M an skal ha en bemerkelsesverdig mangel på nysgjerrighet om man klarer å lese anslaget i professor Øystein Sjåstads nye bok uten å fortsette. «Denne boken er skrevet med en stor porsjon sinne. Sinne over norske kunsthistorikeres stort sett konservative syn på kjønn og kunst», lyder de to første setningene i «Modernismens billedkunst i Norge – en feministisk aksjon».
– Hva er det du er så sint for?
– Det handler heller om en frustrasjon over at selv etter førti år med feministisk kunsthistorie har det skjedd lite med hvordan man forteller norsk kunsthistorie. Når jeg leser tekster av kunsthistorikere og kunstkritikere, synes jeg fortsatt at de ofte er litt sexistiske, sier Sjåstad da vi treffer ham på hans kontor på Blindern i Oslo.
– Hva legger du i sexistisk?
– At man ubevisst omtaler og bedømmer verk av mannlige og kvinnelige kunstnere forskjellig. Man har en forestilling om kunstkjenneren som med sitt godt trente, liksom-nøytrale øye skal kunne skille mellom god og dårlig kunst. Og hos dem ser man fortsatt at menn ofte scorer høyere.
Sjåstad ville derfor gi seg selv en utfordring: Lar historien om den tidlige fasen av norsk modernisme seg fortelle uten å nevne en eneste mannlig kunstner?
Skrevet ut av historien
«Jeg opplever liten eller ingen vilje til endring av en vedtatt kanon om norsk modernisme − kunsten fra rundt 1860 til 1930-tallet», fortsetter Øystein Sjåstad i sin selverklært polemiske innledning.
At kvinner har fått forsvinnende liten plass i kunsthistoriske oversiktsverk, er en kilde til irritasjon for professoren.
– Flere kvinner var nevnt i de kunsthistoriske oversiktsverkene som ble gitt ut rundt forrige århundreskifte, enn i dem som kom ut seinere. Utover 1900-tallet ble det nevnt færre og færre kvinner, og til slutt var det nesten ingen igjen. Og den tendensen har holdt seg til våre dager, hevder han.
– Hva kan forklaringen være?
– Jo friere kvinner ble, desto sterkere ble motstanden mot feminismen, også i kunstkritikken. Utover 1900-tallet omtales kvinnelige kunstnere i langt mer nedsettende ordelag enn på 1800-tallet, da kvinnefrigjøringen ikke var en trussel. Men dette kan også henge sammen med det modernistiske kunstsynet, som verdsetter god form og det mannlige geniet.
Ikke glemt, men ignorert
De siste årene har de store kunstmuseene tatt aktive grep for en bedre kjønnsbalanse i både samlingene og utstillingsprogrammene sine. Med den største selvfølge vies kunstnere som Harriet Backer og Anna-Eva Bergman store utstillinger ved Nasjonalmuseet det neste året.
– Er kritikken din rettet mot institusjonene, eller først og fremst mot skrivende kunsthistorikere?
– Den er rettet mot alle som føler seg truffet. Men det er klart, museene har gjort mye bra de siste årene, og denne boka er jo skrevet i forlengelsen av det arbeidet som allerede er blitt gjort.
Men av det siste tiårets tendens til at institusjoner «gjenoppdager» glemte kvinnelige kunstnere, lar ikke Sjåstad seg imponere.
– Det er egentlig et antifeministisk grep, der de selger inn en kunstner som er gjenoppdaget for å vise at de er flotte og bevisste institusjoner. Men disse kunstnerne er ikke glemt, de er ignorert. Derfor holder det ikke å stille dem ut, man må forske på dem og skrive om dem slik at de ikke blir glemt igjen, sier Sjåstad.
For som professoren påpeker, finnes det eksempler på kunstnere som er blitt «gjenoppdaget» flere ganger.
– Betzy Akersloot-Berg er jo blitt gjenoppdaget tre ganger. Nå seinest av Nordnorsk kunstmuseum.
Mangelfull fortelling
I sin fortelling om norsk modernisme har Sjåstad tatt utgangspunkt i Nasjonalmuseets samling av verk fra 1860 til 1930-tallet av norske kvinnelige kunstnere.
