I et foredrag til Oslo Studentersamfunn i 1963 forsøkte professor Jens Arup Seip å sammenfatte det som særmerket Einar Gerhardsen. Seip mente at naturen hadde utstyrt Ap-formannen med en spesiell intuisjon. Den fortalte landsfaderen når han kunne være myk – og når han måtte være hard. Fra utsida virket Ap-staten idyllisk. «Det føles naturlig å tenke seg dette land under hans regime styrt av gode venner rundt en rolig flammende peis inne på skogen», sa Seip. Sannheten var en ganske annen, skyndte professoren seg å legge til: «Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø». Utsagnet har siden blitt stående som innbegrepet på det kompromissløse og maktfullkomne Arbeiderpartiet.
Seksti år seinere framstår ikke lenger Ap som den rå maktstentrifugen i norsk politikk. Den rolla er for lengst overtatt av Høyre. Da partiets landsmøte høsten 2020 vedtok at formuesskatten skulle avskaffes, gikk Erna Solberg raskt ut i mediene og avlyste beslutningen. Historien gjentok seg i 2021, da Solberg nektet å rette seg etter vedtaket om å fjerne kontantstøtta. Ingen av disse episodene førte til noe opprør på partigrasrota, slik de trolig ville gjort i Ap. Solbergs autoritet gjorde at partiet godtok å bli overstyrt. Om det skulle være noen tvil, har den siste uka demonstrert at også Solberg kan skyte når noen må ta en kule for laget.
Spørsmålet er om Solberg nyter for stor autoritet i Høyre. I forrige uke spurte NRKs «Debatten»-redaksjon over 300 lokalpolitikere i Høyre om de støtter Solberg som partileder etter aksjesaken. Bare én av dem ville si offentlig at Solberg bør trekke seg. For øvrig er «full tillit» omkvedet. Minerva-redaktør Nils August Andresen og E24s Torbjørn Røe Isaksen, som begge er nærstående til Høyre, har kritisert Solberg skarpt. Det er talende at de kritiske røstene kommer utenfra. Et politisk parti trenger at meninger brytes i åpent lende. Skal partiet fungere, må ideene konkurrere fritt, for å bruke et språk Høyre-folk forstår. «I could stand in the middle of Fifth Avenue and shoot somebody, and I wouldn’t lose voters», skrøt Donald Trump under presidentvalgkampen i 2016. Uinnskrenket autoritet er ganske riktig luksus for en politisk leder. For et politisk parti er det direkte usunt.