DebattKapitalflukt

Feil om Velferds­ut­valget

Kim Pilgaard (Psykisk helsefagarbeider)

I Klassekampen 15. september presterer bransjedirektør Torbjørn Furulund, på nok så intrikat vis, å insinuere at Fagforbundet lyver om virkeligheten i Kommune-Norge. Samtidig skriver han at Velferdstjenesteutvalgets NOU «viser at penger bevilget til velferd går til velferd». Jeg skal ikke bruke samme ord som Furulund, men bare vise til at hovedkonklusjonen til NOU-en faktisk er at det vet vi ikke. Grunnen til at vi ikke vet, er at utvalget ikke klarte å følge penger som gikk ut av landet til de multinasjonale eierne av velferdsbedrifter i Norge. Mer om det senere. Utvalget forsøkte å følge pengene, men måtte altså gi tapt. De anbefalte at man skulle nedsette et nytt utvalg som skulle jobbe med å komme til bunns i dette. Altså en ny utredning med det ene formål å følge pengestrømmene ut av landet. Den har aldri kommet, så vi vet altså fortsatt ikke om «penger bevilget til velferd går til velferd».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Eu

Bjørgulv Braanens historiske bølgesus

I innledningen til Romatraktaten nevnes bevaring av fred og frihet som et av samarbeidets hovedmål. Bakteppet var de forutgående verdenskriger, men også de mange øvrige kriger som hadde herjet Europa, ofte i en alles kamp mot alle om land, ressurser og avgjørelsesmakt. Denne historiske erkjennelsen – og forankringen – har fulgt med i alle senere traktatutvidelsers innledende paragrafer, slik det for eksempel kommer til uttrykk i den danske versjonen av Maastrichttraktaten (1992) som ligger til grunn for dagens EU: [De europeiske stats- og regjeringssjefer] «som erindrer om den historiske betydning af at bringe det europæiske kontinents deling til ophør og om behovet for at tilvejebringe et solidt grundlag for opbygningen af fremtidens Europa». Det er dermed en ganske freidig – nesten ahistorisk – analyse Braanen presenterer på tampen av 2025 under overskriften «Historiens bølgesus» (Klassekampen 30. desember). At Braanen utviser en ubøyelig iver etter å mistenkeliggjøre motivene til de av oss som mener at overnasjonalt europeisk samarbeid er den beste vei å følge i kampen for å bevare og videreutvikle et Europa i fred, frihet og basert på felleseuropeiske verdier, får så være. Men denne hans utmaling – med bred penn – av Europas historie som en sammenhengende bølgebevegelse mellom nasjonenes heroiske kamp for sjølråderett på den ene siden og ulike imperiale krefter på den annen, kan ikke få stå uimotsagt.

Ketil Djønne
Nobels fredspris

Nøytral liberal NRK-ekspert

Interessant, ved årsslutt: Civitas Eirik Løkke bekrefter i onsdagens Klassekampen at han synes det er greit å gå til krig for å innføre «liberalt demokrati», som i Irak 2003. Denne begrunnelsen trumfer altså folkeretten, og dermed var det rett å gi Machado fredsprisen sjøl om hun støtter militære trusler og likvidering av sivile landsmenn. Dette er jo standpunkter skreddersydd for vestlig «humanitær» og voldelig imperialisme, og en solid ballast å ha med seg som fast USA-ekspert i NRK.

Hallvard Birkeland
Usa

Krigsbevis?

I et forvirrende oppslag om krav til bevis for at invasjoner er planlagte, trekker Lars Nygaard tirsdag 30. desember inn en tidligere kronikk av meg som bevis. Hva Nygaard ønsker å bevise, er mindre klart: Påstanden er at det aldri har «vært beviser for en invasjon før den faktisk har skjedd». Deretter peker han nese til en rekke forfattere som like før Russlands invasjon i Ukraina i 2022 betvilte at en invasjon ville finne sted. Men hva så? Nygaard har jo nettopp slått fast at ingen har klart å varsle en invasjon på forhånd – men alle har jo rett til å håpe i det lengste! Midt i suppa serverer Nygaard et løsrevet sitat fra min kronikk, der budskapet var: «Bli voksen! Å rasle med våpen er så forbannet barnslig!» Enda mer barnslig er det at Nygaard anklager meg for å rasle med våpen, når jeg henviser til en konflikt som raskt kan bli krig. At krigen brøt ut rett etterpå, viser vel at jeg hadde rett? Jeg kan selvsagt tilstå at jeg er svoren Nato-motstander, nå mer enn før.

Gunnar H. Gjengset