stadig flere isbjørner trekker østover mot russiske Frans Josefs Land for å føde. Der skal forholdene være bedre enn på Svalbard, der isen i større grad uteblir.