Her får leseren forklart hvorfor Asta Nørregaard er den viktigste portrettkunstneren i norsk kunsthistorie, at Signe Scheel – inspirert av impresjonismen – fant en helt egen måte å fange sollyset på, og at Ragnhild Kaarbø demonstrerte at det ikke alltid er et klart skille mellom kubisme og surrealisme.
Men mannlige kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg og Henrik Sørensen glimrer altså med sitt fravær.
– Blir det ikke en mangelfull fortelling om norsk modernisme, når majoriteten av kunstnere fra perioden ikke er med?
– Jo, en fortelling om norsk kunsthistorie vil alltid være mangelfull, og det er derfor man må operere med ulike fortellinger hele tida – og revidere dem, sier Sjåstad.
– Men at kunsthistorien med bare menn ganske enkelt heter kunsthistorien, var en slående tanke. Derfor ville jeg gjøre dette eksperimentet, for å se hva som skjer når jeg skriver norsk kunsthistorie ut fra disse verkene av kvinnelige kunstnere.
– Hva skjedde, da?
– Det viste seg å holde. Det viser at man kan skrive norsk kunsthistorie på så mange måter, også uten de såkalte mesterverkene. Det demonstrerte for meg at den vanlige måten å fortelle norsk kunsthistorie på er konstruert.
Står ikke imot fristelsen
Paradoksalt nok har kunsthistorie-professoren viet store deler av sin egen karriere til kanoniserte mannlige kunstnere, og da spesielt nevnte Christian Krohg.
– Jeg har ikke kjønnsbalanse i forskningen min overhodet. Jeg klarer ikke stå imot fristelsen til å skrive om mannlige genier, sier Sjåstad lattermildt.
– Men jeg prøver å få fram det radikale og politiske ved Christian Krohgs kunst, og ikke det folkelige. Jeg kaller ham jo en sosialist, og det er det ikke så mange andre som tør å gjøre. Blant kunsthistorikere hersker det en frykt for å være politisk, som jeg undres over.
– Venstresida tar jo gjerne eierskap til Christian Krohg, men det sitter kanskje litt lenger inne for kunsthistorikere å stemple ham som sosialist?
– Det er sjelden at man i kunsthistoriske verker bruker s-ordet, ja. Man bruker heller ord som «tendenskunstner».
Byråkratisk feminisme
«I tillegg til sinne opplever jeg også undring i møte med mange norske kunsthistorikeres dobbeltmoral», skriver Øystein Sjåstad i boka.
Han mener mange kunsthistorikere identifiserer seg med venstresidas politiske idealer privat, men at de profesjonelt praktiserer en «konservativ og høyrevridd» kunsthistorie.
– Mange kunsthistorikere går i demonstrasjonstog og signerer støtteerklæringer i alle mulige gode saker, mens mandag klokka ni er det tilbake til det samme gamle, sier Sjåstad.
Inspirert av Slavoj Žižeks idé om byråkratisk kommunisme tar han derfor til orde for en byråkratisk feminisme, som kort fortalt innebærer å la feministiske ideer være styrende for hvordan man arbeider innenfor institusjonenes vegger.
– Det handler om være bevisst på hvilke tekster man underviser i, hvilke temaer man tar opp. Jeg tror det har større virkning enn å gå i demonstrasjonstog.
Er selv hjernevasket
– «Hvorfor blir radikale privatpersoner til konservative fagmennesker», spør du retorisk i boka. Vil du selv forsøke å gi et svar?
– Kunsthistorie har jo tradisjonelt vært et dannelsesfag, så det henger nok igjen. Jeg er selv blitt hjernevasket til å verdsette god form og klare farger, men kunsthistorien er jo så rik. Så det jeg kanskje kunne ønske meg, er et større mangfold av bakgrunn hos dem som studerer kunsthistorie.
– Mens vi venter på det, vil du gi noen gode råd til kolleger som føler seg truffet av polemikken din?
– Jeg vet egentlig ikke om jeg vil gi noen råd, for jeg vil jo helst ikke være moralistisk. Men … det måtte i så fall være at når man skal undervise, skrive om kunst eller lage utstillinger, ikke snur bunken med de samme gamle navnene, men aktivt leter etter nye kunstnernavn.